Tale: Framtidig norsk kornproduksjon - sett i lys av Landbruks- og matmeldinga

Det er mer enn ti år siden forrige stortingsmelding. Slike meldinger kommer omtrent hvert 10 år men denne meldinga skiller seg fra de andre på en viktig måte. Det er første gang at hele landbruks- og matsektoren, hele bredden og hele verdikjeden er samlet i en felles melding. Dette er en stortingsmelding om mat, jordbruk, skog, reindrift, bygdenæringer, kunnskap, innovasjon og distriktspolitikk.

Men her er det er først og fremst korn vi skal snakke om.

Aller først: dere har lagt bak dere et vanskelig år. Forsesongen bar bud om svært gode avlinger, men så kom høstregnet – og det ble der. Været ødela mye. Ekstremværet ødela enda mer!

Situasjonen ble svært vanskelig for mange med reduserte inntekter som resultat. Ordningene for avlingsskade er utformet for å dempe skadevirkningene, men ordningen er ikke så omfattende at ikke elendige avlinger merkes for produsenten – både økonomisk og følelsesmessig.

Situasjonen i fjor gir ikke minst grunnlag for ettertanke rundt hvordan klimaet allerede påvirker og vil påvirke oss i framtida. Klimautfordringene understreker og forsterker behovet for en totalgjennomgang av landbruks- og matpolitikken.

Her ser dere forsiden på stortingsmelding nr. 9 – Velkommen til bords!

Meldinga inneholder mange visjoner og målsettinger – slik stortingsmeldinger gjør og skal gjøre. Det konkrete innholdet er etterlyst av mange. Det finnes en god del av det også, men mer av det skal det bli og det vil komme i de kommende budsjettbehandlinger og jordbruksoppgjør.

Bakteppet for Stortingsdmeldinga er en forventa befolkingsvekst i verden på 2 milliarder mennesker de neste 40 år. Fra 7 milliarder i fjor til 9 milliarder i 2050.

Det følger naturlig av dette at det også forventes en prisvekst på matråvarer.

Vi kan fort oppleve ressursknapphet og klimaendringer er på gang. I den sammenheng vil det bli en utfordring at mange mener at økt matproduksjon vil føre til økt klimagassutslipp.

På bakgrunn av dette har FN understreka at alle stater er forpliktet til å sørge for matsikkerhet for egne innbyggere.

Det er bra for oss! Den globale matsituasjonen er et utrolig viktig bakteppe å presentere når man skal skaffe oppslutning om norsk matproduksjon i framtiden.

Befolkningen kommer til å øke i Norge også. Det er anslått 1 prosent økning pr. år de neste 20 år. Det trengs derfor mer norskprodusert mat, og det legger meldinga opp til.

Produksjonsmålet lyder: Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.

Det skal med andre ord legges til rette for at matproduksjon fra jordbruket kan øke i takt med etterspørselen til en økende befolkning i Norge.

Dette er meldingas viktigste budskap og et ambisiøst mål. Norsk landbruk skal vokse!

Vi skal produsere mer av alt. Og det skal være mest mulig basert på norske ressurser. Da trengs det bedre arealproduktivitet. Vi må satse mer på Forskning og utvikling, produsentenes kompetanse på økes, det må stimuleres til bedre agronomi og bøndene må bli enda flinkere bedriftsledere.

Landbruks- og matmeldinga har blitt godt mottatt. De aller fleste er godt fornøyd med de visjoner og målsettinger som har blitt trukket opp. Men – de aller fleste sier også at de savner mer konkret innhold. Det har jeg ikke noe problem med å skjønne. Men denne stortingsmeldinga er sånn som stortingsmeldinger skal være – og alltid har vært. De er overordna og prinsipielle. Så er det det daglige politiske arbeidet i årene som kommer som skal fylle meldinga med innhold. Det blir et slit, det blir en kamp fra dag til dag, men kampen er viktig – og den må vinnes. Her trenger vi deres og mange andres drahjelp.

Men noe i meldinga har også provosert litt. Jeg skal gå i gjennom det nå.

Det har blitt sagt av mange at definisjonen av selvforsyningsgraden ikke er riktig.

Hva er selvforsyningsgrad? Jo, selvforsyningsgrad er et mål på hvor mye vi skal produsere i Norge. Det er ikke et beredskapsmål. Det er hjemmemarkedsandelen som er det sentrale.

Beredskap handler om noe annet - nemlig selvforsyningsevne i en gitt situasjon og det inneholder mange flere elementer:

For det første – hva slags situasjon snakker vi om? Er det atomuhell? Sykdomsutbrudd eller krig og stengte grenser? Selvforsyningsevnen varierer med dette. Vi kan i en gitt situasjon for å øke beredskapsgraden slutte å eksportere mat, vi kan legge om produksjonen, vi kan oppfordre til å legge omforbruket og sånne ting. Selvforsyningsevnen i en krisesituasjon er derfor noe helt annet enn selvforsyningsgraden som vi diskuterer til daglig. Selvforsyningsgraden er hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge. Det dreier seg om andel av matvareforbruket på engrosnivå, regnet på energibasis, som kommer fra norsk produksjon (jordbruksprodukter eller fisk).
Den tar ikke hensyn til evt. eksport og om innsatsvarene er norske. I en normalsituasjon trenger vi ikke å være selvforsynt i den forstand at alle innsatsvarer har sitt opphav i Norge. Det gir ikke full mening i vår globale verden og det er ikke et mål for regjeringen.

Selvforsyningsgraden er som dere ser gjennomgående høy for viktige jordbruksproduksjoner.

Det er sånn regjeringen regner på dette og det er sånn det har vært regnet på dette i lang tid.

Så er det selvsagt mulig å regne på andre måter. Man kan korrigere for importerte forråvarer. Man kan til og med korrigere for andre importerte innsatsvarer (traktorer, råvarer til kunstgjødsel etc.). Da får man andre tall som er lavere enn det regjeringen bruker. Det er det samme for meg, bare man husker på hva selvforsyningsgrad er for noe – og at det er noe annet enn selvforsyningsevne. Så lenge vi vet hva vi legger i de forskjellige definisjoner, er det ingen som trenger å føle seg lurt – av noen.

Inntekt
Det som står om inntekt i meldinga har også provosert en del. Mange synes inntektsformuleringene er for svake. Jeg skal nå vise ”den mest forhatte figuren i stortingsmeldinga”.

Den viser altså inntektsutviklingen i jordbruket sammenlignet med andre grupper siden 2000, men den viser en indeksutvikling og for å være pedagogiske så har forfatterne av meldinga latt begge indekser begynne på samme nivå. Dermed har mange blitt provoserte fordi de mener regjeringa prøver å skjule det faktum at jordbruket og andre grupper ikke startet på samme nivå i 2000. Det var i utgangspunktet store inntektsforskjeller da.

Jeg skal derfor vise en figur som viser det samme men som synliggjør inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre grupper

Den viser den samme positive utviklingen for jordbruket siden 2006. Men den viser også at det er mye igjen før vi kan være fornøyde. Vi er veldig klar over at dette er situasjonen og vi har sagt at vi vil fortsette på den politikken som har ført til den positive utviklingen siden 2006. Regjeringen vet og mener at gode inntektsmuligheter er avgjørende for investeringsevnen, for rekrutteringen og for måloppnåelse i landbruket.

Så er det sånn at næringsdrivende har et betydelig eget ansvar sjøl for sin egen økonomiske situasjon. Alle beregninger vi sitter på viser at der stor forskjell på inntektene mellom produksjoner og innen samme produksjon i forskjellige geografiske områder. Selv innen samme produksjon i samme geografiske område er det innteksforskjeller. Det skyldes bl.a ulikheter i personlige egenskaper og kompetanse, ulikt jordsmonn, topografi og klimatiske forhold og dette er det helt umulig å utjamne totalt gjennomvirkemidlene vi rår over i landbrukspolitikken. 

Så litt om jordvern og produksjon.

Jordbruksjord kan ikke flyttes, den må utnyttes der den er.

Meldinga slår fast at det skal

”…legges til rette for landbruk over hele landet med sikte på matproduksjon, verdiskaping, bosetting, sysselsetting og ivaretakelse av kulturlandskap”.

Vi vil utnytte de totale arealressursene – både de gode kornområdene og beiteressursene i hele landet

Den regionale arbeidsdelingen – den såkalte ”kanaliseringspolitikken” – skal videreføres.

De områdene som ikke er særlig egnet til annet enn gras og grovfôr, skal være forbeholdt produksjon av melk og mørkt, grovfôrbasert kjøtt.

Vi må dyrke korn der det er mulig å dyrke korn.

Og Regjeringen vil legge til rette for en variert bruksstruktur over hele landet.

Det er nødvendig med både små og store bruk for å utnytte ressursene over hele landet.

For de som har lest stortingsmeldinger før, kan dette kanskje høres floskelaktig ut, men jeg er først og fremst opptatt av å lese disse sitatene i sammenheng.  Når det gjelder dette med små og store bruk, la meg bare nevne at det sto en helt annen formuleringen i den forrige landbruksmeldingen som vår melding erstatter. Så kan dere jo spørre landets melkeprodusentene landet over synes om den utviklingen de har opplevd de siste 10 år. Det er etter min mening ingen tvil om at målformuleringer i Stortingsmeldinger har betydning for den praktiske landbrukspolitkken over år. Og formuleringene i den nye meldinga viser at denne regjeringen utgjør en viktig forskjell for landbruket.

Et sterkt jordvern og en politikk som utnytter jordbruksarealet er avgjørende for matsikkerheten

Målsettingen om å begrense omdisponeringen av dyrka mark til under 6000 dekar pr år skal videreføres.

I følge Statistisk sentralbyrå ble det omdisponert 6 687 dekar dyrka mark i 2010.

Dette er 20 % lavere enn i 2009, og det laveste tallet for omdisponering siden 1980. Men er det bra nok? Nei, det er det ikke men det er vanskelig nok å få til i dagens samfunn. Vi må bli minst så gode som målsettingen sier. Helst enda bedre.

Vi må ta i bruk virkemidlene i plan- og bygningsloven for å sikre dyrka mark for framtidig matproduksjon

Jordvernhensynet må klargjøres og forsterkes i statlige planretningslinjer

Nasjonal transportplan er et annet dokument der jordvernhensynet blir sterkere.

Det må etter vår mening vurderes også å lage en egen statlig planretningslinje for jordvern med en geografisk differensiert politikk

Vi må også ha en vurdering av økonomiske virkemidler og om mulige nye krav til utbyggere.

Så litt spesifikt om korn. Som dere ser er det ingen produksjon i norsk landbruk som er vokst mer i volum de siste 50 åra. Denne veksten er skjedd samtidig med at kvaliteten på det norske kornet er blitt mye bedre.

Dere har vært – og er flinke…. Særlig tatt i betraktning kostnadsveksten som også er beskrevet her.

Ta en titt på dette diagrammet. Det er et bevis for at mye i norsk korn- og kraftfôrpolitikk har vært vellykket!

Produksjonen økte jevnt fra 1970 til 1990 – som er det året Norge har produsert mest korn.

Den røde delen av søylene viser matkornandelen.

Det er imponerende hvordan andelen norsk matkorn har økt etter 1990.

I gode år kan vi blande inn 75 prosent norsk hvete i matmjølet

Tilsvarende utgjør norsk korn rundt 75 prosent av kornmengden i kraftfôrblandingene

Sjøl i det dårlige avlingsåret 2010 utgjorde norsk korn om lag 55 prosent av kraftfôret

Denne plansjen indikerer at noe annet også er skjedd på veien. Der svensker og dansker og ikke minst franske kornbønder har økt produksjonen regnet per dekar hele veien de siste 50 åra, har Norge stått tilnærmet stille – spesielt de siste 20 åra. Tallrekka fra Bioforsk stopper i 2005. Bildet er ikke endret noe siden den tid. Norske avlinger har ikke utviklet seg som i de andre landene. Det indikerer at produksjonspotensialet høyst sannsynlig ikke er hentet ut i norsk kornproduksjon.
Og dette er ikke forhold myndighetene har ansvar alene for å løse.

Fra 1970 til 2006 økte byggavlingene i Norge med 2,3 kg per dekar og år. Uten avlingsøkningen, ville vi trengt 400.000 dekar mer for å produsere samme mengde.

Når vi ser hva de har fått til i Danmark, Sverige og Frankrike, har jeg tro på at vi fortsatt har unytta potensial også i Norge. Sjansene er der. Men det er kornbøndene selv som må gripe dem. Det er dere som driver jorda.

Vi legger noen av rammebetingelsene. 

Og da er vi litt tilbake til starten av dette innlegget:

Landbruks- og matmeldingas mål om å øke produksjonen – også av korn – om lag i takt med økning i folketallet (dvs. 20% på 20 år) er ambisiøst. Og da er det billigste og raskeste å utnytte dagens kornarealer bedre.

Nydyrking må kanskje til, men det krever både tid og kapital.

Det er lettest, billigst og raskest å oppnå økt produktivitet/høyere avling på eksisterende areal. Dette blir derfor vårt viktigste satsingsområde.

Hvordan skal vi få det til? La meg oppsummere: 

• Økt satsing på Forskning og utvikling – herunder norsk landbruksrådgivning 
• Bedre planteforedling, let etter nye og bedre sorter
• Produsentene må hente fram igjen mer av den gode og gamle agronomien. Vi trenger kompetente og dyktige produsenter
• Noen ganger lurer jeg på om de gamle hedersbegrepene, drenering, dyrkingsteknikk, gjødslingsteknikk, kalking og vekstskifte og jordkvalitet har forsvunnet helt. Korndyrking skal ikke være et venstrehåndsarbeid. Det skal og må være kvalitetsarbeid.
• Jeg mener også at utviklingen i retning stort og dyrt utstyr nå har gått så langt at det må være fornuftig å vurdere maskinparkens beskaffenhet i forhold til arealene man skal dyrke.
• Og til slutt: Vi må ta vare på den matjorda vi har. Jordvernet må altså styrkes.

Politikk generelt, men kanskje landbrukspolitikk spesielt er avansert balansekunst

Når vi lager rammebetingelser for en produksjon må vi ta hensyn til importvern, internasjonale avtaler og konkurransekraft for hele verdikjeden. Dette setter rammer for priser og tilskudd.

For å opprettholde konkurransekraften for norsk mat er det helt nødvendig å ha med seg et helt verdikjedeperspektiv. Norge og norsk matsektor er ingen ”isolert øy”.

Vi må avveie mellom behovet for å stimulere økt kornproduksjon og hensynet til kostnadene i husdyrholdet når vi setter fôrkornprisene. Og når vi setter matkornprisene må vi vurdere virkningene dette vil ha for konkurransesituasjonen for bakerbransjen.

Vi må avveie bruken av kornpris og arealtilskudd som inntektsgivende virkemidler – og hvilke konsekvenser dette får for arealproduktivitet. Flere og flere begynner heldigvis å mene at det neppe er mulig å øke kornproduksjonen så mye som vi ønsker uten å se på fordelingen mellom arealtilskudd og pris med litt nye øyne.

Det er ingen enkle løsninger her! Vi må fortsette å ha en god balanse og avveie mange hensyn. Norsk landbruk er mangslungent.