Tale: Økt regionalt ansvar - Om den politiske situasjonen i landbruket nasjonalt og regionalt

Arrangør: Aust- og Vest-Agder Bondelag i samarbeid med de to fylkeskommunene.

Kontrolleres mot fremføring.

Takk for invitasjonen!

Globale utfordringer 

2011 blir et særdeles viktig år for det norske landbruket. Jeg nevner her kommende melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken, Matmaktutvalgets rapport som ventes på våren, og et mulig WTOtoppmøte samt den globale økningen i matvarepriser.

Det er i dag nesten én milliard mennesker som sulter. Samtidig blir vi flere folk. Om alle skal kunne spise seg mette i 2050 må verdens matproduksjon øke med 70%. Samtidig må vi sikre naturressursene for framtidige generasjoner, og ressursene må fordeles langt mer rettferdig enn det som er tilfellet i dag. 

I Norge er vi i dag 50% selvforsynt med de landbruksproduktene vi spiser. Vi vet at befolkningen øker med ca 1% i året. Det betyr at det om 20 år er én million flere nordmenn som skal ha mat. Vi kan ikke møte befolkningsveksten i ett av verdens rikeste land med å bli mer avhengig av at andre produserer maten for oss. 

Vi står også overfor klimaendringer som vil påvirke matsikkerheten. Norge som et foregangsland i mange miljøspørsmål, må være en pådriver i å kombinere klima-arbeid og matsikkerhet både nasjonalt og internasjonalt.

Internasjonale rammevilkår

Importvernet er en bunnplanke i den norske mat-økonomien. Importvernet beskytter ikke bare primærproduksjonen, det er også av avgjørende betydning for matindustrien. I WTO-forhandlingene er vårt mandat å sikre et fortsatt sterkt importvern både for råvarer og bearbeidede varer. 

Matkjeden i Norge er spesiell, siden vi har alle deler av denne verdikjeden i Norge: råvareproduksjon, foredling og omsetning. Landbruksnæringa er fastlands-Norges største vareproduserende verdikjede, med om lag 50. 000 jordbruksforetak og nær 50.000 sysselsatte i næringsmiddelindustrien (inkl. fiskemat).

Utfordringer

Det har vært omtale av bekymringsfull utvikling i jordbruket i flere deler av landet. Og vi ser en forskyvning av produksjon mellom regioner. Et eksempel på det er økningen i husdyrproduksjonen på Jæren.

Tall fra søknad om produksjonstilskudd viser fortsatt reduksjon i areal og antall jordbruksforetak. Selv om denne nedgangen har vært større i tidligere år.

Jeg vil derfor være ærlig og slå fast at vi har utfordringer når det gjelder utviklingen i norsk landbruk. 

Men den negative utviklingen som skjer i landbruket, skjer på tross av landbruks-politikken, ikke på grunn av den. Et grunnlag for utviklingen er at Norge er et høykostland, og videre at alternativverdien på arbeidskraften er høy.

Jordbrukspolitikken er motstrømspolitikk, innrettet på å motvirke de tunge trendene som går i alle land. Det som skjer på grunn av landbrukspolitikken, er at struktur-rasjonaliseringen er mindre enn den ellers ville vært.

Hva har vi oppnådd?

Selv om vi står overfor utfordringer, kan vi også vise til klare resultater av landbrukspolitikken regjeringen har ført fra 2005.

Det viktigste landbrukspolitiske målet for den rødgrønne-regjeringen har vært å bedre inntektsmulighetene til norske matprodusenter. Fra vårt første jordbruks-oppgjør i 2006 og fram til i dag er det lagt til rette for en inntektsutvikling som er høyere enn gjennomsnittet for andre grupper regnet i kroner. Til sammen over 90 000 kroner pr årsverk. Vi ser en ”rødgrønn knekk” i inntektskurven fra 2006, en utvikling vi må tilbake på begynnelsen av 1970-tallet for å finne maken til. 

Jeg vil på denne konferansen trekke fram regjeringens sterke vektlegging av distrikts- og struktur¬hensyn, bl.a. gjennom prioritering av grasbasert husdyrhold.

Store deler av økningene av bevilgningene over jordbruksoppgjørene, er gått til tilskuddsordninger som er differensiert etter region og/eller struktur. Dette har vi gjort for å følge opp målsettingen om variert og aktivt landbruk over hele landet.

Dette er prioriteringer som også vil ligge til grunn for vår innsats ved de kommende jordbruksoppgjørene.

Nærmere om de økonomiske virkemidlene

Grunnlaget for regjeringens landbruks- og matpolitikk er selvsagt Stortingets vedtak for sektoren.

Det langsiktige grunnlaget vil være de meldinger som er lagt fram for og behandlet av Stortinget om landbruks- og matpolitikken. Det vil normalt gå en del år mellom hver Stortingsmelding på området.

Men departementet legger hvert år fram en budsjettproposisjon og en proposisjon om jordbruksoppgjøret for Stortinget.

Det er lang tradisjon for at de økonomiske virkemidlene i all hovedsak fastsettes sentralt og er statlig styrt. Både staten og jordbrukets organisasjoner har ønsket en koordinert og helhetlig nasjonal landbrukspolitikk utformet med grunnlag i jordbruksoppgjørene.

De regionale forskjellene vi har i status og utvikling i landbruket, kan imidlertid tilsi at vi i økt grad bør vurdere en differensiering av virkemiddelbruken. Dette vil særlig gjelde BU-midlene.

Næringsutvikling, inkl. BU-midler

For å sikre et landbruk i hele landet har den rød-grønne regjeringen vektlagt økonomiske virkemidler for å stimulere både tradisjonelt landbruk og nye bygdenæringer. 

De fylkesvise BU-midlene er et aktivt og virksomt verktøy for å sikre nødvendig investering for fornyelse og utvikling av driftsapparatet for det tradisjonelle landbruket, like fullt som de bidrar til å stimulere og legge til rette for alternativ næringsutvikling på bygdene med grunnlag i regionale og lokale landbruks-ressurser. Gode eksempler her er utvikling av mat- og reiselivsprodukter med lokal identitet.

Under rammen av en nasjonal landbrukspolitikk legger vi opp til stor grad av regional handlefrihet for å prioritere bruken og innretningen av økonomiske virkemidler som skal stimulere til næringsutvikling. Strategiene som skal ligge til grunn for prioriteringene skal gjøres i regi av det regionale partnerskapet i dialog mellom næringsorganisasjoner, fylkesmann, fylkeskommune og Innovasjon Norge.  

Jeg er overbevist om at den skreddersømmen som skal gjøres ved regionale prioriteringer er viktig og nødvendig for å kunne velge de gode prosjektene og de riktige tiltakene på en effektiv måte. Landet er mangfoldig og forskjellig, denne målrettingen må gjøres på lokalt og regionalt nivå. 

Initiativ og handlingslyst må komme nedenfra, - det må være et regionalt handlingsrom for å utnytte dette på beste måte.

Akkurat hvem som er med i de regionale partnerskapene, det er det jo også opp til regionalt nivå å avgjøre. Noen er obligatoriske, som nevnt tidligere, men ut fra den kompetansen og de fagmiljøene som finnes rundt om i landet, er det viktig at disse brukes og nyttes. Jeg tenker da spesielt på kompetanse- og FOU-miljøer.

Det kan fort bli mange aktører og det er viktig at alle bidrar på en konstruktiv måte, alle ut fra sin funksjon og sin kompetanse. Målene nås om alle trekker i samme retning. Dette stiller krav til god samhandling og til tydelige og felles mål. 

Bredden i landbrukets ressurser gjør at samspill i regionale og lokale partnerskap er særlig viktig for økt innovasjon og verdiskaping i næringa. Som den ledende regionale utviklingsaktøren har fylkeskommunene et særlig ansvar for å etablere gode utviklingsarenaer lokalt og regionalt, som gir kraft og retning til utviklingsarbeidet. Den såkalte ”Tenkeloftmodellen” i Trøndelag er et eksempel, der det er etablert en solid plattform for utviklingsarbeidet på landbruksområdet, gjennom et partnerskap mellom fylkeskommunen, Fylkesmannen, Innovasjon Norge, kommunene og næringa.

VSP Mat og utviklingsprogrammet for matspesialiteter fra norsk landbruk

Verdiskapingsprogrammet for mat har vært Landbruks- og matdepartementets viktigste virkemiddel for utvikling av småskalamatproduksjon (VSP mat). Satsingen videreføres nå gjennom Utviklings¬programmet for småskala matproduksjon. Hensikten er å motivere til satsing på lokal matkultur og matspesialiteter og å bidra til å skape nye økonomiske verdier i primærproduksjonen. VSP mat har vært en positiv drivkraft i denne utviklingen. I følge Bygdeforskning er det nå ca. 1 000 bedrifter som produserer mat med lokalt særpreg.

En viktig erfaring er at primærprodusentenes mulighet til å bevare kontroll med viktige fortrinn knyttet til bl.a. opprinnelse og særegenhet, styrkes der bønder og små næringsmiddelbedrifter deltar i produsentsammenslutninger. I den videre satsingen på lokal mat vil utvikling av nettverk, produsentsammenslutninger og støtte til vekstbedrifter prioriteres.

Arbeid på dette området er viktig for å stimulere til næringsutvikling innen mat og reiseliv. Vi ser at det etableres tilbud over hele landet, der mat- og måltidsopplevelser og lokale kultur- og naturopplevelser vektlegges. Mat og lokal matkultur er viktige faktorer i utviklingen av et steds identitet og attraksjonskraft som reisemål. Matkultur og produksjon av lokale matspesialiteter som del av reiselivsprodukt, vil i økende grad kunne bidra til å skape grunnlag for en opplevingsnæring som kan være viktig for mange lokalsamfunn. Sammen med opplevelser av kulturlandskap, lokal byggeskikk, tradisjonsbåret håndverk, folkemusikk mv kan dette bygge en lokal, landbruksbasert kulturøkonomi og være viktige faktorer for å synliggjøre og markedsføre norske lokalsamfunn. 

Dette er også forhold som ikke bare er viktig for turister, men ikke minst også  et viktig grunnlag for at de som bor i kommunene også skal trives, og ha ønske om fortsatt å bo i bygda.

Miljøområdet

Når det gjelder miljøvirkemidlene har vi her en tredelt forvaltning.

• Nasjonalt miljøprogram, bl.a. areal og kulturlandskapstilskudd 
• Regionalt miljøprogram (RMP) og 
• Kommunale miljømidler(SMIL-midler)

Den overordnede målsetningen med det nasjonale miljøprogrammet er å bidra til økt målretting av miljøarbeidet i landbruket og til bedre synliggjøring av landbrukets samlede miljøinnsats. Det nasjonale programmet skal sikre en felles landbrukspolitikk for hele landet. 

Det regionale miljøprogrammet (RMP) skal sikre forankring av miljøarbeidet på fylkes- og kommunalt nivå.  Kortfattet sagt har tiltakene i RMP to hovedformål: å berike det biologiske mangfoldet og å redusere miljøbelastningen fra landbruket.  

Også her i miljøtiltakene legges det opp til regionale valg og skreddersøm. I RMP for Vest Agder beskrives gjengroing av kulturlandskapet som en hovedutfordring. Dere har derfor valgt å prioritere tiltak i verdifulle kulturlandskap som er truet av gjengroing eller nedbygging. Dette er regionalisering av landbrukspolitikken i praksis. Vår erfaring er at fylkene har vært gode til å prioritere og innrette program-mene ut fra de utfordringene som finnes regionalt.

Når det gjelder de kommunale SMIL-midlene er formålet å ivareta de helt spesielle miljøverdiene, det være seg gamle slåtteenger, spesielt verdifulle bygninger eller å etablere en fangdam for å fange opp jordpartikler og hindre avrenning. Prioritering-en og saksbehandlingen her gjøres i kommunen med bakgrunn i kommunale strategier for bruk av midlene.

Forvaltningsreformen

Med Forvaltningsreformen har fylkeskommunene fått et økt regionalt ansvar på landbruks- og matområdet. Det betyr at fylkeskommunene skal ivareta oppgaver innenfor verdiskaping i landbruket, klima og samfunnsplanlegging, samt rekruttering og kompetanseheving.

Mangfoldet av ressurser på landbruks- og matområdet, gir gode muligheter for å se koblinger mot andre sektorer og områder knyttet til utvikling av næringsliv og lokalsamfunn. Dette bidrar til at fylkeskommunene kan se landbruket og landbrukets ressurser inn i en mer helhetlig regional utvikling.

I 2010 fikk fylkeskommunene mulighet til å gi innspill til de årlige jordbruks-forhandlingene, og fylkeskommunen har myndighet til å avgi uttalelser i landbruks- og matpolitiske saker. Dette legger til rette for å øke de regionale folkevalgtes engasjement for landbrukspolitikken.

I den sammenhengen synes jeg det er svært gledelig at fylkeskommunene i begge Agderfylkene står som arrangører av denne konferansen sammen med Bondelaget. Slik jeg har forstått det er denne konferansen et resultat av det pågående mobili-seringsprosjektet ”Landbruk på dagsorden” som retter seg både til landbruks-næringen, politikere og øvrig næringsliv i Agder. 

Dette er med på å underbygge målet med reformen på landbruksområdet: Fylkes-kommunene skal bidra til at det tas et mer helhetlig grep om den regionale utviklingen, og bidra til å skape allianser mellom landbruket, politikere og annet næringsliv. Å sikre en god kobling mellom landbruket og øvrig samfunns- og næringsutvikling i fylket er viktig. Landbruksområdet må integreres i fylkeskom-munenes øvrige ansvars- og arbeidsområder.

Landbruket vårt er avhengig av gode regionale og lokale utviklingsarenaer som kan gi kraft og retning til utvikling av landbruket som en framtidsrettet næring.

Kapasitet og kompetanse i kommunene

Jeg vil også benytte anledningen til å understreke den viktige rollen kommunene spiller, både for landbruket og for lokalsamfunnsutviklingen generelt.

Som tittelen på konferansen tilsier, må landbruket i større grad komme på den politiske dagsorden i kommunene. Landbruks- og matdepartementet har vektlagt samarbeid med KS som et bidrag til dette. 

I vårt samarbeid med KS legger vi spesielt vekt på områdene: Klima og miljø, Inn på tunet, samt fylkeskommunenes rolle og ansvar som regional utviklingsaktør på landbruks og matområdet. 

Som tidligere ordfører og næringsdrivende som bonde vil jeg påstå at jeg har en del kjennskap til både utfordringene og muligheter som området næringsutvikling har i en kommune.

Arbeidsplasser og et oppgående næringsliv er helt nødvendig for å være attraktive for bosetting og inntektsutvikling i kommunene.

Det er ingen tvil om at kommunene er viktige for utviklingen av næringslivet lokalt. Men arbeidet med å legge til rette for en slik utvikling er dessverre ikke alltid det som blir prioritert høyest i kommune-Norge. 

Kommunene må bidra til at eksisterende næringsliv har gode rammebetingelser og ser utviklingsmuligheter i kommunen.  

Fra mitt ståsted i Landbruks- og matdepartementet vil jeg da peke spesielt på de stedbundne næringene og da bruke landbruksnæringa som eksempel. Landbruket spiller fortsatt en vesentlig rolle for verdiskapingen og bosettingen i svært mange kommuner.  

Jeg er svært opptatt av at landbruket ikke blir glemt når det snakkes om nærings-livets utfordringer og muligheter. Bøndenes utfordringer må bli tatt på alvor og jeg mener det er mye uforløst potensial når en ser på gårdens totale ressurser.

Jeg tror også det ligger betydelige muligheter ved å vurdere disse ressursene i sammenheng med andre næringers muligheter og behov. Koblingen mot reiseliv er velkjent, men vi ser også interessante koblinger mot andre servicenæringer og mot industri. 

Det er derfor viktig at landbruket, på linje med andre næringsgrener, blir tatt med i kommunens næringslivsutvikling, planverk m.m.

Det er videre viktig at kommunene stiller de nødvendige ressursene til disposisjon, slik at man lokalt har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å kunne ivareta en god forvaltning og utvikling også på landbruksområdet.

Eiendoms- og bosettingspolitikken

Lokal og regional forvaltning er ikke bare tillagt myndighet når det gjelder økonomiske virkemidler. Kommunene er gitt et stort ansvar i eiendoms- og bosettingspolitikken.

Som en oppfølging av St.meld. nr. 19 fra 2002 om ”Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå” ble avgjørelsesmyndigheten i saker etter jordloven, konsesjonsloven og skogbruksloven i all hovedsak lagt til kommunene med virkning fra
1. januar 2004.   

Kommunene fikk med det økt myndighet og mulighet til bl.a. å styrke lokaldemo-kratiet på landbruksområdet. Bakgrunn for endringene var at kommunene skulle kunne utøve lokalt skjønn, og forvalte de landbrukspolitiske virkemidlene innenfor rammene av nasjonal politikk. 

Både når det gjaldt fradeling, og ved avgjørelse av saker om fritak fra boplikt, ble det lagt vekt på at lokal forankring av skjønnet var av stor betydning. Ved utarbeiding av rundskrivene om kommunens praksis, ble det derfor lagt vekt på at man ikke skulle binde opp kommunenes skjønnsutøvelse. Rundskrivene skulle bare gi veiledning om forståelsen av bestemmelsene og saksbehandlingen.

I hovedsak er erfaringene med denne oppgavetildelingen at kommune på en god måte har tilpasset praksis til lokale forhold. 

Lovreglene på området skal ivareta en rekke nasjonale hensyn, bl.a. hensynet til jordvern og kulturlandskap, kostnadseffektiv bruksstruktur og forsvarlig prisutvikling for landbrukseiendom. Dette er hensyn som er et viktig grunnlag for de store årlige overføringene til landbruket over jordbruksavtalen. 

Ot.prp. nr. 44 fra 2009 gjaldt endring av odelsloven, konsesjonsloven og jordloven. I proposisjonen viste departementet til at det var grunn til å tro at flere kommuner fører en praksis som var i strid med regelverk og nasjonale retningslinjer i sin behandling av saker etter jordloven og konsesjonsloven. Det ble særlig pekt på dette problemet i forhold til saker knyttet til omdisponering og deling, og saker om priskontroll.

Departementet viste til at feil praksis fører til at viktige nasjonale hensyn kan stå i fare for ikke å bli tilstrekkelig vektlagt. Kommunenes praksis kunne også svekke grunnleggende rettssikkerhetselement som likhet og forutsigbarhet.

Dette er forhold som også er påekt fra bl.a. Norges Bondelag, som har ønsket å redusere delegeringen til lokale myndigheter på dette området.

Ved lovendringene i 2009 ble det derfor innført en ny regel om at Fylkesmannen kan kreve at kommunene rapporterer om sine vedtak. 

Som en oppfølging av lovarbeidet, ble det i juni 2010 sendt et felles brev fra landbruks- og matministeren sammen med miljøvernministeren til kommunene. Dette om praksis ved søknad om fradeling. Hensynet til å skape økt harmonisering mellom eiendomsstrukturen og bruksstrukturen er en så viktig samfunnsinteresse, at det må kunne gi grunnlag for delingssamtykke etter jordlovens § 12. Det ble vist til flere hensyn som må tillegges vekt ved avveiningen, og at målet i den forbindelse er å etablere rasjonelle driftsenheter hvor det drives et aktivt landbruk.

Avslutning

Både gjennom økonomiske og juridiske virkemidler har Landbruks- og matdepartementet delegert kompetanse til lokalt og regionalt nivå. 

Vi vektlegger at kommune- og fylkesnivå har et ”handlingsrom” som muliggjør lokale tilpasninger. Ulike utgangspunkt må gi rom for variasjon av tiltak.

Samtidig kan vi ikke komme dit at hver region har sin egen landbrukspolitikk.

Innenfor dette spennet har vi en løpende vurdering av hvor ”grensesnittet” mellom nasjonal og regional/lokal myndighet bør gå. 

Det er delte meninger i hele ”landbruksfamilien” om hvor stor grad av delegering vi bør ha av kompetanse til regionalt og kommunalt nivå. Bl.a. har Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag stilt spørsmål ved om omfanget av delegeringen bør reduseres.

Jeg vil imidlertid understreke at for at vi skal nå målsettingene for landbruks-sektoren, så er det ingen tvil om at nasjonale myndigheter er helt avhengig av den store innsatsen på kommune- og fylkesnivå. 

Konferansen her i dag bidrar til utveksling av erfaringer og kompetanse om hvordan vi sammen kan lykkes enda bedre i å skape et godt grunnlag for norsk landbruk.