Tale: Ivaretakelse av fremtidens landskap

Kontrolleres mot fremføring.

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen. 

Jeg synes det er veldig hyggelig at jeg kan få møte dere og snakke om landbrukets rolle som landskapsutformer. Dere er jo en ”vitebegjærlig” forsamling og står for kunnskapsproduksjon om landskap og natur og dets betydning for samfunn og næring.

For meg er det opplagt at det norske natur- og kulturlandskapet utgjør en viktig ressurs. Landbruks og matdepartementet er på sett og vis et ”landskapsdepartement” og dette gjenspeiles også i landbrukspolitikken. 

Det er store forskjeller på hvordan landskapet ser ut landet over. Ulike regionene har ulike fortrinn og kvaliteter. Det er en stor forskjell på landskapet på Jæren, Hedmarken og Lofoten. En side er de naturgitte forutsetningene, men andre sider er hvordan landbrukspolitikken er utformet og påvirker bruken av ressursene og dermed også bidrar til en produksjon av landskap.

Landbruket har et stort forvalteransvar, et ansvar for å holde jord, skog og eiendom i hevd, et ansvar for å produsere nok og trygg mat til en voksende befolkning, ansvar for å ta vare på leveområder for biologisk mangfold og for en energiproduksjon basert på fornybare kilder.

Landskap utformet i generasjoner

Menneskenes bruk av naturens ressurser for å overleve har formet landskapet og denne bruken har hele tiden vært under utvikling.

All bruk eller fravær av bruk setter spor.

Vi er alle klar over at landskap endres over tid – å fryse fast et tidsbilde som et generelt statistisk mål – er ikke mulig, i mine øyne.

Hvis vi ser oss tilbake må vi slå fast at norsk landbruk, som i stor grad dreide seg om selvberging, innebar et fysisk hardt arbeid. Ressurser fra fjord til fjell ble utnyttet til forproduksjon, beite og brensel, meget intensivt utnyttet.

I dagens situasjon er det helt andre drivere enn vår egen sult som avgjør hvordan vi former og bruker landskapet vårt.
Jeg vil kort nevne noen faktorer som jeg mener vil være avgjørende for hvordan landskapene våre formes i årene som kommer: 

• I hvor stor grad vi ønsker og evner å ta ansvar for å produsere mat til egen befolkning. I dag sulter nesten en milliard mennesker på jorda, samtidig øker befolkningen, 70% mer mat innen 2050. I Norge øker befolkningen nesten raskes i Europa, 20% på 20 år, allerede importerer vi halvparten av maten vi spiser. 
• Den teknologiske utviklingen. Vi har de siste tiårene hatt en rivende utvikling på landbruksmaskiner og en stor omlegging av driftsformene, blant annet med større enheter. Dette har gitt oss økonomiske gevinster og har økt produksjonen, men det har også ført til at mye jord som finnes i områder som er kronglete tilgjengelig eller har en uheldig arrondering ikke lengre er i bruk. 

Hvordan vi husholderer med jordbruksjorda. Bare 3 prosent av Norges areal er dyrka mark. Den aller beste finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. 

Plan og bygningsloven og Jordloven er de viktigste virkemidlene for å sikre matjorda vår. Landbruks- og matministeren og miljø- og utviklingsministeren oppfordret nylig kommunene i et felles brev i høst, til å føre en restriktiv linje i omdisponering av jordbruksarealer. Mister vi jord, kan vi heller ikke produsere mat og selv omdisponering av små arealer blir til sammen alt for mye! Her hviler et stort ansvar på lokale planmyndigheter og politikere. 

Om vi greier å bevare det genetiske mangfoldet. Bevaring av genetiske ressurser er videre viktig for et robust landbruk. Landbrukets kulturlandskap med dets biologiske mangfoldet er skapt av mennesker og dyr i fellesskap. Å ta vare på genetiske ressurser innebærer blant annet å stimulere til å opprettholde og ikke minst bruke både planter og dyr i næringssammenheng. 

• Om vi får til å skifte takten i skogbruket. Hugsten nesten like stor de siste 100 år, tilveksten er enorm. Vi trenger miljøvennlig trevirke til energi og miljøvennlige byggerier. Når jeg nevner skogen, så er det fordi skog også er en viktig del av landbruket, men videre i dette innlegget, vil jeg omtale jordbrukslandskapet i kombinasjon med natur og kultur.
• Kunnskapen om den historiske landbruksproduksjonen

Norsk landbruk som framtidas landskapsprodusent

Landbruksarealets størrelse har vært stabilt over tid, selv om det er færre bønder som holder dette arealet i hevd.

Så vet vi jo at områder gror igjen fordi vi hovedsakelig har færre dyr som beiter i utmak og på arealer som ikke lenger dyrkes. Også lengre vekstsesong er med på å forsterke dette. 

Jordbruksavtalen med sine nesten 13 milliarder kroner er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre av det produseres mat i hele landet vårt. 

Og selv om matproduksjonen i bunn og grunn er landbrukets jobb nr 1 og hovedformålet med avtalen, så er det meste av midlene som brukes for å ivareta landskapet i landbruksområder bevilget over nettopp denne avtalen.
Noe av effekten landbrukspolitikken og jordbruksavtalen har på landskapet i Norge er jo avhengig av faktorer som varierer mellom år og i perioder. Som priser på kjøtt og melk, dyretilskudd, investeringsstøtte, transportstøtte osv. altså alt som er avgjørende for landbruksforetakenes økonomi. Men over jordbruksavtalen har vi også mange ordninger som er rettet mer direkte inn og påvirker hvordan næringen bidrar til landskapsutviklingen: 

• Under nasjonale miljøprogram har vi tilskudd til dyr på beite og areal- og kulturlandskapstilskuddet. 
• En tredjedel av de regionale og de lokale miljøprogrammene går til tiltak som bidrar til kulturlandskapene. 
• Det er tilskudd til investeringer for organisert beitebruk og i verdensarvområdene. 
  - 22 utvalgte kulturlandskap i jordbruket som vi sammen med Miljøverndepartementet har plukket ut i hele landet.
  - Støtte til arbeid med natur- og kultur-parker og landskapsparker i samarbeid med flere andre departementer
  - Grønt reiseliv
  - Det nye utviklingsprogram for matspesialiteter fra norsk landbruk
  - Mat langs norske turistveger i samarbeid med Samferdselsdepartementet

Denne langsiktige støtten sammen med innsatsen fra tusenvis av har gitt resultater! Det er viktig både for alle oss som har gleden av å se landbrukets avtrykk i hverdagen, men de omgivelsene landbruksnæringa skaper er også med på å danne store verdier for andre næringer, ikke minst reiselivsnæringa.

Ja, vi mener jo at norsk landbruk inngår i et reiselivsprodukt og som vi vet er norske fjorder er rangert av National Geografic tre år på råd som verdens beste reisemål 

Hva er det som gjør de norske fjordene så særegne?

Jo, faktisk at det bor folk som dyrker jorda langs disse fjordene, at det finnes åpent og attraktivt kulturlandskap der og at vi kan se dyr som beiter og et landskap formet gjennom generasjoners bruk. Landskap som er i bruk gir en helt annen opplevelse for turister. Og en aktiv bruk gir også muligheten til å formidle kunnskapen, både historisk og om dagens virksomhet. 

Et levende landbruk og et levende landskap er en attraksjon i seg selv. Få industriland som har en struktur som vår. 

Redaktør for National Geograpic Kith Bellows har uttrykt det ganske så klart, Norge er ikke bare et reisemål, Norge er en opplevelse. Han har jo for øvrig også engasjert seg i debatten om de såkalte monstermastene i Hardanger, men som dere sikkert skjønner er det en den debatt som jeg ikke skal føre videre her.  

Som reiselivsnasjon er vi altså oppfordret til å ta vare på de unike kvalitetene vi har i landet vårt og forvalte det unike vi har å tilby som opplevelser.

Landbruket og maten må i større grad bli en del av det samlede ”reiselivsproduktet”. Smaken av landskapet er en viktig del av opplevelsen.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er en spennende satsing som jeg vil trekke fram som et eksempel. 

22 områder i Norge er plukket ut på bakgrunn av store verdier knyttet til biologisk mangfold og kulturminner der det er satt av til sammen 14 mill kroner til forvaltning og skjøtsel av disse verdiene.

Grunneiere og andre interessenter har frivillig påtatt seg å skjøtte områdene og dette er kjempeflott.

Utgangspunktet har vært å sikre viktige miljøverdier i jordbrukets kulturlandskap, men vi ønsker oss mer av denne satsningen. 

Vi ønsker oss en kommunal og lokal mobilisering knyttet til skjøtsel og oppbygging av kunnskap om områdene og derav et grunnlag for økt verdiskaping lokalt.

Disse områdene viser menneskets virke gjennom generasjoner, lokal kultur med bygninger, tekniske innretninger og immaterielle verdier. Vi mener at f eks mattradisjoner i kombinasjon med ivaretakelse av viktige miljøverdier kan danne en autentisk ramme om opplevelse og kunnskapsoppbygging. 

Om ikke alle kommuner har et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket, så har så godt som alle et eller flere lokale kulturlandskap i jordbruket som kan forvaltes og løftes fram og på en slik måte og gi muligheter for å kombinere natur og kultur som grunnlag for lokal verdiskaping.

Denne type tenking, samhandling og forvaltning mener jeg også vi må kunne ta med oss videre i større skala. Vi må framover se på hvordan vi skal finne løsninger, legge planer og finne arbeidsdelinger på regionalt nivå. Her er det mange som må bidra:

Planlegging – verktøy for forvaltning og verdiskaping

Som nevnt, Jordbruksavtalen er en premiss for det landbrukspåvirkete landskapet. Den er en framforhandlet avtale mellom staten og bøndene. Ofte er dette en avtale som blir oppfattet som en ren næringsavtale og mediadekningen av denne prosessen er stort sett skrevet for de som et spesielt interesserte. Men, når avtalen er så avgjørende for landskapet og omverdenen på mange måter mener jeg det er mange som bør kjenne sin besøkelsestid når rammene for neste oppgjør skal legges. En ting er at næringa kan aksjonere og dele ut løpesedler med sine krav, men hvor er reiselivet? Nå lager vi også en melding, ti år fram…

Samtidig er kommunene og de planleggingsoppgavene de er gitt, også aktører i denne landskapsproduksjonen. 

Jeg nevnte innledningsvis vern om våre begrensede jordbruksarealer. Bygges dyrkajorda ned, blir det heller ikke er landskap preget av landbruk! Dette er på mange måter et like viktig premiss for avtalen. 

Men for å kunne bruke disse områdene og øke verdiskapingen knyttet til varene som produseres på denne jorda, og ikke minst etter at den har forlatt primærleddet. kommunene, fylkeskommunene og regionale partnerskap, reiselivsaktører…. Alle som planlegger og tilrettelegger for næringsutvikling. Ulike regioner må finne sine metoder og former for å legge til rette for småskala næringsutvikling basert på natur og kultur, der landbruk og landbrukslandskapet inngår. Og her er det mye upløyd mark. 

Hvordan kan unike kvaliteter rundt om i lokalsamfunnene skapes til et felles anliggende og bidra til å etablere arbeidsplasser bygd på lokal kompetanse og stolthet?

For alene er statlige virkemidler ikke nok. Det er mange aktører som må spille på samme lag for å få et godt resultat. Erfaringer fra prosjektet ”Utvalgte kulturlandskap i jordbruket” bør ligge tilgrunn for ikke bare skjøtsel, men også som merkevarebygging og næringsutvikling.

Kompetanse er også grunnleggende. Her må vi samarbeide bredt for å finne en bred nok kunnskapsbase til å lykkes langs hele verdikjeden. Kunnskaps- og forksningsmiljøene knyttet til høgskoler og universiteter, museene om den historiske driften og betydningen. 

Koordineringen. Var på seminar i berlin og diskuterte dette i forrige uke. Historisk hotell på Kvikne, hva hjelper det om landskapet pleies og maten produseres og spises lokalt når det bare er rutetrafikk inn Sognefjorden 3 mnd i året. Det er fylkeskommunen som setter ut anbudene for fylkesbåtene… 

Virkemidlene ligger der, men nøkkelen til å oppnå suksess finner vi regionalt og lokalt gjennom samhandling med mange aktører. 

Vilje til målrettet bruk av tilgjengelige virkemidler og ikke minst prioritering, er veldig viktig. 

Regionale planer og strategier er nødvendig.

Det er nødvendig med kunnskap om verdiene og om skjøtsel og ikke minst vilje til å påta seg skjøtsel og en målrettet forvaltning. Her har kommunen og berørte grunneiere viktige oppgaver.

Dernest mener jeg at kommunen har et ansvar for å hegne om de områdene det settes inn tiltak i, ved å sikre arealene i arealplanleggingen og ikke minst bevisstgjøre områdenes verdi i den overordnede kommuneplanleggingen. En god forankring av landskapsverdier blant kommunens innbyggere og politikere vil bidra til en bevisstgjøring og derav en vilje til å ta vare på slike verdier. Og ligge til grunn for næringsutvikling og benyttes i merkevarebyggingen for det enkelte sted eller kommunes profilering.

Som førstelinjemyndighet har kommunene en viktig rolle. Gjennom en bevisstgjøring av unike lokale verdier som miljø og landskap, kan kommunene målrette virkemidlene slik at de støtter opp under lokal mål. 

SMIL-midlene er opplagt et slikt virkemiddel, men det er også andre muligheter. Hvordan kan beitedyr kanaliseres til områder med viktige kvaliteter landskapsmessig som man ønsker å ta vare på? Hvor bør krattskog fjernes for å åpne et landskap som er grodd igjen? Kan vegvesenet bidra med noe her, kratt til kroner…

Landskapskonvensjonen

Den europeiske landskapskonvensjonen som Norge har sluttet seg til legger stor vekt på medvirking. Den skal fremme

• Livskvalitet og helse
• Det lokale selvstyret og mulighetene for aktiv medvirkning
• Bærekraftig lokalsamfunn 
• Attraktive steder, som stimulerer folks skaperevne og tiltakslyst

Jeg mener at kunnskap, landskap, natur og kultur bør ligge til grunn for utvikling av attraktive steder støtter opp under skaperevne og tiltakslyst!

Avslutning

Jeg vil oppsummere slik: 

Ja, landbruket er en viktig landskapsprodusent og det er vi klar over og de ulike produksjonene styrer i stor grad hvordan landskapet i stor målestokk påvirkes.

Samtidig utgjør dette rammen for mangfoldige lokale og unike kvaliteter etter som naturgitte forhold i stor grad tross alt ligger som en premiss.

Der finner vi kommunene og den lokale planleggingen som jeg mener må være seg bevisst alle disse kvalitetene som betyr mye for menneskene som bor der både for stolthet og identitet og som grunnlag for å skape verdier. 

Regionale strategier for å sikre at man får til å ta ut verdiene som ligger i det fantastiske landskapet mange mennesker og dyr jobber hver dag for å holde i hevd. 

Oppgaven er å forvalte verdier og arbeide målbevisst for å ta vare på dem og gi dem den betydning de fortjener i kombinasjon de menneskelige ressurser.

Takk for oppmerksomheten.