Tale: Er landbruk mat og fisk næring?

Kontrolleres mot fremføring.

Kjære forsamling. Takk for hyggelig invitasjon!

Jeg må jo få kommentere den litt utfordrende tittelen for foredraget mitt: ” Er landbruk mat og fisk næring?”

Det ligger jo en aldri så liten, men svært tradisjonell antydning, om motsetning eller for den saks skyld konflikt mellom disse to viktige distriktsnæringene, som jeg med min bakgrunn er svært opptatt av.

Konflikt, motsetning eller for den sak skyld felles nytte, er jo absolutt ikke noe nytt, når vi snakker om kystens folk som har levd av både landbruk og fiskeri.

Oppdrett av laks er jo en stor bonanza for tiden. Og den som kjenner historien vet at vi har hatt slike situasjoner tidligere og. Morgenbladets korrespondent ble sendt til Vikna under det store sildefisket i 1875. Jeg skal ta noen få av hans livfulle skildringer/sitater i det året, da det bare på sørsida av Vikna, ble fisket 215.000 tønner sild. Samlet ble det i Namdal fogderi i 1875 fisket 354.000 tønner sild, - til den tids utrolige verdi av vel 2,8 mill.kr, -  på noen få måneder. Vi ser at fiskeriet har store konsekvenser både  for jordbruk og for drift på sjø!

Men for å bevege meg fram i tid til dagens situasjon – og tilbake til tittelen på foredraget, - Er landbruk mat og fisk næring? : Det antydes vel mellom linjene at landbruk kun handler om matproduksjon og ikke også om næring og industri. Og at næringsutvikling og verdiskaping er det blå sektor som tar seg av…

Og da vil jeg enkelt og greit og først som sist slå fast at verdikjedene som springer ut fra norsk landbruk er mange, og noen av dem er av de mest komplette verdikjedene vi fortsatt har i Norge.

Landbruks- og matsektoren omfatter viktige og store næringer som bidrar til samfunnet gjennom å skape verdier og sysselsetting i hele landet.

• Landbasert matproduksjon og matindustri er Norges nest største industribransje.
• Vi har rundt 1.000 større og mindre bedrifter, ca 40.000 sysselsatte og en årlig produksjonsverdi på over 130 milliarder kroner.

Tilsvarende representerer fiskeri- og havbruksnæringene svært viktige næringer for landet, både mhp. verdiskaping, sysselsetting og ikke minst eksportinntekter.

De bidrar også i stor grad til å nå regjeringens mål om spredt bosetting langs hele kysten.

Ett av mine hovedbudskap til dere i dag er derfor; la oss unngå diskusjoner om hvem som driver næringsvirksomhet og hvem som ikke gjør det eller å bygge opp konfrontasjon mellom sektorene.

Det er det ingen grunn til - la oss i stedet samarbeide og gjøre hverandre gode! 

Jeg har tidligere vært fiskeri- og kystminister og aktør i blå sektor på ulike måter. Derfor kjenner jeg sjømatnæringene godt fra innsiden.

På en samling som dette er det fristende og nødvendig å minne om at mye av grunnlaget for dagens havbruksnæring her i landet ble lagt innenfor landbruket.

På Landbrukshøgskolen på Ås, tidlig på 60-tallet gikk professor Harald Skjervold rundt og tumlet med en idé. 

Hans fag var husdyravl, og nå ville han prøve å avle fram laks. 

Fra begynnelsen av var tanken å bruke laks og regnbueørret som laboratoriedyr, men snart viste det seg at oppdrett av disse fiskene i seg selv lot seg gjennomføre i stor skala.  

Skjervold tok initiativ til bygging av en forskingsstasjon for oppdrettsfisk på Sunndalsøra, senere utvidet med en avdeling på Averøya. 

Dette førte til etablering av Norsk Institutt for Akvakulturforskning - Akvaforsk.

Innsatsen til Skjærvold og kollegaene hans la grunnlaget for dagens norske oppdrettseventyr ved at kunnskap om avl i landbruket ble utnyttet i avl av fisk da laksen ble husdyr.

Kunnskap fra veterinærmedisin ble utnyttet for å bygge opp kunnskap om laksens fysiologi, trivselsfaktorer i oppdrett, fiskehelse og vaksiner.

Kunnskap om fôr til husdyr ble brukt til utvikling av fôr til fisk.

Ett konkret og godt eksempel på samhandling fra vår tid er Tines etablering av Salmon Brands. 

Her har Tine, med sin kompetanse på produktutvikling, kjøling, hygiene og merkevarebygging utviklet merkevaren SALMA. 

Ved hjelp av god design på emballering har Tine fått frem et produkt som skiller seg ut i butikken og som er prisbelønt av Norsk Designråd.

Bak SALMA står blant annet neste generasjon Skjærvold – der Per Olav sammen med forskere og kommersielle selskaper har hentet frem det beste fra blå og grønn sektor og skapt noe helt nytt. 

Innovasjonen er et faktum – SALMA har blitt en kommersiell suksess.

Og på denne måten skal vi fortsette det gode samarbeidet mellom sektorene - selv om vi i et internasjonalt perspektiv har utviklet ulike interesser på noen områder.

Jeg tenker her på WTO og handelspolitikk.

Matsikkerhet og handelspolitikk

Både fiskeri, oppdrett og landbruk i Norge påvirkes mye av det som skjer internasjonalt. 

Et hovedanliggende for meg som matminister og for regjeringen – uansett hva som skjer internasjonalt – er å sikre Norges befolkning nok og trygg mat.

Skal vi klare å redusere verdens fattigdom, og skal vi klare å møte den eksplosive befolkningsveksten, må hvert land ha rett til å produsere mat til sin egen befolkning. 

Det er så viktig at de ytterliggående konsekvensene bokstavelig talt handler om liv eller død.

I følge Verdens matvareorganisasjon FAO vil verdens befolkning øke med 50 % frem mot 2050.I samme periode vil det være nødvendig å produsere 70 % mer mat og 100 % mer energi!

SSB anslår at det innen 2030 vil være 20 % flere mennesker i Norge. 

Parallelt med dette skjer det endringer i klimaet som vi i dag ikke kjenner alle konsekvensene av.

Men det vi vet, er at både planteproduksjon og fiskeproduksjon er sårbar for klima-endringer.

Utviklingen globalt og nasjonalt viser tydelig hvor viktig det er at Norge har en høy egenproduksjon av mat, både i vann og på land.

Derfor er jeg opptatt av at norsk landbasert matproduksjonen øker minst i takt med befolkningsveksten og at selvforsyningsgraden øker.

Å produsere nok, trygg og variert mat av god kvalitet er den viktigste oppgaven landbruket løser for samfunnet! 

På den internasjonale arena har jeg som statsråd erfart at holdningene til matproduksjon har endret seg.  

Mat-, klima- og finanskrisen ble et tidsskille med en helt annen oppmerksomhet på matsikkerhet. 

Hittil har mange liberale økonomer og politikere ukritisk hevdet at ”arbeidsdeling mellom landene ut fra komparative fortrinn for landbruksproduksjon” må være rettesnoren for utforming av landbruks- og handelspolitikk. 

Det vil i praksis si at land som Norge med våre naturgitte og kostnadsrelaterte ulemper i større grad skal basere seg på import av matvarer fra land med gunstigere forhold for matproduksjon. 

Dette er oppfatninger som heldigvis er i ferd med å nyanseres, kanskje til og med snu. 

Jeg har etter hvert møtt mange landbruksministre fra alle verdensdeler. Alle har ønsket å styrke og utvikle landbrukssektoren i sitt eget land. 

Utgangspunktet har riktignok vært forskjellig. Noen tenker eksport av matvarer, andre tenker matsikkerhet for egen befolkning. 

Men ministrene har det til felles, at ingen står for en politikk som innebærer nedbygging av eget landbruk og egen industri. 

Ingen tør gamble med egen matproduksjon, og Norge står ikke alene i vår politikk om vern av denne sektoren.  

Men jeg har også stor respekt for fiskeri- og havbruksnæringens behov for rammebetingelser innenfor internasjonal handel, som støtter opp under fortsatt vekst i disse næringene.

WTO rører seg igjen, og vi må være forberedt på at det kan komme en ny runde snart. Og la det være sagt: Jeg finner meg ikke i at noen prøver noen å skape en fullstendig unødvendig konflikt mellom jordbruk og fisk i WTO-sammenheng.

Det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang.

Regjeringens posisjon er klinkende klar: Et defensivt utgangspunkt for jordbruket og et offensivt for fiskeri- og havbrukssektoren.  Det er derfor like lite formålstjenlig for fiskeri- og havbrukssektoren å gå i mot jordbruket i handelsavtalene som det er for landbruket å gå i mot fiskeri- og havbruksinteressene.

Velg heller politisk gangsyn og strategisk teft og støtt opp under alle våre matnæringer.

Fra olje- og gassøkonomi til bioøkonomi

Olje- og gassutvinning har bidratt sterkt til å gjøre Norge til verdens rikeste land.

Som kjent vil Norges dager som olje- og gassnasjon en dag ta slutt. Og det er ikke bare et spørsmål om hvor lenge oljen vil vare, hvor mye olje vi har. Det handler kanskje aller mest om hvor mye olje klimaet tåler at vi bruker. 

Derfor må vi allerede nå tenke gjennom hvilke fortrinn og muligheter Norge har for fremtidig verdiskaping som grunnlag for et fortsatt høyt velstandsnivå. 

Jeg mener vi må finne overgangen fra oljeøkonomien til bioøkonomien. En kunnskapsbasert og bærekraftig bioøkonomi.

Jeg vil at Norge skal være et internasjonalt foregangsland i å kombinere våre betydelige naturressurser og humankapital til å utvikle varer og tjenester innen mat, energi og tjenester til et norsk og til et internasjonalt marked. 

Ordet bioøkonomi er nytt for mange her i Norge. For meg innebærer begrepet at:

• Et fremtidig høyt velstandsnivå må bygge på fornybare ressurser og de biologiske produksjonene utgjør mye av fundamentet for økonomien
• All produksjon og forbruk skjer innenfor naturens tålegrense - tilpasset de naturlige svingningene naturen alltid kommer til å ha. 
• Vi legger til grunn en kretsløpstankegang med minst mulig forbruk av ressurser og mest mulig resirkulering av næringsstoffer

Bioøkonomien innebærer også at behov knyttet til ernæring og helse blir bedre ivaretatt i produksjonen.

Men overgangen fra olje- og gassøkonomi til bioøkonomi kommer ikke av seg selv.

I et høykostland som Norge er det avgjørende viktig at de biobaserte næringene har fortrinn i form av høyt kunnskapsnivå og gode rammebetingelser. 

Det vil denne regjeringen sørge for gjennom å gi stor politisk oppmerksomhet rettet mot utdanning, forskning og innovasjon. 

Blå og grønn sektor har lang tradisjon for samarbeid mellom myndigheter, næringsaktører og kunnskapsmiljø om utdanning og om kunnskapsutvikling gjennom forsknings- og utviklingsarbeid. Samspillet fremstår som en av sektorenes styrker og vil derfor bli vektlagt i regjeringens fremtidige politikkutforming.

For sammen å stå sterkere innen forskning, innovasjon og industriutvikling er forskningskonsernet NOFIMA opprettet. 

Jeg er godt kjent med motforestillinger til opprettelse av NOFIMA i enkelte miljøer. Til det vil jeg si at vi gjennom konsernet har gått fra å ha et forskningslandskap preget av:

• mange små aktører
• fragmentert innsats
• og ressursødende konkurranse

til å få en kunnskapsmessig infrastruktur som har styrket det innovasjonsorienterte arbeidet i et nært samspill med næringslivet.

Ved sammen å gjøre NOFIMA god, får sjømatsektoren og landbrukssektoren et forskningsmiljø i verdensklasse som blir svært viktig for å realisere en konkurransedyktig bioøkonomi i fremtida.

Gjennom konsernet får vi også et miljø som er en interessant samarbeidspartner for forskningsmiljø i andre land og som på den måten blir viktig for å innhente kunnskap fra den globale kunnskapsproduksjonen på matområdet.

For å illustrere viktigheten av å dra i samme retning vil jeg vise til pågående samarbeid mellom NOFIMA, Universitetet for miljø- og biovitenskap og Norges veterinærhøyskole.

På Ås skjer det nå banebrytende forskning som kan føre til en aldri så liten revolusjon i norsk oppdrettsnæring.Sammen har de tre miljøene opprettet ”Aquaculture Protein Centre” forkortet APC.

Dette er et senter for fremragende forskning opprettet av Norges forskningsråd og som i 2010 hadde et budsjett på hele 44 millioner kroner.

Da forskerne ved APC for åtte år siden begynte å fôre laksen med soya, konstaterte de at så lite som 10 prosent soyaprotein førte til alvorlige tarmskader hos en fisk som fra naturens side er kjøtteter. 

I dag føler forskerne på Ås seg trygge på at den samme fisken kan spise minst 50 prosent planteproteiner uten skadevirkninger. 

Den senere tiden har senteret oppnådd gode resultater ved å bruke bakterier, gjær og mikroalger til fôrproduksjon. 

Forskerne på Ås ser billedlig talt for seg at vi skal kunne putte inn gass eller tremasse i den ene enden, og få fullverdig og god menneskemat i form av laksekjøtt ut i den andre enden. 

Dette kan gi oss enda mer bærekraftig fiskeoppdrett samtidig som vi kan oppnå vekst ved at ikke fôrtilgang bremser utviklingen.

Forskningen på nye teknologier kan også bidra til at vi i framtiden kan dyrke fram protein til fiskefôr uten å bruke landjord. 

Nok en gang brukes kompetanse fra landbrukssektoren til å videreutvikle det norske oppdrettseventyret.

Dette viser tydelig hva våre to sektorer oppnår når vi drar i samme retning!

Fra havbrukssuksess til satsing på innlands fiskeoppdrett

På mange områder kan landbruket ha mye å lære av oppdrettsnæringen.

I pågående arbeid med ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken har vi identifisert mer enn 30 ulike næringer ut over jord- og skogbruk – ofte kalt tilleggsnæringer.

En av disse er innlands fiskeoppdrett.

Denne næringen har et begrenset omfang her i landet med en årsproduksjon på ca. 650 tonn fisk fordelt på 20 foretak som produserer mer enn 10. tonn årlig. 

I hovedsak er dette røye og regnbueørret. 

Jeg har stor tro på at innenlands fiskeoppdrett kan bli en vekstnæring i Bygde-Norge dersom forholdene legges til rette for dette.

SINTEF Fiskeri og havbruk, NOFIMA og Bioforsk har på oppdrag fra Norges forskningsråd, utarbeidet en Mulighetsstudie for økt vekst innen innlandsoppdrett.

Forskningsmiljøene slår i rapporten fast at:  

• Det ikke gis anledning til å drive oppdrett i merder i innsjøer i Norge 
• Tillatt produsert mengde fisk pr. tillatelse er gjennomgående lav
• Det gis ikke anledning til å bruke avlet fisk i innlandsoppdrett

Disse tre forholdene har stor betydning for næringen mhp. vekst og lønnsomhet.

Jeg ønsker at vi nå tar en gjennomgang av rammebetingelsene for innlands fiskeoppdrett i Norge med sikte på å legge til rette for en kraftig vekst og økt konkurranseevne i næringa. 

En forutsetning er at denne produksjonen skal ha tilnærmet nullutslipp og full resirkulering av vannet – slik at man unngår utslipp av næringsstoffer.

Særlig aktuelt ser det ut til å være å satse på røye. Denne fisken har flere fortrinn som gjør det aktuelt å satse på den:

• Den tåler  høye tettheter
• Den er  lite syk i forhold til andre arter
• Fisken har svært god smak og verdsettes høyt av kokker og forbrukere

I arbeidet med å utvikle næringen ønsker jeg en nær dialog med havbrukssektoren og Fiskeridepartementet slik at vi kan trekke på det beste fra to verdener.

Fra oppdrettsiden kan vi lære om å skaffe kapital, tenke nytt, markedsarbeid osv.

Fra landbrukssiden kan vi lære helkjedetenking. Hvordan man kan ta ut verdier i alle ledd av kjeden og gjennom videreforedling sikre sysselsetning i distrikts-Norge. 

På samme vis som jeg sterkt er for lokalt eierskap i sjømatnæringen, vil jeg selvfølgelig, - slå et slag for småkapitalen og lokalt eierskap til oppdrettsanlegg i innlandet.

Det vil være positivt for tilknytningen og kontakten mellom lokalsamfunn og næringsinteresser. 

I arbeidet med å utvikle innlandsoppdrett som industri er jeg særlig opptatt av utfordringer knyttet til fôrtilgang og fôrutnyttelse. Som for andre husdyr som spiser kraftfór er det viktig å være bevisst på ressursregnskap, hvor fôret hentes fra og hvordan forutnyttelsen kan forbedres. Dette er viktig fordi fôrressursene i verden er begrenset.

Vi må også tenke utvikling av hele verdikjeden for innlandsoppdrett, der foredling, logistikk og markedsutvikling er viktig. Og skal en lykkes må næringen rettes mot andre markeder enn det som havbruksnæringen pr. i dag betjener med laks og ørret. 

Produktene fra innlandsoppdrett må finne godt betalte nisjer i markedet som kan gi grunnlag for en mer kostnadskrevende produksjon i innlandsoppdrett enn i dagens havbruk.

Gjennom samarbeid mellom blå og grønn sektor håper jeg vi skal klare å skape et oppdrettseventyr i innlandet gjennom bærekraftig produksjon av et førsteklasses fiskeprodukt – fortrinnsvis røye.

Norge bør ha gode forutsetninger for å lykkes med storskala røyeproduksjon og at fisken oppfattes som en delikatesse - høyt verdsatt av både kokker og forbrukere her i landet og i utlandet.

Oppdrettsvirksomhet og villaks

Som landbruks- og matminister er jeg også minister for fisketurismen i laksevassdrag.

Konflikt mellom oppdrettsnæringa og villaksinteresser preger nyhetsbildet kontinuerlig og koster enormt mye i form av tid og krefter blant alle involverte.

Fra enkelte hold har det blitt uttalt at norsk oppdrettsnæring har blitt så viktig for Norge at villaksen og fisketurismen må vike.

Et slikt ståsted kan i beste fall kalles ærlighet, men jeg støtter det ikke. Vi skal ikke sette to viktige næringer opp mot hverandre på denne måten.

Fisketurismen i laksevassdrag representerer i følge næringas egne beregninger en årlig omsetning på 1.3 mrd kr. Ca. 10.000 fiskerettshavere har inntekt fra salg av fiskeopplevelser, lokal mat, guiding og overnatting. 

Som oppdrettsnæringa er også fisketurisme i norske laksevassdrag en internasjonalt orientert næring. Hvert år fisker 110.000 personer etter laks her i landet, og minst 20.000 av dem er utlendinger

Norge har et fortrinn i å ha mye storlaks. Dette trekker mange utlendinger.

Jeg er opptatt av å videreutvikle denne viktige bygdenæringa – både fordi verdiskapinga skjer lokalt og fordi den bidrar til å opprettholde inntektsgrunnlaget på mange gårdsbruk.

Det er interessant at næringa selv vurderer potensialet for omsetning av fiske etter villaks til å være 2 mrd kroner, gitt at det blir mer laks i elvene.  

Vi skal heller ikke underslå den store verdien som fiske etter villaks betyr for befolkningens rekreasjon og dermed som helsefremmende aktivitet.

Norge må uten tvil ivareta vårt internasjonale ansvar for å videreføre stedegne villaksbestander i alle elvene der den naturlig hører hjemme.

Oppdrettsnæringa er nå inne i en periode med høy lønnsomhet. Dette må benyttes til å investere i kunnskaps- og teknologiutvikling og fiskehelse med sikte på at næringa i minst mulig grad påvirker villaksen.

Dette vil gi næringa økt legitimitet, bedre omdømme og legge grunnlag for vekst i norsk oppdrettsnæring i årene som kommer.

Samtidig kan ikke villaksinteressene forvente at revolusjonerende forbedringer i næringa vil komme over natta. Oppdrettsnæringa må vises tillit og gis arbeidsro sammen med forsknings-miljøene til å komme frem til smartere og bedre måter å drifte næringa på.

Dagens skyttergravsstrid mellom oppdrettsinteresser og villaksinteresser er lite fruktbar og bør derfor skrinlegges. I stedet må vi konsentrere oss om å videreutvikle begge næringer innenfor en bærekraftig bioøkonomi.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg fremheve at jeg er optimist på vegne av blå og grønne næringer.

Selvfølgelig finnes mange utfordringer, men det gjør det innenfor alle andre næringer også!

Jeg velger likevel å være optimist fordi både Norge og resten av verden vil bli helt avhenging av en kunnskapsbasert bioøkonomi i fremtiden og de produktene våre næringer leverer. 

Man behøver ikke å være rakettforsker for å forstå at en befolkningsøkning på 50 % frem mot 2050 krever en enorm økning i jordas matproduksjon.

Derfor er våre næringer fremtidens næringer! 

Lykke til videre – både med denne konferansen, og med det svært viktige arbeidet dere utfører!

Takk for meg.