Tale: Utviklingen av norsk landbruk og utfordringene fremover

Kjære forsamling!

Det er hyggelig å bli invitert og å kunne være tilstede på dette seminaret i forbindelse med markeringen av SLFs 10-årsjubileum. Dere setter viktige problemstillinger på dagsordenen gjennom et internasjonalt perspektiv på hvordan verden skal skaffe nok mat. Dette seminaret er relevant for  arbeidet med en ny melding til Stortinget om mat- og landbrukspolitikken jeg har satt i gang.  Jeg vil benytte sjansen i dag til å peke på noen sentrale utfordringer i dette arbeidet.

SLF
Men aller først vil jeg hilse og gratulere jubilanten.

SLFs 10-års jubileum er en viktig milepæl for landbruksforvaltningen som fortjener en skikkelig markering.  SLF er LMDs viktigste redskap for å sette landbrukspolitikken ut i livet og en sentral rådgiver for departementet i forbindelse med videreutvikling av politikken.

SLF ble opprettet 1. juli 2000. Departementet hadde høye ambisjoner for SLF og det er gledelig å konstatere at måloppnåelsen er god på de fleste områdene. Jeg har kunnet følge SLF på relativt nært hold de siste 2 åra og sett den viktige rollen virksomheten spiller både som forvaltningsmyndighet og som rådgiver for departementet på det landbrukspolitiske området, ikke minst med sin omfattende virkemiddelvurdering i forkant av de årlige jordbruksoppgjørene. Dette arbeidet er til stor nytte for departementet og kvaliteten har blitt stadig bedre. Gjennom denne rådgivende funksjonen spiller SLF en viktig rolle når regjeringens landbrukspolitikk skal utvikles videre.

Men vi må ikke slå oss til ro med det som er oppnådd. Offentlig sektor må hele tiden være i utvikling for å møte nye tider og behov. Dette innebærer blant annet sterkere brukerorientering. Et sentralt stikkord her er elektronisk forvaltning. SLF har siden etableringen i 2000 lagt stor vekt på IKT som arbeidsredskap for å få en sterkere brukerorientering og modernisering av institusjonen, og SLF har kommet langt i arbeidet med å omstille landbruksforvaltningen fra en papirbasert forvaltning til en døgnåpen e-forvaltning. Dette arbeidet må det legges stor vekt på også framover. Jeg ønsker også en tett dialog med SLF om prinsipielle saker der det er nødvendig med politiske signaler. Jeg vil ønske SLF lykke til med virksomheten de kommende år.

Utviklingen i norsk landbruk
Norsk landbruk forsyner Norge med det aller meste av den maten det er naturlig å produsere her i landet. Norge er et av verdens vanskeligste og dyreste land å produsere mat i. Det er derfor er det ingen selvfølge at vi har en så stor matproduksjon i alle deler av landet og på så ulike gardsbruk som det vi faktisk har.

Men om vi så ville, så kan vi ikke frakople utviklingen i landbruks- og matnæringene fra det som skjer i andre næringer nasjonalt, eller i matproduksjonen internasjonalt. Jeg foretrekker og prioriterer de som dyrker mat. Noen bruker mye av sin tid til å dyrke elendighetsbeskrivelser – noe som kan undergrave holdninger til hele næringen. Noen tror at politikk er svaret på alt. At vi i norsk matproduksjon kan fristille oss fra alle økonomiske og politiske tyngdelover. Dette er å gjøre politikken irrelevant. Min ambisjon – derimot – er å gjøre norsk landbrukspolitikk mer relevant – for på den måten å påvirke mer og bedre.

Norsk landbruk og næringsmiddelindustri er den største vareproduserende næringen i høykostlandet Norge. Vi har 48 000 bønder og nær 50 000 som har sitt arbeid i matindustrien. Sett på bakgrunn av den sterke nedbyggingen mange andre næringer har gjennomlevd de siste ti-årene, mener jeg det norske landbruket står seg godt.

Norge handler mat med land som har vesentlig bedre naturvilkår og vesentlig lavere kostnadsnivå, og vi etterlever våre internasjonale forpliktelser. Både innsatsfaktorene og sluttproduktene i norsk landbruk er i større og mindre grad utsatt for internasjonal konkurranse. Lønningene i Norge øker og alternativverdien på arbeids-kraften er høy. Kostnadsnivået er meget høyt og de naturgitte forholdene for å ha et jordbruk i hele Norge er vanskeligere enn i mange andre land.

Utviklingen i norsk landbruk foregår ikke i et vakuum. Teknologi-utviklingen har vært minst like sterk i landbruket som i andre sektorer og den reduserer arbeids¬kraft¬behovet samtidig som planter og dyr blir mer produktive. Mens arbeidskraftproduktiviteten for private fastlandsnæringer de siste 10-årene har ligget rundt 2 % pr år, ligger jordbruket på det dobbelte, ca 4 %. Traktoren, skur¬tresk¬eren, fôringsautomater, rundballepressa, melkeroboten har bidratt til et bedre liv i svært mange bønders hverdag. Den moderne bonden kommer til å fortsette å ta i bruk det nyeste av teknologi.

Mye av det som skjer i landbruket skjer på tross av landbrukspolitikken, ikke på grunn av den. Jordbrukspolitikken er på mange vis tung motstrømspolitikk, innrettet på å motvirke de tunge trendene som går i alle land. Det som skjer på grunn av landbruks-politikken er at strukturrasjonaliseringen er mindre enn den ellers ville vært. Så godt som alle de tunge virkemidlene har bremsing av struktur-utvikling og sentralisering som uttalt formål eller virkning. Selv om mange av oss har vært bekymret over utviklingen i mange norske bygder i lang tid, må vi også evne å se at sentralisering og nedleggingstakten har til dels vært betydelig sterkere i andre land, ikke minst i våre naboland. 

Denne regjeringen har vist at den ønsker å opprettholde en høy nasjonal matproduksjon, å bruke jordbruksarealene i hele landet og å legge til rette for lønnsom drift på bruk av variert størrelse. Vi så at utviklingen utviklet seg raskt i feil retning fra tusenårsskiftet og framover, og har jobbet aktivt de siste fire årene for å bedre økonomien i hele næringen. I noen grad er dette et spørsmål om dosering. Vi har ikke snudd opp ned på virkemiddelbruken, men dosert sterkere i motstrømspolitikken enn det våre forgjengere var villige til. Regjeringsplattformen legger til rette for å følge opp dette arbeidet.

Utfordringene framover behandles i arbeidet med melding til Stortinget
Videreføring av dette arbeidet skjer ikke minst gjennom arbeidet med den nye stortingsmeldinga om landbruk og mat. De overordnede politiske forutsetningene for meldingsarbeidet vil være regjeringens landbruks- og mat¬politiske målsetninger, slik de fremgår av politisk plattform for regjeringen. Det er ti år siden forrige melding på om landbruks- og matpolitikken. Mye har skjedd i landbrukssektoren og i verdikjeden for mat på den tida, både nasjonalt og internasjonalt. 

De globale utfordringene knyttet til mangel på mat, behovet for økt matproduksjon, økt handel med mat og klima- og miljøspørsmålene, gir andre rammevilkår og nye utfordringer for det norske landbruket og verdikjeden. Bare dette gjør at det er et stort behov for en helhetlig gjennomgang av landbruks- og matpolitikken.

En stortingsmelding bør også ha som mål å legge grunnlaget for en fortsatt bred oppslutning om norsk landbruks- og matpolitikk, gjøre landbrukssektorens samfunnsansvar tydeligere og legge til rette for at norsk landbruk møter fremtidens utfordringer på en offensiv måte.

Dette skal være en helhetlig melding som tar for seg bredden i mat- og landbrukspolitikken, med matsikkerhet, mattryggehet, kosthold og helse og matmangfold. Vi skal se på hele verdikjeden for mat fra bonde, via næringsmiddelindustri og handel og ut til forbruker. Jeg vil i meldingen også drøfte muligheter og utfordringer for skogbruk, utmarksnæringer og reindrift, samt hvordan annen vare- og tjenesteproduksjon med grunnlag i landbrukets samlede ressurser kan økes.

Hva er de store utfordringene?
Vi har mange store dilemmaer og vanskelige utfordringer i norsk landbruks- og matpolitikk. Vi kommer ikke til å se bort fra disse i arbeidet med meldingen. For å trekke fram noe allerede nå: 

• Målet om et variert og aktivt landbruk over hele landet står fast. Samtidig ser vi at antall bruk i drift går ned. Hvordan skal dette håndteres framover? Kanskje nærmer vi oss en smertegrense enkelte steder?   
• Vi skal produsere mer mat i Norge i framtida. Mitt mål er klart, vi skal ha matproduksjon over hele landet. Allikevel dukker det opp spørsmål som: Hva skal produseres på jordbruksarealene? Hvordan og hvor skal de ulike produksjonene foregå? Dette er ikke nye spørsmål i norsk landbrukspolitikk.   
• Hvordan øke matproduksjonen og samtidig redusere klima- og miljøbelastningene fra jordbruket?
• Inntekt for den enkelte produsent kontra konkurransekraft for hele sektoren. Stikkord her er avsetning for råvarer og råvarepriser. Her har vi både et avhengighetsforhold og motstridende interesser mellom leddene i verdikjeden. Videre har vi forholdet mellom struktur og konkurransekraft.
• Hvordan videreutvikle den nasjonale landbrukspolitikken også tilpasset store regionale ulikheter?
• Matpriser og mangfold. Her er det både felles interesser og motsetninger mellom forbruker og produsent. Det vil ofte være ulikt syn på hva som er riktig, eller lav nok pris. Men det er også muligheter, blant annet gjennom å utvide mangfoldet av matvarer og ta større del av verdiskapingen på bruket. 
• Målretting og forenkling. Vi må ha ambisjoner om et enklere system for næringsliv og forvaltning. Samtidig vet vi at dette ikke alltid går hånd i hånd med målretting.

Målet vil være å utvikle en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk, som gir matnæringene en viktig rolle i framtidig verdiskaping i hele landet, og på den måten forsterker grunnlaget for vekst og utvikling innen bioproduksjon og foredling.

Hva har jeg hørt av innspill så langt?
Norge er et langstrakt land med store ulikheter i klima og topografi, men også kulturelle og demografiske forskjeller for å nevne noe. Dette gjør at mulighetene og utfordringene ikke er de samme over hel landet. Vi har gått gjennom de spesielle regionale mulighetene og utfordringene på en rekke samråd i vinter og vår.

Det er bred oppslutning om den norske modellen for utforming og iverksetting av landbruks- og matpolitikk. Folk understreker at inntektsnivået er en avgjørende faktor for opprettholdelse av norsk matproduksjon og ikke minst for rekrutteringen til landbruket. Mange er bekymret for nedleggelse av bruk, og på alle møter har budskapet vært at importvernet er av stor betydning og at et sterkt jordvern er en nødvendig forutsetning for å kunne opprettholde vår matproduksjon.

Disse elementene er også etter mitt syn helt grunnleggende for norsk landbruk og jeg er glad for oppslutningen rundt viktige deler av norsk landbrukspolitikk.  På de regionale møtene har jeg opplevd et stort engasjement for norsk landbruk, ikke minst har jeg hørt ungdommer som i klare ordelag har skissert sine framtidsbilder for norsk landbruk.

Et annet tema som vi har fått klare tilbakemeldinger om er de store ulikhetene i utfordringer og muligheter mellom og innenfor regioner. Spørsmål vi må stille oss er hva slags politikk som bidrar best til å ta inn over seg disse ulikhetene, og hvordan de regionale fortrinnene skal utløses til verdiskapning. Mange innledere har også tatt opp utdanning, kunnskapsproduksjon og kompetanse i landbruks- og matsektoren. Rekrutteringen til landbruksfaglige utdanninger på alle nivåer går tilbake. Hva kan og må vi gjøre med dette? Er finansieringsordningene for de ”små” fagene i Norge forsvarlig? Mangel på kunnskap kan bli et stort problem for landbruket på sikt.

Jeg har også fått bekreftet at det er stort potensial for utvikling av næringer basert på landbrukets ressurser, som for eksempel matproduksjon med lokal identitet, turisme og grønn omsorg. Landbruket som tilbyder av tjenester og løsninger for resten av samfunnet vil stå sentralt i meldinga, ikke minst som leverandør av sosiale tjenester og miljøgoder og -tjenester.   

Hva vil meldinga inneholde?
Samfunnsoppgaver kommer til å stå sentralt i meldinga. Hva bidrar landbruket og dets verdikjeder med til samfunnet. Hva er bidragene i dag og hva kan og bør bidragene være framover i tid?

Produksjon av nok og trygg mat er en viktig samfunnsoppgave. Befolkningen i Norge og i resten av verden vil øke de neste tiårene, og klimaendringene gjør det vanskeligere å produsere mat i deler av verden. Nasjonal matproduksjon må derfor økes. Her er vi på linje med mange andre land når det gjelder både rett til og ansvar for å produsere mat til egen befolkning.

Samtidig er det viktig å sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet, slik det også fremgår av politisk plattform for regjeringen. Vi har bare 3 prosent jordbruksareal i Norge. Dette arealet må vi utnytte på en god og bærekraftig måte, av hensyn til matsikkerhet på kort og lang sikt (jordvern), aktivitet og sysselsetting i distriktene og ikke minst miljøgevinstene det gir.

Klima og miljø vil stå sentralt i meldinga. Hva kan vi gjøre for å redusere utslipp til luft og vann og for å redusere bruk av fossile energikilder? Hvordan skal landbruket bli en del av løsningen, som leverandør av økologiske tjenester? Hvordan skal forbruker få vite at produktet de kjøper er produsert på en bærekraftig måte?

Fundamentet for en vellykket landbruks- og matpolitikk er konkurransekraftige og bærekraftige verdikjeder.  Det å jobbe i landbruket må gi en inntekt å leve av, men det er også mange andre grunner til å gå inn i eller ut av landbruket. Hva gjør landbruket til en attraktiv arbeidsplass? Hvordan trekke folk til og hvordan få folk til å bli værende i landbruket. Viktige stikkord kan være produksjonsmiljø, livsstil og livssituasjon, grønne verdier og det å være sin egen herre. Men det finnes også mange andre indikatorer for attraktivitet. Disse må identifiseres og markedsføres! Svartmaling og rekruttering går dårlig sammen!

Det er behov for mange bein å stå på i landbruket. Dette er ikke noe nytt. Landbruket har til alle tider sett muligheter, spredd risiko og hatt mange inntektskilder. I meldingsarbeidet må vi se på potensialet for vekst innenfor vare- og tjenesteproduksjon basert på landbrukets ressurser. Kan vi gjøre noen grep for å legge bedre til rette for satsing her?

Jeg er opptatt av å utvikle en politikk som fremmer lokale og regionale fortrinn. Disse må identifiseres og utvikles i et nært samarbeid mellom næringen, myndigheter, virkemiddelapparat og forskning. Vi må stille oss spørsmål om vi kan bruke de regionale landbruks- og mat-partnerskapene på en enda bedre måte, for å dra sammen og hjelpe hverandre med å lykkes.

Målet om et aktivt landbruk over hele landet står fast. Det er det mange grunner til. Jeg mener at dette er en forutsetning for at landbruket skal kunne svare godt på samfunnets utfordringer knyttet til matvaresikkerhet, jordvern, sysselsetting og bosetting, produksjon av fornybar energi, kulturlandskap og andre miljøverdier. Landbruket er et godt redskap for samfunnet nettopp fordi det er spredt over hele landet. Arealer kan ikke flyttes. For å utnytte dem må det bo folk der! Men målet om et aktivt landbruk over hele landet er også et ambisiøst mål. Landbrukspolitikken er motstrømspolitikk, innrettet for å motvirke tunge trender som går i alle land. Den kan og skal allikevel ikke stoppe utvikling i jordbruket. Her ligger kanskje den største landbrukspolitiske utfordringen.  Hvordan utforme rammebetingelser som til tross for endringer i samfunnsstruktur, teknologi og kostnader gjør det attraktivt å drive landbruk over hele landet.
Tidligere i vår satte Regjeringen ned et utvalg som skal se på styrkeforholdene i verdkjeden for mat. Ambisjonen er å bruke resultater herfra inn i meldingen til Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Det betyr at maktforholdene i verdikjeden for mat skal få en sentral plassering i meldingen. Styrkeforholdene i verdikjeden har avgjørende betydning for hvordan landbruket og matsektoren kommer til å se ut i fremtiden, og for hva slags politikk som må og kan utformes på dette området.

Avslutning

Jeg har spurt meg selv hva slag landbruk vi skal ha og hvilke oppgaver det skal løse. Dette er ikke nye spørsmål, men de må stilles på nytt nå som landbruks- og matpolitikken skal opp til debatt. Jeg ønsker meg en debatt som kan gi et bredt grunnlag for en god landbruks- og matpolitikk til nytte for hele samfunnet.

Jeg har pekt på noen sentrale utfordringer innenfor dette politikkfeltet og jeg har invitert til debatt om temaet. Seminaret i dag bidrar til diskusjonen omkring landbrukspolitikkens rolle og utfordringer.

Lykke til med seminaret!