Kronikk: Matnasjonen Norge

Over 200 norske matvarer oppfyller kravene til å få bære merket "Spesialitet". Forbrukerne gleder seg og handelen øker. Produsentene gleder seg over økt verdiskaping.

Selv om prisene på disse varene ligger over prisen på tilsvarende industrivarer, er betalingsviljen stor. Det selges matspesialiteter for 2,5-3 milliarder kroner årlig her i landet. Salget øker betydelig mer her enn for matvarer generelt. Også dette følger en internasjonal trend. De som gjør suksess i dette markedet, har en lys framtid. Verden handler parmaskinke for et tosifret antall milliarder kroner i året.

I debatten om norsk landbruks- og matpolitikk, kommer ofte argumentet om å få fram økt mangfold. Jeg avviser ikke behovet for å tenke mangfold. Men ta en liten titt i hyllene i de velassorterte butikkene, så vil du finne at norske matprodusenter allerede har svart godt på denne utfordringen. En ting er at de store og tunge industrilokomotivene har utvidet produksjonen. Ikke minst er tilbudet av prefabrikert og halvfabrikata blitt både bredere og av en langt annen kvalitet enn tidligere.

Lokale matspesialiteter
Minst like spennende er utviklingen innen småskala lokalproduksjon av matspesialiteter. Vi har fått kurv fra Valdres, Lofotlam fra den delen av Norge, Skjåkmjøl fra Ottadalen og Kreklingsirup fra Reisa – for å nevne noen. Det er et vidt spekter spennende oster, spekematprodukter, flatbrød fra flere plasser, sjømat og smaksforsterkere som oljer og geleer å finne på markedet.

Alle matproduserende land i vesten gjør det samme – satser på å fremme sine spesialiteter. Det er for eksempel internasjonal aksept for å beskytte geografiske betegnelser. En camembertost kommer fra Camembert-distriktet. En parmaskinke kommer fra Parma-dalen. Der Frankrike har champagne og roquefort, har Norge Eplemost fra Telemark og Kraftkar fra Tingvoll. Der Spania har sin serranoskinke, har Norge eldhusfenalår fra Voss. Når England kommer med sin Stilton og Italia sin Gorgonzola, har Norge Edel Blå fra Innerøya.

Høysesong for matfestivaler
Matgleden blir også tydelig når de ulike matfestivalene åpner. Juli, august og september er høysesong for slike arrangementer. Nesten hvert år sender arrangørene ut melding om besøksrekord. I fjor var for eksempel over 100.000 innom Rådhusplassen i løpet av de to dagene Matstreif ble arrangert.

Også de som arrangerer Bondens marked, merker stadig økt oppmerksomhet og ikke minst økende salg. Hoteller og restauranter får også øynene opp for alle de spennende lokalproduserte matvarene som finnes. Vi opplever stadig oftere hoteller som nettopp profilerer seg på at de satser på lokale matspesialiteter.

Nyskaping på matområdet
Dette er en villet utvikling. Det er en utvikling regjeringen satser på og som det brukes penger på. Norge har mulighet til å etablere seg som en av verdens beste matnasjoner. Gjennom Lokalmatprogrammet finansiert over jordbruksavtalen, fremmer vi nyskaping innen matområdet. Og hvert år deltar Norge med en stor stand på en av verdens største mat- og reiselivsmesser, Grüne Woche i Berlin – med Landbruks- og matdepartementet som drivkraft.

Vi får stadig bekreftelser på at vi produserer råvarer av ypperste verdensklasse. Det er ikke for ingenting at konkurransen som regnes som det individuelle verdensmesterskapet i kokkekunst, Bocuse d'Or, svært ofte har benyttet norske råvarer – både fisk og kjøtt. Og ingen land utenom Frankrike har vunnet Bocuse d'Or så ofte som Norge. Til høsten reiser det norske kokkelandslaget til Tyskland for å forsvare sitt olympiske gull fra 2008. Landbruks- og matdepartementet er en av hovedsponsorene – rett og slett fordi kokkelandslaget er et viktig nav for å utvikle norsk matkultur. Det så vi tydelig under VM på ski i Oslo i fjor. Der ble maten trukket fram som helt spesiell, noe arrangørene hadde lagt opp til at den skulle være – i samarbeid med norske matmyndigheter.

Norsk matkultur
Alle gründere vet at det ligger mye hardt arbeid, mye slit, og mange nederlag bak hver suksess. Mange innen landbruket har likevel funnet lokal matproduksjon som en måte å styrke sitt eget næringsgrunnlag på. Dessuten oppfatter de selve produksjonen, foredlingen og ikke minst markedsføringen av matspesialiteter som en spennende måte å drive på som matprodusent.