Tale: Sulten på kunnskap

Her i Måltidets hus har vi fylt hodet med informasjon og magen med god mat. Den som ikke er god og mett nå, kan bare skylde seg sjøl. 

For mange mennesker er det ingen selvfølge å gå mette til sengs hver dag. Av jordas sju milliarder innbyggere lever èn milliard under sultegrensa. 

Som Tora Aasland nevnte i sin åpningstale må vi i 2050 skaffe mat til 9 milliarder mennesker. For at alle skal bli mette da, må matproduksjonen på jorda øke med 70 prosent – på 40 år! Uten en slik økning blir matsikkerheten – sikkerheten for å få nok mat – ikke tilfredsstillende.

Verdenssamfunnet står overfor store utfordringer knyttet til både matsikkerhet, livstilssykdommer og klimaendringer.

• Vi må skaffe mange flere mennesker nok og riktig næring.
• Problemene rundt overvekt og feilernæring er større enn noensinne.
• Klimaendringene gjør det vanskelig å produsere mat i enkelte områder. Og plantesortene som brukes i dag, er ikke tilpasset framtidas varmere og våtere klima.

Så hvordan kan rike Norge bidra for å stoppe sulten?

Den kunnskapsbaserte bioøkonomien og forskningens rolle 
Med vårt klima og vårt landskap kan vi ikke produsere all maten selv. Men vi kan by verden mye god kunnskap og forskere som svært gjerne skaffer fram mer. 

Her på ”Sulten på Kunnskap” vil vi vise hvordan forskningen kan bidra for å utvikle og produsere nok, trygg og sunn mat.

Dette er en problemstilling for mange land. Vi snakker om den kunnskapsbaserte bioøkonomien. 

Dette er et vanskelig begrep som kan forklares slik: 

• Verden må utvikle seg slik at befolkningen skaffer det vi trenger til livets opphold på en måte som truer livsgrunnlaget på jorda i mindre grad enn i dag.
• Som samfunnsøkonom kan jeg si at: Den globale økonomien må dreies i en mer bærekraftig retning enn dagens oljebaserte økonomi. 
• Den beste måten å gjøre dette på, er at la naturens sterkeste energiutvinner – fotosyntesen – bli viktigere for å utvikle framtidas lønnsomme bedrifter.

Bioøkonomien omfatter landbruk, mat, skog, fiskeri og alle former for industri som utnytter biologisk råmateriale i sin produksjon. Tanken er å gjøre naturen og biologien til den sentrale motoren i utviklingen av vår velferd og velstand.

Sånn sett er det interessant å stå her i oljebyen Stavanger og snakke om dette: Rogaland har nemlig utpekt landbruk og havbruk som næringer det er verdt å satse spesielt på – selvsagt sammen med olje- og gassindustrien. 

Litt fleipete kan vi si at når kontinentalsokkelen en gang er tømt for olje og gass, har vi fortsatt både matjord og sjøvann å produsere på. Det krever biologisk kunnskap.

Jord og vann er ressurser som kan vare evig om vi tar godt vare på dem. Bioøkonomi dreier seg blant annet om å lære seg mer om hvor sterkt vi kan utnytte slike ressurser uten å svekke dem for framtida. 

Det handler altså ikke nødvendigvis om å gjøre åkeren større, men å få mer og sunnere mat ut av hvert enkelt korn vi sår. 

• Vi kan for eksempel få fram sorter som vokser raskere, er mer robuste mot sjukdommer og insekter, eller på andre måter gir større avlinger enn dagens sorter.

Eller som økonomen vil si det: Vi må utnytte innsatsfaktorene mer effektivt. 

Innleggene vi hører her i dag, viser at Norge har sterke forskningsmiljøer som kan mye om bærekraftig vekst.

Utviklingssamarbeid og Norge som kunnskapseksportør
Her blir vår rolle i verden viktig. Ved å satse på forskning og utvikling på matområdet, kan Norge bidra med kunnskap for andre land med mangel på nok, trygg og sunn mat.

Midt-Østen, Kina og Korea er eksempler på land som ikke lenger har kapasitet til å øke sin matproduksjon innenlands. De leter nå etter ”ledig” jord andre steder for å fø egen befolkning. 

Jeg mener økt kunnskap for å få høyere avkasting fra egne landbruksarealer er veien å gå. Dessuten er det mye å hente på å lære mer om å ta vare på maten så den når frisk fram til forbrukeren.

Bioforsk har innledet den type samarbeid med en forskningsinstitusjon i India, og er i ferd med å gjøre det samme i Kina.

For 100 år siden var Norge ett av Europas fattigste land. Nå er vi ett av de rikeste. 

Store deler av denne økte velferden og velstanden er bygd på olje og gass.

• Det gir oss et ekstra ansvar for å gå foran for å utvikle verden mot en kunnskapsbasert bioøkonomi. 
• Vår økonomi er også sterk nok til å lede an i arbeidet med å bygge opp slik kunnskap. 
• Jeg er også helt sikker vi på den måte gjør Norge bedre rustet til å møte framtida. Men:

Dette dreier seg om framtida for dere unge. Dere er helt avhengig av at mange nok av dere velger en biologisk utdannelse. Å utvikle spisskompetanse innen biologiske fag er framtida – ikke fortida.

Tenk å arbeide med nanoteknologi og utvikle materialer basert på råttent trevirke i stedet for olje! De gjør det på Borregaard i Sarpsborg allerede i dag.

Om kasting av mat
Det hjelper lite å lære mer om hvordan skaffe verden nok og riktig mat om vi ikke også sørger for at den blir spist. 

I Norge kaster vi så mye som en fjerdedel av all maten vi kjøper! 

Det vil si at hvis jeg går inn i butikken og kjøper disse fire handleposene med mat, så kommer jeg til å kaste en av dem. Og da snakker jeg om spiselig mat, ikke emballasje eller bein.

Hvorfor er det slik? Fordi vi stoler mer på datostemplingen enn egne sanser. Vi vet ikke lenger forskjellen på ”siste forbruksdag” og ”best før”.

Det går som regel fint an å spise mat etter at ”Best før”- datoen har gått ut. Jeg utfordrer dere herved til å ta sansene i bruk før maten går i bosspannet! 

Jeg lover: Dette får dere lære mye om senere i dag av Tristram Stuart. 

Jeg ønsker alle en fortsatt kunnskapsrik og spennende dag.