Tale: Årsmøte Norges Bondelag

Kjære årsmøte

La meg gå rett på sak: Vi nådde ikke fram til enighet i årets jordbruksoppgjør. Det er jeg lei meg for. I en slik situasjon er det lov å si fra på en kraftfull måte. Det har dere gjort. Dere har vist både oss i regjeringen og folk over hele landet betydningen av norsk matproduksjon. Det er vi i Senterpartiet glade for. Den norske bonden fortjener bedre betalt. Vi sikter mot det samme målet.

Våren 2012 har vært spesiell – og vanskelig. For første gang på 12 år har en ny stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken blitt behandlet i Stortinget.

Meldinga ble stort sett godt mottatt. Den trekker opp mål og visjoner for landbruket. Offensive og ambisiøse mål på jordbrukets vegne. Og det skulle bare mangle! I en verden som sulter, skal vi sette oss store mål for matproduksjonen. Og for en landbruksminister fra Senterpartiet, ville alt annet enn store ambisjoner være utenkelig.

Få uker etter at meldingen var ferdig behandlet i Stortinget, var bruddet et faktum. Aviser og TV var fylt med sinte bønder, demonstrasjonstog, tomme brødhyller og påstander om skambud.

Den nye meldinga var grunnlaget for jordbruksoppgjøret. Forventningene var høye. Både hos dere og hos oss i Senterpartiet. Innerst inne har vi alle vært klar over, - også dere , at det tar tid å realisere målene i en melding som er skrevet i et tiårsperspektiv. Men uansett, mange av oss var utålmodige og klare for å raskt sette i gang.

I morgen skal Stortinget debattere og behandle årets oppgjør. Komiteens innstilling er lagt fram. Som dere vet vedtar Stortinget statens tilbud. Samtidig har behandlingen i komiteen vist at regjeringspartiene ønsker å gå videre. Innstillingen peker framover. I morgen blir vedtaket gjort. Jeg er oppriktig lei meg for at vi ikke fikk i gang forhandlinger i årets oppgjør. Men nå som komiteen har presentert sitt syn, er det på tide å se framover. Og det er veien framover jeg håper vi kan diskutere i dag.

Og jeg vil være oppriktig: Situasjon er alvorlig. Situasjon krever at både Bondelaget og Senterpartiet vurderer av hvilke strategier vi kan velge, for å nå vårt felles mål: Økt satsing på norsk matproduksjon og bedre betaling til norske bønder.

For å gjøre gjennomtenkte valg må en først analysere situasjonen. Vi må vite hvor vi står og vi må ha et overblikk. Det er først da vi har muligheten til å legge en strategi som kan bære hele veien fram.

Ja, det ble brudd i år. På samme måte som det ble brudd etter at forrige melding om landbrukspolitikk var vedtatt i Stortinget. Men det er første gang siden 1974 at jordbruket bryter på grunnlag av tilbudet, uten å gå i forhandlinger. Disse erfaringene tyder jo på at det er risikosport å skrive landbruksmeldinger...

Men jeg er overbevist om at næringa ikke ville vært landbruks- og matmeldinga foruten. En mindre ambisiøs melding ville kanskje teoretisk sett gjort det enklere i årets jordbruksoppgjør. Men det ville ikke gjort det enklere å få gjennomført de målene både dere og vi jobber for.

Norges Bondelag har hele tiden klart uttrykt enighet om retningen og prioriteringene i meldingen. Det som nylig ble etterlyst i Stortingets høring om oppgjøret, var ikke nye mål for landbrukspolitikken, men mer penger til å gjennomføre målene i landbruks- og matmeldingen. Dere er misfornøyd med hvor fort vi går framover, ikke retningen vi går i. Det er en ærlig uenighet.

Spørsmålet er nå; hvordan går vi videre framover?

Noen aktører, godt hjulpet av enkelte jornalister i Nationen, har greid å holde liv i, la oss kalle det "drømmen om Hitra". Det er bestandig viktig å ha drømmer. La det ikke være noen tvil om at det er mye godt å si om det man oppnådde gjennom Hitra-aksjonene.

Men "drømmen om Hitra" som strategisk grep, vil nok forbli en drøm. For det har skjedd vesentlige samfunnsendringer etter den tid. Endringer som ikke lar seg reversere. Og uansett hvilken drøm man bærer på, så må vi alle forholde oss til verden - og Norge – slik ting ser ut i dag.

Norge har i de siste tiårene opplevd en formidabel velstandsutvikling. Vi har hatt en særnorsk lønns- kostnadsvekst. De siste årene en ennå sterkere vekst i produksjonskostnadene i jordbruket.

Samtidig har jordbruket opplevd en enorm teknologi- og produktivitetsutvikling som har redusert arbeidskraftbehovet. Fra hesjing til rundballer, fra spannmelking til robot, fra manuell til automatisk fôring osv. Selv om antall bruk er redusert med nesten to tredeler siden 1975, utføres det mindre arbeid på hvert bruk i dag.

Produksjonen har økt med 30 %. Og selvforsyningsgraden har økt. Både den egentlige og den som er justert for import av råvarer til kraftfôr, - selv om den riktignok har falt litt de siste årene.

Den internasjonale integrasjon har økt betydelig. Det samme har konkurransen. I 1995 fikk vi en WTO-avtale for landbruk, med mål om økt handel og omlegging av importvern og markedsordninger. Og vi har fått EØS-avtalen, som gir lav toll på bearbeidet mat fra EU. Importen øker og hjemmemarkedsandelen for matindustrien avtar. Det gir økt press på prisene for næringsmiddelindustrien og bonde.

Samtidig har maktforholdene i matkjeden endret seg. På 1990-tallet ble fire paraplykjeder etablert i dagligvaremarkedet. Dette har gitt økt konkurranse og prispress på primærleddet.

Landbruket har også på en god møtt nye utfordringer. Sterkere miljøhensyn, krav om kvalitet, dokumentasjon og rutiner for å sikre mattrygghet. En kraftig vekst i matmangfoldet og bedre dyrevelferd. Alt sammen viktige hensyn, som samtidig er med på å drive opp kostnadene i et lite hjemmemarked.

Så er det også heldigvis sånn at vi etter flere tiår med naive liberalistiske ideer om handel med mat, opplever en økende forståelse for matkrisen i verden. Jeg har i mine år som landbruksminister bidratt der jeg kan i internasjonale fora for å øke forståelsen og aksepten for nasjonal matproduksjon.

Men til tross for dette, drar fortsatt tunge utviklingstrekk i motsatt retning. Det er svært utfordrende å være vareprodusent i et høykostland.

Jeg har flere ganger sagt at det norske landbrukets vekst er til tross for, og ikke på grunn av, den verdenen som omgir oss.

Stadig flere virksomheter flagger ut av Norge. Men vi har fortsatt en intakt hel-norsk matverdikjede fordi det har vært politisk vilje til å satse på og bevare norsk matproduksjon. Vi har en norsk matmodell som sikrer norske bønder en unik forhandlingsrett, en struktur basert på samvirker og utnyttelse av ressursgrunnlaget over hele landet. I bunnen ligger importvernet. Det er avgjørende. Matverdikjenden i Norge er enestående. Norsk matproduksjon har vært prioritert. Alt dette, og mer til, er reflektert i landbruks- og matmeldingen.

Vårens forhandlingsbrudd viser med tydelighet at næringa ikke mener at den er høyt nok prioritert. Det kan jeg ha forståelse for. Jeg har hver dag som landbruksminister kjempet for at norsk matproduksjon skal prioriteres høyere. Blant alle gode hensyn. Blant alle politiske og økonomiske prioriteringer. Utfordringen er å gjøre det på en måte som tjener landbruket best over tid.

Denne våren har store grupper av lønnsmottakere vært i streik. De mener også de bør prioriteres høyere. Det er ingen tvil om at det også er behov for økt innsats på flere samfunnsområder. Styrkning av veibyggingen i distriktene og forbedring av kommuneøkonomien betyr også mye for landbruket. Samtidig har regjeringen et ansvar for å føre en økonomisk politikk som sikrer grunnlaget for arbeidsplassene. En ytterligere særnorsk lønns- og kostnadsutvikling vil ikke minst bli svært problematisk for dere, og andre næringsdrivende. Regjeringen må balansere politikken for å ikke skape ytterligere utfordringer. En galopperende kostnads og renteøkning kan spise opp et helt jordbruksoppgjør i ett jafs. Går renta opp ett prosentpoeng betyr det 500 millioner kroner i høyere rentekostnad for jordbruket.

Dette er bare noen av de mange avveiingene vi som fellesskap må ta. Det er ikke en forklaring på årets oppgjør – det er ingen unnskyldning eller bortforklaring – det er et faktum. Et faktum vi alle må forholde oss til hvis vi skal nå vårt felles mål; å gi bonden bedre betalt for den viktige jobben hun gjør.

Strategier basert på kopi av tidligere vellykkede trekk kan fungere godt på sjakkbrettet, om alle omkringliggende forhold er like. Dersom omverdenen og forholdene har endret seg vil en slik strategi i beste fall kunne lede mot et blindspor. I verste fall skapes det store hull i forsvarsrekkene.

Omtrent samtidig med vårens brudd i forhandlingene viste meningsmålingene at det for første gang var flertall for de partier som utfordrer norske matmodellen. Høyre og FrP utfordrer alt fra importvernet, forhandlingsinstituttet og markedsreguleringen. I sin ytterste konsekvens kan deres forslag bety slutten for store deler av norsk matforsyning og true grunnlaget for av bosetningen i store deler av landet. Dette er ikke overraskende, men dagens politiske situasjon gjør denne skrekkvisjonen mer truende enn vanlig.

Det som er overraskende er at KrF later som om det i det hele tatt er mulig drive regjeringsforhandlinger som får Høyre og FrP til å snu i landbrukspolitikken. Til å velge motsatt retning. De leker med tanken om å samarbeide med Høyre og FrP, - for å få til ennå mer av den rødgrønne politikken, som de sier de ønsker seg. Det er meg en gåte hvis noen tror på dette. Jeg kan i alle fall ikke forstå at noen i landbrukets egen interesseorganisasjon tør å klamre seg til en slik usikker framtid.

Når det er sagt vil jeg understreke: Jordbruket er i sin fulle rett til å kritisere regjeringen. Jordbruket kan kritisere hvem de vil. Det er bra med en landbrukspolitisk debatt. Men næringa bør vurdere hvem de er tjent med setter dagsordenen. Dagens kritikere av landbrukspolitikken består av mange andre enn næringas organisasjoner.

Disse hissigste kritikerne synes ikke å ta inn over seg at verden har endret seg etter Hitraaksjonene.De reflekterer ikke over at ungdom som kommer inn i næringa tar i bruk ny teknologi for å forenkle og forbedre hverdagen sin, og kanskje dermed kan øke matproduksjonen. Markedet er en unevnt sak. Konkurranse synes ikke å eksistere. Importvernet ansees som uendelig. Samtidig som WTO er en stor trussel. I bunn og grunn ligner dette mere på en tankegang inspirert av tidligere tiders studentdiskusjoner.

Og hvordan ser landbruket deres ut? Nei, det gir de ikke svar på? Hva koster dette landbruket? Nei,det er ikke mulig å vite.

Av alt, nå diskuterer flere av dem som om vi har for mye budsjettmidler. De vil heller løfte landbruket gjennom å ta ut mer i økte priser. Er det disse som skal få definere den norske landbrukspolitiske debatten?

Alle ønsker høyere uttak av pris, men alle som kjenner realitetene vet at det er viktig, men vanskelig å finne det riktige balansepunktet.

Det finnes ingen enkle svar. Dette forhandler vi om hvert eneste år.

Den norske matproduksjonen må forholde seg til de nye internasjonale forholdene - og den norske politiske hverdagen. Det som er et faktum er at verden har forandret seg. Da vi hadde Hitra-aksjonene reiste norske ungdommer til Sverige for å jobbe. Lønningene over grensa var 30% høyere enn her hjemme. I dag strømmer svenske ungdommer hit fordi våre lønninger ligger 30% over de svenske. Det er i denne situasjonen landbruket skal konkurrere om arbeidskraften. Det er i denne situasjonen vi ser kvaliteten av at regjeringen har økt inntektsmulighetene like mye som andre, grupper målt i kroner.

Pris og marked kan aldri bli en løsning alene. Bruker man høyresidens argumenter, får man høyresidens resultater. En strategi bygd på pris alene vil være den sikre veg mot en svekkelse av småskalalandbruket. Jo mer av bondens inntekt som hentes inn gjennom økte priser, dess større forskjell blir det på dem som har begrensede ressurser og de som kan produsere større volum. Dette er svaret høyresida alltid har presentert for norsk landbruk. Det vil for en hver regjering, til en hver tid, være utfordrende å skaffe til veie nok budsjettmidler og ikke minst utforme forelingsmekanismer som vil kunne kompensere den ulempen de minste i næringen vil oppleve ved et høyt prisuttak og ubalanse i fordelingen..

Det dere i Bondelaget må bestemme dere for, er om dere er tjent med at disse kritikerne får definere den landbrukspolitiske debatten. Enten gjennom å sitte stille og se på utspillene – gi kritikerne spilleromm. Eller ved å stemme i når det aksjoneres – når frustrasjonen skal ut, men overlate til de profesjonelle kritikerne når man kommer til diskusjonen om hvilke muligheter som finnes eller hvilke løsninger som skal utformes. . I sin ytterste konsekvens ser vi at høyresidens løsninger kan bli kjørt fram som en del av kritikken mot dagens landbrukspolitikk. Og det paradoksale er at dersom dagens landbrukspolitikk svekkes tilstrekkelig, så øker sjansene for at høyresiden faktisk får politisk mandat til å gjennomføre sin politikk.

Jeg tar denne politiske situasjonen på dypeste alvor. Derfor snakker jeg veldig direkte til dere i dag.

Forhandlingsretten. Den helt unike norske forhandlingsretten, gir landbrukets organisasjoner en innflytelse som det ikke en gang finnes bleke kopier av i andre land. I den norske modellen er det verdifullt at myndigheter og næring sammen utformer virkemidlene for å sikre matproduksjon til egen befolkning. Dette er et av de mest sentrale poengene i den nye landbruks- og matmeldingen. Forhandlingsretten har også en enorm verdi for landbruket. Det er avgjørende at dere vurderer hvordan dere vil bruke denne retten videre.

Neste vår skal vi igjen møtes ved forhandlingsbordet. Det er faktisk to parter som da må gå hverandre i møte, hvis vi skal finne en løsning som kan bære. Hvis forhandlingene fører til brudd neste vår vil ingen være bedre tjent med det enn de som vil forhandlingssystemet til livs. Eller som Høyre velger å uttrykke det; se jordbruksforhandingene mer i sammenheng med statsbudsjettet. Det er det som er alternativet til forhandlinger og utforming av virkemidler gjennom felles prosesser; jordbruket blir en post på statsbudsjettet.

Den videre debatten om valg av strategi må gjøres i lys av dette. Det er situasjonen vi er i. Vi har i årene etter 2005 snudd skuta. Vi har endret kurs i landbrukspolitikken og manifestert det gjennom en ny landbruksmelding. Men vi er ikke i mål. Bonden fortjener fortsatt bedre betalt.

Hva gjør vi så videre? Ingen politiker eller næringsorganisasjon kan slå seg til ro med det mulighetsrommet som finnes. Resultatene kan alltid bli bedre. Vi må derfor diskutere hvordan mulighetsrommet kan utvides.

Det viktigest da, er å få flere til å få øynene opp for verdien av det norske landbruket.

Mange tar nok landbruket for gitt. Men sannheten er at norske bønder forsyner oss med ren, sunn og god mat. Hadde det vært et VM i trygg mat hadde norske bønder hatt en sikker pall-plass. Norsk matproduksjon har økt de siste tiårene, samtidig som utbudet av nye produkter har blitt større og rikere. Vi forbrukere kan nyte alt fra råvarer av ypperste klasse, sesongvarer og spesialprodukter til mattradisjoner med dype historiske røtter. Landbruket legger grunnlaget for den mest spennende og nyskapende delen av turistnæringen, det naturbaserte reiselivet. Nesten 40% av inntektene i turistnæringen legges igjen i opphold, reiser og opplevelser som er basert på det naturen har å tilby. Hvordan ville Norges markedsmuligheter vært uten det fantastiske og særnorske landskapet som bare norsk matprodusenter kan bidra til?

Jeg har allerede snakket om verdikjeden for mat. Over 40 000 mennesker i dette landet arbeider med å videreforedle mat fra det norske landbruket. Samlet produserer matindustrien mat og drikkevarer for rundet 150 milliarder kroner. Dette er en bærebjelke i norsk sysselsetning og økonomi, på samme måte som landbruket er en bærebjelke i distriktsbosetningen i Norge.

Mange er derfor glade i det norske landbruket. Bondelaget har gjennom flere år kjørt spørreundersøkelser for å vise at det norske folk vil ha norsk mat og at de fleste, når de blir spurt, sier at de er villige til å betale noe mer for å sikre norsk matproduksjon. De siste årene har oppslutningen vært fantastisk. Det er bra! Vi skal bygge opp under dette. Men det er på langt nær nok. Sympati redder ingen. Det redder ikke dere og det redder ikke meg. Norsk matproduksjon må bli viktig nok til å prioriteres – av norske forbrukere, og satt opp mot andre viktige og legitime samfunnshensyn. Derfor må vi alle bli flinkere til å formidle landbrukets betydning – og landbrukets utfordringer og muligheter. Å få ut dette budskapet vil være avgjørende for det norske landbrukets muligheter framover.

Hvis vi skal lykkes med det må vi ta en opprydding internt i landbruksfamilien. Det er nemlig slik at mens den norske maten får stadig mer oppmerksomhet, ja Aftenposten har til og med begynt å utgi et magasin som heter Mat fra Norge, så er den landbrukspolitiske debatten er fortsatt preget av alt annet en utadvendt kommunikasjon. Ikke bare risikerer vi å bli for opptatt av vår egen navle. Vi omtaler den til og med på stammespråk.

Derfor skal jeg nå vende tilbake til vår verden og noen av våre landbruks-interne utfordringer. For de er på ingen måte ubetydelige. Men skal vi, komme videre, må vi på sett og vis rydde dem av veien for å kunne fokusere mer på å få fram det viktigste budskapet.

Vi må i alle fall være på samme banehalvdel når vi diskuterer nåsituasjonen og virkelighetsbeskrivelsen. La meg starte med noen kalde fakta:

Det finnes mange former for ulike inntektsstatistikker og mål for landbruket. Noen av de ivrigste debattantene lager til og med sine egne, private tilpassinger og modeller. Men for at det skal være mulig å drive åpne, transparente forhandlinger må de partene som sitter i forhandlingsrommet har en felles referanseramme. Slik er det i alle forhandlinger, i andre oppgjør heter det teknisk beregningsutvalg. I jordbruket utarbeider budsjettnemda totalkalkylen. I dette arbeidet er både staten og næringa selv med. Og vi var enige. Jordbruket selv bruker disse tallene til å beskrive utviklingen og underbygge sine krav.

Så kommer vanskelighetene. Vi blir igjen og igjen møtt med påstanden om at bøndene ikke kjenner seg igjen i tallene som er presentert av budsjettnemda.

Det kan man jo på mange måter forstå. Totalkalkylen viser bare gjennomsnittstall. Det er vanskelig for de aller fleste å kjenne seg igjen i et gjennomsnitt.

Og så finnes det selvsagt en rekke andre grunner til å ikke kjenne seg igjen.

For det første er det mange produksjoner i jordbruket og svært stor variasjon mellom produksjoner, størrelser og hvor en er i investeringsløpet. Verdien av jordbruksfradraget ser man ikke før man kommer til skatteoppgjøret. Tallene i totalkalkylen deles på alle årsverk i næringa. Dere forholder dere til resultatet i foretaket. Og det hele ble jo i år krydret med at SSBs landbrukstelling ga nye tall – og jeg må si – skapte noen problemer. Og nå nevner jeg bare noen mulige forklaringer.

Samtidig er det faktum at alle aktørene i landbruket er selvstendige næringsdrivende. Om det skal investeres, hvor mye det skal investeres, hva det skal investeres i, hvordan man organiserer arbeidet og hvor mye tid man legger ned på eget gårdsbruk. Det er det hver og en av dere - landbrukets aktører som avgjør. Hvor dyktig man er og hvilke veivalg man tar, får direkte konsekvenser på bunnlinja til den enkelte.

Men ingenting av dette rokker ved det faktum at vi trenger et felles tallgrunnlag for å kunne drive forhandlinger. Og derfor er partene samlet i budsjettnemda for å lage dette grunnlaget. Dersom næringa har vesentlige forslag til endringer i beregningsmetodene skal vi selvsagt diskutere der. Men det vi har i dag er det budsjettnemda har blitt enig om. Da kan ikke ledende personer innenfor næringsorganisasjonene gå ut og si at tallene ikke beskriver virkeligheten. Som landbruksminister kan ikke jeg velge å bruke tallene en dag, når de undersøtter budskapet mitt, og vrake dem andre dager når de ikke passer inn. Det samme kravet må også ligge på næringa.

Men etter å ha fulgt debattene tett over flere år, og ikke minst hørt forklaringene på hvorfor enkelte har aksjonert i år, så mener jeg det er grunn til å spørre: Er det kunnskap nok om systemet - i systemet?

Ja, systemet er komplisert. Det gjør behovet for skolering stort. Bondelaget gjør en stor jobb for dette internt. Men, jeg må likevel stille spørsmålet. For å gi et eksempel; Det er mange, overraskende mange, også blant Bondelagets medlemmer, som uttaler noe i retning av " en ting er de økte inntektene, men hva med de økte utgiftene?" Bondelagets egne representanter uttaler seg altså på en slik måte at det er grunn til å spørre om de er klar over at vi i jordbruksforhandlignene først dekker inn utgiftene, også nye utgifter som har kommet til. Økningen i inntektsmulighetene kommer i tillegg. Når inntektsmulighetene har økt med 120 000 på seks år, så er det etter at seks år med økte utgifter er dekket inn. De 120 000 kronene kommer i tillegg.

Vi skal videre. Dersom vi skal klare det må vi vinne kampen om virkelighetsbeskrivelsen. Og da tenker jeg ikke på diskusjonen om de tekniske beregningene. Da må vi få fram hvilke muligheter – og behov – landbruksnæringa har.

Det er tross alt de som ikke er en del av landbruksfamilien vi mest av alt må snakke med - og til - dersom vi skal lykkes med det egentlige målet; gjøre matproduksjon til en ennå høyere prioritert oppgave i årene som kommer.

Jeg, Senterpartiet og regjeringen har vist år for år at vi ønsker å øke inntektsgrunnlaget i jordbruket. Dette skal vi jobbe systematisk med videre. Samtidig skal vi flytte noen stabbesteiner som gir muligheter for å ytterligere dra ting i riktig retning.

Gjennom arbeidet med å utrede maktforholdene i matkjeden har vi startet en viktig debatt, som jeg vet dere er opptatt av og ser betydningen av. Matkjedeutvalget peker på at flere leverandører opplever at konkurransen ikke skjer på like premisser og at det i bransjen har fått utvikle seg typer av forretningspraksis som oppfattes som urimelige. Dette er i tråd med funn i internasjonale undersøkelser. Tilsvarende problemstillinger blir også drøftet internasjonalt. Flere land har innført ordninger som skal forhindre at urimelig forretningspraksis får utvikle seg. Disse spørsmålene er av stor betydning for landbruket og landbrukspolitikken og jeg er glad for det engasjementet dere har vist. Jeg merker meg at her står bonde og industriarbeider sammen og at ulike organisasjoner som Bondelaget, NHO, LO, og Landbrukssamvirke har en felles front.

Jeg er derfor svært glad for at vi nå, gjennom Stortingets merknader til årets jordbruksoppgjør, har fått lagt på plass at regjeringen skal utrede en lov. Og jeg er ikke i tvil. Vi trenger en slik lov, derfor skal en slik lov på plass! Jeg skal ærlig innrømme at jeg møtte mye motbør da vi tok initiativ til å nedsette matkjedeutvalget. Men jeg har aldri tvilt på at det var rett å kjempe igjennom. Derfor er jeg glad for at vi nå, sammen med barne- likestillings- og inkluderingsministeren og forbruker- administrasjon- og kirkeministeren har fått dette på plass. Gjennom dette arbeidet har landbruks- og matpolitikken fått en vesentlig større plass i det norske politiske ordskiftet. Det er bra!

Jeg vil også fortsatt jobbe for å forsterke tollvernet. Vi har allerede fått regjeringen til å samles om en økning av toll på drikkemelk. Ingen andre har gjort tilsvarende grep for å forsterke tollvernet etter at WTO-avtalen trådde i kraft i 1995.

Dette arbeidet skal vi fortsette med. Importvernet er en bunnplanke i norsk landbrukspolitikk og en forutsetning for nesten alle de andre virkemidlene vi har til å utvikle norsk matproduksjon. Det er derfor regjeringen i alle internasjonale forhandlinger har lagt avgjørende vekt på å sikre et handlingsrom. Dette handlingsrommet skal vi jobbe for å utnytte.

Dette er to grep som viser at regjeringen tenker nytt om norsk landbruks utviklingsmuligheter. Vi styrker tollvernet og vi vil sikre matprodusentenes makt i verdikjeden bedre gjennom en lov som sikrer mer rettferdige forhold.

Vi har også i de siste årene løftet fram matpolitikken. Og gjeninnført og utviklet skogpolitikken. Gjennom dette arbeidet utvider vi det landbrukspoltiske begrepet og handlingsrommet. Det gir næringa flere solide ben å stå på i årene som kommer.

Dette gir muligheter. Disse mulighetene må vi viser fram. Vi må vise alt landbruket kan bidra med. At landbruket er en viktig del av klimaløsningen. At landbruket er en del av den grønne økonomien som gir kompetansearbeidsplasser, vekst og mattrygghet, uten å forringe ressursgrunnlaget for framtidige generasjoner. At landbruket kan bidra til å utnytte ressursene i hele landet og skape grunnlag for bosetting, turisme og andre næringer som lever av det landbruket kan gi storsamfunnet. Og vi må vise hvilke grep som er nødvendig for å utløse dette potensialet.

Jeg skal gjøre jobben for å utvide mulighetsrommet.. Jeg skal gjøre jobben fram mot neste vårs jordbruksforhandlinger. Det er min klare ambisjon. Jeg skal fortsette arbeidet med å øke inntekten til den norske bonden.

Til tross for den enorme betydningen landbruksnæringa har, er vi ikke flere som virkelig brenner for norsk matproduksjon enn at vi må stå sammen for å lykkes. Derfor håper jeg at vi kan gjøre denne jobben sammen.