Tale: Jordvern

Bioforsk seminar - Jordvern og landskapsverdier i urbane pressområder.

 

Kjære forsamling! 

Først vil jeg takke for invitasjonen og muligheten til å snakke om jordvern og landskapsverdier. Det er noe vi virkelig brenner for i Landbruks og matdepartementet! Det er veldig bra at det fokuseres på dette, - ikke minst ved at det forskes på det, sånn som Bioforsk bidrar til i dette tilfellet. 

Jeg ser at to press-kommuner, Sandnes og Sarpsborg har vært viktige eksempler i prosjektet, og dette er interessante eksempler. 

Sarpsborg og Sandnes er begge ganske store byer med betydelig utbyggingspress.

Samtidig er de begge store jordbrukskommuner med veldig verdifulle areal for jordbruksproduksjon.

Det er derfor viktig at disse kommunene gjør det de kan for å ta vare på denne viktige ressursen, av hensyn både til den nasjonale matsikkerheten og den lokale jordbruksproduksjonen.

Jordbruksområder har også stor landskapsmessig betydning, noe som igjen har betydning for stedets og innbyggernes identitet.

Jordbrukslandskapet ved Hafslund og Borregaard hovedgårder i Sarpsborg skulle være gode eksempler på det, for de som er lokalkjent.

I Sarpsborg fremmet også Riksantikvaren innsigelse til nedbygging av et større bynært jordbruksområde langs med E6 (”Tunejordet”) ut fra kulturminnehensyn.

Det er altså slik at det kan være sammenfallende interesser mellom kulturminnevern og jordvern.

I Sandnes er det kraftfulle diskusjoner om jordvern kontra utbygging. Jordbruksområdene der har tilsvarende verdi for kulturminnevernet og landskapet. 

Å produsere nok og trygg mat til egen befolkning er en av de viktigste og mest grunnleggende oppgavene i ethvert samfunn.

Dette er det viktig å slå fast og minne oss om gang på gang, for i diskusjoner om nedbygging av dyrka mark eller ikke, kommer dette perspektivet alt for ofte i bakgrunnen.

Mange andre interesser har lett for å komme foran produksjonen av mat.

En av de store utfordringene ligger nettopp i at den beste dyrka marka i Norge for en stor del befinner seg der utbyggingspresset er størst.  

Den rød-grønne regjeringen har vært opptatt av jordvern siden den tiltrådte i 2005. Temaet er blitt ytterligere aktualisert den seinere tid som følge av utviklinga både nasjonalt og internasjonalt.  

Verden står overfor både en akutt og en vedvarende matkrise. Til tross for at verdens ledere, samlet i FN, har satt som mål å halvere andelen underernærte mennesker innen 2015, så har sult og nød økt. Det er fortsatt omtrent 1 milliard som sulter i verden.

Det er veldig bra at også G8-landene for lengst har innsett noen av utfordringene på dette området. I 2009 vedtok de å øke landbruksbistanden og erkjente samtidig at det over lang tid har vært underinvestert i landbruk og matsikkerhet, og at dette kombinert med finanskrise og høyere matvarepriser, har vært med på å øke antallet sultende i verden.

 Det relativt nye fenomenet med såkalt Land grabbing viser også at en i større grad har begynt å se på matjordressursene som en mangelvare. 

Enorme landområder i Afrika, Asia og Latin-Amerika har i løpet av de siste årene skiftet hender. Rike land, ikke minst Kina, og internasjonale selskaper kjøper eller leier matjord i fattige land for å skaffe mat til egen befolkning og som langsiktige investeringer. 

Samtidig vokser verdens befolkning kraftig. Innen 2050 kan vi være 9 milliarder mennesker på jorda. Da må den globale matproduksjonen økes med 60% for at alle skal mettes, ifølge FAO. 

Det er en enorm utfordring i seg selv. Samtidig skaper klima- og temperaturendringene dramatiske utfordringer for matproduksjonen. 

Behovet for jordbruksarealer er også hovedårsaken til at regnskogen hugges og at avskoging globalt har økt. 

Matkrisen og klimakrisen henger dermed sammen i en ”ond sirkel”. Vi kan ikke løse det ene problemet uten at vi samtidig finner en løsning på det andre. 

Når det skapes usikkerhet om hvorvidt mat er tilgjengelig, blir alle andre spørsmål små. Vi rike har mange problemer – de sultne har bare ett. 

Derfor blir de valgene vi gjør nasjonalt viktige i denne sammenhengen. Vi har et moralsk og et politisk ansvar for å følge opp. Det blir stadig viktigere at alle land prioriterer sin egenforsyning av matvarer. 

Vi i Norge må derfor ta vare på våre produksjonsressurser. Usikkerheten som møter oss i form av klimaendringer og matvarekriser kan ikke besvares med nedlegging av jordbruksarealer og forvitring av kunnskapen om hvordan vi dyrker jorda. 

I 2030 kan vi være èn million flere nordmenn. Forbruket av mat vil derfor naturlig nok øke. Økningen er beregnet til å bli på 20 prosent dersom vi forutsetter at vi har et gjennomsnittsforbruk som i dag. 

Vi må ikke produsere denne maten selv. I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil vi nordmenn fortsatt kunne by høyt nok. Det er nok av dem som mener at matproduksjon er noe vi kan overlate til andre. Jeg kan ikke la være å nevne det såkalte regjeringsalternativet med blå-blå farge som er ganske aktive for tiden. Men jeg tror de skal slite med sin landbrukspolitikk etter hvert som flere og flere velgere tar inn over seg de alvorlige utfordringene vi står overfor i årene som kommer. 

Vi har veldig lite dyrka mark i Norge sammenliknet med mange andre land. Bare 3 % av arealet vårt er dyrket mark, og bare 1,3 % er egnet for matkornproduksjon. 

Jordbruksarealet pr. innbygger i Norge har gått ned, og kornarealet pr innbygger er lavere enn gjennomsnittet i Europa. Vi har nesten ikke reserver med sikte på nydyrking i de beste klimasonene. 

Dette er en betenkelig situasjon sett på bakgrunn av bl.a. forventet befolkningsvekst og etterspørselsøkning både nasjonalt og internasjonalt. 

Jordvernmålet i landbruks- og matmeldinga sier at årlig omdisponering av dyrka mark skal holdes under 6000 mål.

Dette er en videreføring av halveringsmålet, som ble knesatt av Bondevik-regjeringen i 2004. Den gang ble det omdisponert 11.400 mål dyrket mark i året.

I 2011 ble det omdisponert 6 648 mål dyrka mark. Det er den lavest registrerte omdisponeringen de siste 30 årene.

Vi var altså faktisk ganske nær halveringsmålet i 2011, men vi vil videre! 6000 mål er veldig mye. 

Den rødgrønne regjeringen jobber målbevisst for et sterkere  jordvern, og vi tar i bruk et stort register av virkemidler for å få det til.

Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven er det viktigste verktøyet for å redusere nedbyggingen av dyrka mark.

Det er derfor tatt inn som et spesifikt mål i ”Landbruks- og matmeldingen” at en skal styrke jordvernet i arealplanleggingen.

Mer konkret viser vi der til at en i større grad skal ta i bruk virkemidlene i plan- og bygningsloven for å styrke jordvernet, og at en skal vurdere egne statlige planretningslinjer for jordvern.

For å følge opp denne målsettingen, har MD og LMD opprettet en arbeidsgruppe med medlemmer fra de to departementene.

Denne arbeidsgruppen skal lage en rapport innen 31. desember i år.

Når den rapporten foreligger tror jeg vi har vi kommet et betydelig skritt videre. 

I den nye plan- og bygningsloven styrkes regional planlegging som verktøy. Noe som er positivt for jordvernet ved at arealinteresser kan vurderes på tvers av kommunegrenser.

Det er også nå blitt mulig å utarbeide regional planbestemmelse for å sikre at tiltak gjennomføres i samsvar med regional plan. 

På statlig nivå har vi en oppgave i å signalisere klart hva vi forventer av kommunene som utøvende planmyndighet.

Dette gjorde vi bl.a. i to brev fra 2006 og 2010, underskrevet av både miljøvernministeren og landbruks- og matministeren, de såkalte jordvernbrevene

Disse brevene ble sendt til alle landets kommuner og er blitt oppfattet som tydelige signaler om nasjonale forventninger.

Her ble kommunenes sentrale rolle understreket med hensyn til å avveie ulike interesser og med hensyn til å lage gode planer.

Det ble lagt vekt på jordvernmålet som noe konkret å jobbe mot.

Jeg tror økt oppmerksomhet, som resultat av disse brevene, har bidratt til den positive utviklingen vi har sett. 

Vi har lagt vekt på aktiv bruk av innsigelser som et viktig statlig virkemiddel.

Ved fylkesmennenes bruk av innsigelse er det mulig å sikre at viktige nasjonale og regionale hensyn blir ivaretatt i kommunal planlegging.

Regjeringen har sørget for å tydeliggjøre dette ansvaret overfor fylkesmennene.

Miljøverndepartementet har støttet de aller fleste innsigelsene knyttet til jordvern siden den rødgrønne regjeringen overtok. 

Det er ingen tvil om at Samferdselssektoren legger sterke føringer for arealbruken i dette landet.

Men jordvernhensynet har nå fått større plass i Nasjonal transportplan.

Jordvernhensynet skal nå ligge som en viktig premiss ved planlegging av nye samferdselsprosjekt.

Sammen med Samferdselsdepartementet arbeider vi også med å se på hvordan man kan kompensere for dyrka mark som enkelte steder blir berørt av større samferdselsprosjekt. Bioforsk har også her kommet med faglige innspill i en vurdering av om nydyrking eller flytting av matjord kan ha noen verdi. Jeg skal foreløpig la være å røpe min oppriktige mening om det, for her jobber vi sammen med Samferdselsdepartementet i ei gruppe  og temaet vil bli omtalt i den nye transportplanen som kommer til våren. 

Selv om det er stort press mot dyrka mark i de tettest befolkede områdene, mener jeg vi fortsatt har mye å gå på uten å ødelegge dyrka mark.

Ett viktig stikkord for dette er fortetting.

Nær knutepunkter for kollektivtransport må det settes ekstra høye krav om å bygge tett. Det må bygges både i høyden og under bakken.

Vi trenger gode planleggere som kan planlegge fortetting med god kvalitet.

Hvorfor må parkeringsplassene ligge over bakken? Og for å være enda mer høyttenkende: hvorfor må store kjøpesentre (som f. eks IKEA og Smart Club) ligge over bakken så lenge det ikke er vinduer i byggene?

Kostnader forbundet med å bygge under bakken eller å sprenge i fjell, bør etter vår mening ikke kunne brukes lenger som argument for å bygge ned dyrka mark!

På lang sikt er jeg overbevist om at det er god samfunnsøkonomi å ta vare på de matproduserende arealene, selv om dette gir kostnader på kort sikt.

Jeg mener også at det å utnytte allerede utbygde arealer bedre, er et viktig virkemiddel i bl.a. Oslo-regionen. Dette gjelder selv om en ikke befinner seg i umiddelbar nærhet av bane eller tog.

Transformasjon av gamle industriområder og havneområder er et godt eksempel på dette. Mange steder er dette gjennomført med hell. 

Det er viktig å ha konsentrert utbygging i gangavstand til knutepunkter for kollektivtransport.

Samtidig er det ikke nødvendigvis slik at dagens kollektivstruktur skal være den samme om 50-100 år.

Det er heller ikke gitt at alle knutepunkter skal videreutvikles.

Vern om produksjonsarealene for mat er så viktig at absolutt alle steiner må snus før en eventuelt går løs på dyrka mark! 

Avslutningsvis vil jeg enda en gang understreke hvor viktig det er å sette jordvernet på dagsordenen.

Skal vi lykkes, må hjertene brenne for jordvernet, både hos forskere, sentrale beslutningstakere og i alle landets kommuner.

For å ta hensyn til jordvernet i praksis trenger vi god planlegging, vi trenger lokalt engasjement, og vi trenger et samspill mellom alle virkemidlene vi rår over.