Kronikk: Seterbondens sommer

Det er trivelig, det er nyttig og det er i tråd med gjeldende landbrukspolitikk. En setervoll der det er liv, er mye mer spennende for dem som besøker den som turister enn der seterhusene har skalket igjen vinduene, småbjørk og einer begynner å innta setervollen sammen med høytvoksende grasarter. Det er også en måte å øke produksjonen av vinterfôr hjemme på garden. Dessuten er det en spennende ramme for å drive videreforedling som kan selges på stedet. De som har spist rømmegraut og spekemat på setervollen, vet at det er en flott opplevelse.

Olestølen i Øystre Slidre er et godt eksempel. Thomas og Kathrin H. Aslaksby som driver økologisk geitmelkproduksjon, videreforedler melka til ulike ostetyper og yoghurt. Tilreisende kan være med og koke brunost eller delta på kurset ”Smak av stølsliv” der deltakerne får innblikk i og være med på hele bredden av seterlivet.

Ser du beitedyr på setra, vet du at bonden arbeider aktivt for å ha et størst mulig ressursgrunnlag på garden. Enten dyra blir melka eller bare beiter, blir fjellgras forvandlet til menneskemat. Det er den eneste måten å gjøre fjellgraset til en ressurs som er direkte nyttbar for mennesker. Beitende dyr i fjellet, er også den mest effektive måten å bidra til å motvirke gjengroing i overgangen mellom skog og snaufjell. Derfor er dette framtidsretta. For eierne betyr det enten litt mer ordnet fritid og mulighet for å følge opp øvrig del av gårdsdrifta, eller mange velger å være med dyra til seters og la det være en kombinasjon av arbeid og fritid.

Seterdrift er forbundet med sterke tradisjoner. Seterrettigheter er viktige verdipapirer knyttet til en gård. Måten man setrer på, varierer fra landsdel til landsdel. Det er ikke for ingenting at nettopp seterområder er plukket ut i flere området som ett av de 22 utvalgte kulturlandskap som statlige myndigheter har plukket ut i samarbeid med lokale grunneiere. I Vangrøftdalen i Os i Hedmark har grunneierne gjennom denne ordningen kunnet rehabilitere seterbeite som er grodd igjen av einer og bjørk. Også de særpregede utløene har fått etterlengtet stell.

Hvert år henter beitedyr ut grovfôr verd flere hundre millioner kroner fra utmarksbeite. Det er snakk om like mye fôr som det ville kreve 1 million dekar innmark for å dyrke – rundt 10 prosent av det norske jordbruksarealet. I 2009 ble under halvparten av potensialet utnyttet, viser en analyse fra Norsk institutt for skog og landskap. Det finnes altså minst like mye lett tilgjengelig utmarksbeite til gjengelig som det som er hentet ut.

Senterpartiet og den rødgrønne regjeringen mener alvor med målet om et differensiert landbruk over hele landet slik det er definert i landbruks- og matmeldingen Velkommen til bords. Dette forutsetter at gårdens tilgjengelige ressurser blir utnyttet best mulig. Utmarksbeitet er en slik ressurs. Derfor er støttesystemet over flere år rigget om for å gjøre det mer lønnsomt å utnytte beiteressursene.

I 2011 var det aktiv drift på drøyt 1100 setre. Absolutt flest finner vi i Oppland. Nesten 40 prosent av de aktive setrene – 427 totalt – var i dette fylket. Seterkommunen framfor noen er Øystre Slidre med sine 73 aktive setre. Mye fjellgras er blitt til velsmakende melk fra både geit og ku.

I mange fylker har regionale landbruksmyndigheter sett betydningen av å stimulere bruken av setre ved hjelp av den delen av jordbruksoppgjøret de forvalter – de regionale miljøprogrammene. Både i 2010 og i 2011 ble det brukt drøyt 36 millioner kroner over jordbruksavtalen til regionale seterordninger. Bare i Oppland ble det brukt 13 millioner kroner.

Melkeprodusenter i trøndelagsfylkene kan bli stimulert med rundt 50.000 kroner for å utnytte seterressursene. Flere andre fylker gir også støtte over de regionale miljøprogrammene. Det er heller ikke uvanlig med ekstra stimuleringstilskudd til setre som satser på produksjon og salg på stedet av klassiske seterprodukter som ost, smør og rømme.

Så hvis du stopper opp på en av setrene som markedsfører seg, skal du vite at de som driver her, har fulgt oppskrifta for en framtidsrettet landbruksvirksomhet der flersysleri og bred ressursutnyttelse er viktig og nødvendig. Hvis du tenker at du synes kiloprisen for varene er høy, skal du vite at det kreves mer intenst arbeid å lage ost og smør på ei fjellseter enn på et meieri. Og for eierfamilien er det snakk om å drive lokal verdiskaping på lokale ressurser vi ellers aldri hadde kunnet hente ut.

God tur til seters!