Tale: Jordvern

Kjære forsamling!

Først vil jeg takke for invitasjonen! Det er veldig bra at det avholdes slike møter som setter fokus på utfordringer knyttet til jordvern.

Å produsere nok og trygg mat til egen befolkning er en av de viktigste og mest grunnleggende oppgavene i ethvert samfunn.

Dette er det viktig å slå fast og minne oss om gang på gang. Særlig ved nedbygging av jord, kan dette perspektivet komme litt i bakgrunnen.

Nesten alle andre interesser synes da oftest å komme langt foran produksjonen av mat. Lave næringsbygg med et hav av asfalt omkring ser ut til å være en av favorittene. 

En av de store utfordringene ligger i at den beste dyrkamarka i Norge for en stor del befinner seg der utbyggingspresset er størst - - ikke minst her i Akershus! 

Regjeringen har hatt sterkt fokus på jordvernet i mange år. Temaet er blitt ytterligere aktualisert den seinere tid som følge av utviklingen både nasjonalt og internasjonalt. 

Om dette innlegget
Innledningsvis må jeg si noe om både den internasjonale og nasjonale matvaresituasjonen.
Jeg vil også si noe om denne regjeringens mål og tiltak på dette området.
Jeg finner det naturlig å si noen ord om forslaget vårt om vernehjemmel.
Jeg vil også komme inn på areal og transportplanlegging.

Jeg kommer til å si noe om ansvaret for jordvernet, og LMDs rolle i forhold til MD i plansakene. 

Den internasjonale matvaresituasjonen
Verden står overfor en matkrise. Til tross for at verdens ledere, samlet i FN, har satt som mål å halvere andelen underernærte mennesker innen 2015, så har sult og nød økt. Det er nå nesten 1 milliard som sulter i verden. Aldri før har det vært så mange som mangler mat!

Samtidig vokser verdens befolkning kraftig. Innen 2050 kan vi være 9 milliarder mennesker på jorda. Da må den globale matproduksjonen fordobles for at alle skal mettes. Ja, dere hørte riktig: Fordobles!

Dette er en enorm utfordring i seg selv. Samtidig skaper klima- og temperaturendringene dramatiske utfordringer for matproduksjonen. 

Behovet for jordbruksarealer er også hovedårsaken til at regnskogen hugges og at avskoging globalt har økt. Avskoging står samlet for om lag 17 prosent av de globale utslippene av CO2.  

Matkrisen og klimakrisen henger dermed sammen i en ond sirkel. Vi kan ikke løse det ene problemet uten av vi samtidig finner en løsning på det andre. 

Når det skapes usikkerhet om hvorvidt mat er tilgjengelig, blir alle andre spørsmål små. Vi rike har mange problemer – de sultne har bare ett.

Den nasjonale matvaresituasjonen
De valgene vi gjør nasjonalt er viktige i en slik sammenheng. Vi har et moralsk og et politisk ansvar for å følge opp. Slik jeg ser det blir det stadig viktigere at alle land prioriterer en hensiktsmessig grad av egenforsyning av matvarer.

Vi må ta vare på produksjonsressursene innenlands. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser skal ikke bli besvart med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. 

Jordvern står sentralt i forhold til bærekraftsdimensjonen og derfor i landbrukspolitikken. Det er viktig for meg å understreke at jordvern faktisk handler om matsikkerhet for oss og etterkommerne våre.

I 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forbruket av mat vil naturlig nok øke. Økningen blir på 20 prosent dersom vi forutsetter at vi har et gjennomsnittsforbruk som i dag. 

Vi må ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn fortsatt kunne by høyt nok. Det er nok av dem som mener at matproduksjon er noe vi kan overlate til andre. Men jeg tror de blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre tida vi lever i. 

Vi har svært lite dyrka mark i Norge sammenliknet med mange andre land. Kun 3 % av arealet er dyrket mark, og kun 1,3 % er egnet for matkornproduksjon. Dette utgjør bare 2,2 dekar dyrket mark pr innbygger i Norge, mot 2,7 dekar pr verdensborger.

Jordbruksarealet pr. innbygger i Norge har gått ned, og kornarealet pr innbygger er lavere enn gjennomsnittet i Europa. Vi har nesten ikke reserver med sikte på nydyrking i de beste klimasonene.

Dette er en meget betenkelig situasjon sett på bakgrunn av bl.a. forventet befolkningsvekst og etterspørselsøkning både nasjonalt og internasjonalt.

Nasjonale målsettinger
Regjeringen har siden 2005 hatt som målsetting å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010.

Vi har spesifisert denne målsettingen til å gjelde dyrka jord, og vi har dermed utelatt den dyrkbare jorda.

Helt konkret er målsettingen å omdisponere maksimalt 5 700 dekar dyrka mark årlig i 2010. De første tallene for 2010 får vi i mars, og vi vil da kunne si om målsettingen er nådd. 

Omdisponeringen er blitt redusert de siste årene og ligger nå på ca 8 000 dekar årlig. Tallet for 2009 er på ca 8 300 dekar. 

Vi er på riktig vei, men har et godt stykke igjen for å komme ned på det nivået vi ønsker.

Vår regjering gikk jo i forfjor inn i sin 2. regjeringsperiode. I den forbindelse la vi fram en ny politisk plattform.

I den opprettholdes formuleringen om at matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på. 

Det står bl.a. også at regjeringen skal vurdere en hjemmel for varig vern av jord og øke landbruksbistanden for å styrke den globale matsikkerheten

Videre er vi i gang med å gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding. Her går vi gjennom bl.a. jordvernpolitikken på nytt.

Enkelte har tatt til orde for at vi burde få oss en 0-visjon når det gjelder omdisponering.

Å komme helt ned på 0, vil nok bli svært vanskelig, for ikke å si umulig, men på en annen side er jo visjoner noe en bare strekker seg etter og aldri helt når, - i motsetning til med målsettinger.

Hva har så regjeringen gjort til nå?
I dette innlegget vil det føre for langt å gå inn på alle tiltakene vi har iverksatt for å styrke jordvernet. Jeg vil likevel komme inn på noen få av disse: 

Plan- og bygningsloven
PBL er det viktigste verktøyet for å redusere nedbyggingen av dyrka mark. Den nye loven som trådte i kraft i fjor gir økte muligheter for å ivareta jordvern på alle nivåer i arealplanleggingen. 

Jeg ser det som positivt for jordvernet at bl.a. regional planlegging nå styrkes som verktøy. 

Det å planlegge for flere kommuner samlet, er viktig for å gjøre de riktige overordnede grepene. Det kan ikke aksepteres at kommuner konkurrerer om vekst, og legger dette til grunn for sin arealplanlegging.

Jeg håper også at kravet i den nye planloven om å utarbeide nasjonale forventninger vil bidra til at det blir framlagt en mer helhetlig og oppdatert nasjonal politikk for arealbruken. Regjeringen kommer med sine nasjonale forventninger i løpet av våren.

Samferdsel
Samferdselssektoren legger sterke føringer for arealbruken. Jordvernhensynet har nå fått større plass i Nasjonal transportplan. Det skal bl.a. nå rapporteres på nedbygging av jordressursene. 

Jordvernhensynet skal også nå ligge som en premiss ved planlegging av nye samferdselsprosjekt.

Plikt for kommunene til å oversende vedtak i omdisponerings- og delingssaker

Ny hjemmel i jordloven trådte i kraft 1. juli 2009. 

Skal gi fylkesmannen mulighet til å kreve å få tilsendt kommunale vedtak i omdisponerings- og delingssaker etter jordloven.

Skal gjøre det lettere for fylkesmannen å følge med på kommunenes praktisering, for eventuelt å påklage kommunens vedtak.

Oppføring av landbrukets egne bygninger
Landbrukets egne bygninger er ikke underlagt plan- og bygningsloven, men det er blitt søknadsplikt etter den nye loven. Landbruket selv har et ansvar her. Undersøkeleser som NIBR har gjennomført viser at litt under halvparten av all spredt utbygging på jordbruksareal er utbygging til primærnæringsformål.

Vernehjemmel
Så noen ord om forslaget til vernehjemmel i jordloven:

LMD sendte høsten 2009 ut et forslag om å etablere en lovhjemmel for varig vern av matjord. 

Bakgrunnen er paradokset med at mens vi verner strandsonen og skog, mangler vi tilsvarende muligheter for å verne det viktigste av alt: Matjorda, selve livsgrunnlaget for oss mennesker. 

Rælingen kommune i Akershus er et godt eksempel på dette: Utbyggingsmulighetene finnes i hovedsak kun på dyrka mark som ligger inneklemt mellom Marka og Naturreservatet Nordre Øyeren.

En hjemmel for vern vil gjøre det mulig å få til en varig sikring av viktige arealer, hevet over gjentatte forsøk på omdisponering.  

Vi har sett for oss at det kun er de viktigste og mest utsatte områdene som bør vurderes vernet (”indrefiletene”). De andre virkemidlene, med plan- og bygningsloven som den sentrale, skal benyttes på de øvrige arealene. 

Men et flertall av kommunene sier i høringen at de er i mot hjemmelen. De fleste mener at den nye plan- og bygningsloven er det beste og/eller det viktigste virkemiddel for å ta vare på matjorda. 

Mange mener at den nye plan- og bygningsloven må få tid til å virke, og at det derfor blir feil å etablere et nytt regime for arealforvaltning løsrevet fra den helhetlige planleggingen plan- og bygningsloven er ment å legge til rette for.

En del er også redde for at en vernehjemmel kan føre til svakere beskyttelse av de områdene som ikke vernes, og at en vil få et økt utbyggingspress mot disse arealene.

Vi vurderer nå grundig om vi skal gå videre med forslaget om vernehjemmel, eller om vi skal prioritere andre tiltak for å styrke jordvernet.

For øvrig vil jeg bare understreke at forslaget om en bestemmelse om vern av dyrka jord har skapt en stor debatt i kommunene, som igjen har bidratt til en bevisstgjøring av jordvernets viktighet.

Og så godt som alle som har uttalt seg til forslaget, er enig i at vi må ha et sterkt jordvern!

Areal og transportplanlegging
Dagens tema er areal og transportplanlegging. Arealplanlegging og transportplanlegging henger nøye sammen. Utbygging av bolig, næring og samferdsel må sees i sammenheng.

Jeg har til nå snakket mye om hvor viktig det er å ta vare på de matproduserende arealene vi har. 

Samtidig har jeg stor forståelse for behovet for å bygge nær kollektivknutepunkt i sentrale strøk. Og da tenker jeg særlig på tog og bane som går på skinner og ikke så lett kan flyttes på. Det er klimavennlig, og reduserer behovet for bilkjøring.

Men selv om en såkalt knutepunktsutvikling er målet, mener jeg vi fortsatt har mye å gå på uten å ødelegge dyrka mark.

Ett av stikkordene for dette er fortetting. Nær knutepunkter for kollektivtransport må det settes ekstra høye krav om å bygge tett. Det må bygges både i høyden og under bakken.

Vi trenger gode planleggere som kan planlegge fortetting med god kvalitet – og som kan tenke nytt!

Hvorfor må parkeringsplassene ligge over bakken? Og hvorfor må store kjøpesentre (som Ikea og Smart Club) ligge over bakken så lenge det ikke er vinduer i byggene?

Kostnader forbundet med å bygge under bakken eller å sprenge i fjell kan uansett ikke brukes som argument for å bygge ned dyrka mark!

På lang sikt er jeg overbevist om at det er god samfunnsøkonomi å ta vare på de matproduserende arealene, selv om dette gir kostnader på kort sikt.

Generelt mener jeg også at det å utnytte allerede utbygde arealer bedre, er et viktig virkemiddel i Oslo-regionen. Dette gjelder selv om en ikke befinner seg i umiddelbar nærhet av bane eller tog.

Transformasjon av gamle industriområder og havneområder er et godt eksempel på dette. Mange steder er dette gjennomført med hell. 

Marka er et svært viktig gode som rekreasjonsområde for befolkningen i Oslo-regionen. Jeg er selv en ivrig bruker. Likevel er det ikke til å komme bort fra at markagrensa legger premisser for utbyggingen, og bidrar til ytterligere press på det vi har igjen av dyrka mark i denne regionen.  

Jeg mener at vi også må kunne vurdere muligheter for mindre justeringer av Marka-grensen slik mange Akershus-kommuner nå gjør.

Som sagt så ser jeg at det er viktig å ha konsentrert utbygging i gangavstand til knutepunkter for kollektivtransport. Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at dagens kollektivstruktur skal være den samme om 50-100 år. 

Det er heller ikke gitt at alle knutepunkter skal videreutvikles.

Vern om produksjonsarealene for mat er så viktig at absolutt alle steiner må snus før en eventuelt går løs på dyrka mark!

Innfallsvinkelen for dagens møte er om landbruk og dyrka jord blir tatt hensyn til i arealpolitikken.

Hvem har ansvaret for jordvernet?
Jordvernet er et kollektivt ansvar for regjeringen. Regjeringens mål har vært å halvere den årlige omdisponeringen av viktige jordressurser innen 2010. Målet ble første gang formulert i miljømeldingen ”Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand” (RM-meldingen) i 2004-2005. 

Dette ble gjort for å ansvarliggjøre sektorene og viste at også miljøvernmyndighetene står bak og har et ansvar for jordvernet.

Målet er også formulert i Norges strategi for bærekraftig utvikling i Nasjonalbudsjettet 2008 (FIN).Riksrevisjonen (Dok 3:11 (2006-2007)) peker på det ansvaret Miljøverndepartementet har for arealpolitikken og at den følges opp, herunder jordvernet. Denne politikken har LMD et delansvar for.

Holdninger til jordvernet
Plansystemet vårt er den allerviktigste arena for planavklaringer. Dette er beslutninger som i stor grad fattes av oss politikere. Dersom vi ønsker å føre en ambisiøs jordvernpolitikk, er det viktig at alle parter føler et eierskap til jordvernet (”vinne hjertene for jordvernet”).

Det er kjent at holdninger i befolkningen gjenspeiles i de beslutningene som fattes i planprosesser. Dette skjer på alle nivåer. Slike holdninger vil være med på å danne grunnlaget for å ivareta jordvernet.

Oppmerksomhet rundt problemstillingene jeg nevnte innledningsvis som klimautfordringer, endret global etterspørsel etter matvarer og økte kornpriser gir oss en unik mulighet til å nå fram til en større gruppe i befolkningen med jordvernbudskapet. Jordvern kan betraktes som en del av miljøvernet.

Syrstad-utvalget (”jordverngruppa”)som i januar 2008 la fram sin rapport legger vekt på virkemidler som kan være med å sikre gode holdningsskapende tiltak. Nettopp slike arrangementer som dette som setter jordvern på dagsorden blir fremhevet som et viktig tiltak.

Viktig med lokalt engasjement
Jeg vil gi noen gode grunner til hvorfor det er viktig med et lokalt engasjement for jordvernet slik som Bondelagets fylkeslag gjør:

• De fleste sakene avgjøres jo tross alt i kommunene.
• Uansett vil sakene få en kommunal vurdering som skal vektlegges. 
• Da er det viktig at noen informerer kommunene om betydningen av jordvern, og om den statlige prioriteringen av det.
• Mye kan tross alt gjøres ved å utnytte byggeområdene bedre og ved å se etter alternative byggeområder og utviklingsretninger eller nye transportløsninger.
• Da er det viktig at dere holder dere godt orientert om kommunal arealplanlegging og kommer tidlig inn i prosessene
• Derfor er det også viktig at noen jobber lokalt for å vinne hjertene for jordvernet  
• Uten det lokale engasjementet vil det se ut som det bare er den vanlige kampen mellom lokaldemokratiet og (de hersens?) byråkratene og politikerne inne i Oslo.

Hva er LMDs ansvar for å bevare dyrka mark?
Vi har vår egen Miljøstrategi hvor våre målsettinger for et sterkt jordvern er formulert. Dette er en oppfølging av jordverngruppas anbefalinger i 2008: 

• Vi vil fortsette å ansvarliggjøre kommunene for å unngå nedbygging av viktige jordressurser. 
• Vi skal arbeide for å unngå at samferdselstiltak fører til nedbygging av viktige kulturlandskap eller viktige jordressurser. Samtidig må vi unngå en transportplanlegging som legger opp til videre nedbygging av dyrka jord som kommer i tillegg.
• Vi ønsker å bidra til en strengere praktisering av kommunenes dispensasjoner fra delingsforbudet i jordloven
• Vi vil ansvarliggjøre kommunene i rapporteringen av arealdisponeringen inn i KOSTRA. Det er viktig å rette oppmerksomheten mot denne rapporteringen og arbeide for å bedre kvaliteten på dataene.
• Vi vil arbeide for en statlig planretningslinje for jordvern. Dagens rikspolitiske retningslinjer for areal- og transportplanlegging er ikke presise nok når det gjelder jordvern.
• Vi vurderer å innføre en jordvernhjemmel for vern av dyrka mark med høyt potensial for matproduksjon
• Det er viktig å styrke beslutningsgrunnlaget om forvaltningen av jordressursene ved dokumentasjon av arealverdiene, om hvor vi har den beste jorda og om verdien på den jorda som blir berørt gjennom planleggingssystemet, og kunnskap om utviklingen i arealbruken

LMDs involvering i plansaker
Jeg vil si at vårt samarbeid med MD i plansakene er godt. De følger våre anbefalinger i innsigelsessaker i 90 % av tilfellene. I noen få saker er det konflikt.

Vi involveres i de sakene fylkesmannen har oversendt Miljøverndepartementet for en avgjørelse hvor jordvern eller reindrift er et tema. I første fase deltar administrasjonen ved å sette seg inn i saken og forberede seg til møte med partene lokalt samt en befaring. 

I de fleste tilfellene deltar administrasjonen på befaringene, men i enkelte av de større sakene er jeg med på befaring. Etter befaringen utarbeides en uttalelse fra departementet hvor vi enten støtter innsigelsen eller ikke. Denne uttalelsen godkjennes av politisk ledelse; i de fleste tilfeller av meg.

Saken med LMDs uttalelse går så til MD for endelig avgjørelse. Noen få saker blir avgjort i regjeringen (underutvalget).

Oslo og Akershus ble pålagt et plansamarbeid om areal- og transportplanlegging. I den forbindelse utarbeides det en planstrategi og planprogram før en regional plan som skal være klar høsten 2013.

I arbeidet med planstrategien deltar vi sammen med flere departementer (MD,SD) og bidrar med det faglige grunnlaget til planstrategien og hvor vår oppgave er å komme med innspill som ivaretar jordvernet på en tydelig måte.

Til slutt vil jeg takke Norges Bondelag for at dere setter arealpolitikk og jordvern på dagsorden. Debatt og informasjon bidrar til økt bevissthet i planleggingen. Takk for oppmerksomheten!