Tale: Fremtiden bygges i tre

Morn! 

Jeg er fra Hokksund. Langt fra kystens saftige vindkuler ligger Hokksund naturskjønt og sentralt i Buskerud, to mil vest for Drammen ,trygt plassert langs bredden på Drammenselva. Og her er vi ved dagens første poeng: For ikke så veldig mange år siden var Drammenselva hovedleden for store kvanta tømmer som skulle ut av østlandets skoger. Tømmer som skapte grobunn for arbeidsplasser og en gryende velstand fra Vikersund til Drammensfjorden. 

Dette tømmeret representerte store verdier ferdig foredlet og omskapt til plank, papir, cellulose, finèr.  Tømmeret var bondens gull og de forstutdannete var bygdas fremste menn sammen med lensmann og prest… Langs Drammenselva etablerte det seg små og store fabrikker som foredlet tømmeret. Det industrielle fortrinnet var vannkraft og tilstrekkelig med vann til selve prosessen.  Også Hokksund fikk sitt tresliperi.  Holmen Hellefos er faktisk fortsatt i aktivitet s Det er et absolutt unntak. De aller fleste bedriftene eksisterer ikke mer. Fabrikklokalene er enten revet eller bygd om. Vi kan kalle det et nostalgisk tilbakeblikk og vi kan kalle det gårsdagens industrihistorie. 

Men skal vi slå oss til ro med at det som skapte sysselsetting, aktivitet og verdier av et fornybart råstoff i forrige århundre er ”yesterdays news” og at toget er gått for foredling av skogens grønne gull i Norge? Er det ikke lenger mulig å mangedoble tømmerverdien av norsk virke ved å tilføre dette råstoffet ny kompetanse, ny teknologi og nye bruksområder?

JO DET ER MULIG. Det er mulig å skape akkurat de samme spennende kjemiske forbindelsene ved hjelp av trefiber som vi henter ut av olje og gass. Forskjellen er at klimaregnskapet ved bruk av trefiber er bedre enn bruk av fossile kilder. 

Jeg mener fastlands-Norge og hensynet til aktiviteten der - burde løftes mer fram i det daglige politiske arbeid. Det gjelder selvsagt også fastlandet i kystregionen

Det var derfor en flott opplevelse å få forestå den formelle åpningen av det oppgraderte saganlegget Granvin sist vinter. Riktignok startet ikke saga da jeg trykket på knappen. I stedet fremkalte den en infernalsk pipelyd som indikerte kortslutning. Uansett ­ skal det bli praktiske resultater av det vi politikere baler med, er vi helt avhengig av at noen ser muligheter til å skape noe innenfor i de rammene vi rigger til og deretter starter virksomhet. Det opprustede Granvin Bruk er et flott eksempel på slik handlekraft fra eieren og næringen selv - og vil forhåpentligvis danne grunnlag for fortsatt aktivitet og optimisme i skognæringen både lokalt og regionalt. 

Jeg håper Moelven lykkes på Granvin – både med å få tak i det råstoffet de er avhengig av, og å få solgt det de produserer til en interessant fortjeneste. Da er det anlegget liv laga i mange år.

Men Granvin representerer dessverre unntaket det siste året – det store bildet er preget av nedstengning og nedlegging av industri som benytter tømmer som råstoff. Ikke minst vinteren 2012 hvor det forsvant flere hundre arbeidsplasser i løpet av få måneder, aktualiserte behovet for omstilling og nye stimuli. Derfor fremmet regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2012 en økonomisk pakke til trebransjen for å stimulere til omstiling av mye av dagens tradisjonelle treforedlingsindustri med papir som hovedprodukt - over mot nye produkter basert på nye og ennå ukjente produksjonsprosesser. Tiltakene er også gunstige for lønnsomheten i skogbruket – og kanskje særlig kystskogbruket – og verdikjedene for tremekaniske produkter og bioenergi. Bedre finansieringsordninger for forsknings- og utviklingsprosjekter, nye kaier samt utbedring av flaskehalser og transportbegrensninger innen samferdselssektoren samt økte tilskudd til skogbrukstiltak som vegbygging og drift i bratt terreng er positive bidrag til lønnsomheten i kystskogbruket. Dette budskapet og behovet for en slik pakke har vært presentert for de fleste regjeringer de siste 20 årene – men det var den rødgrønne regjeringen som gjorde noe med det.

Men hvorfor redde treindustrien, er det mange som spør. En solnedgangsnæring på full fart mot undergangen i et samfunn hvor alle forholder seg til iPad og lesebrett. Da er vi tilbake til det jeg snakket om i stad: Skogens muligheter til å bidra med et industriråstoff med lite store variasjonsmuligheter som olja men med et langt gunstigere klimaregnskap. Skogen er en fantastisk og mangfoldig ressurs som vi ennå ikke er i nærheten av å utnytte potensialet til. Denne regjeringen har gjentatte ganger presentert tre overordnete grunner til at den er opptatt av å øke bruken av tre i samfunnet: 

• det er et klimavennlig og fornybart bygningsmateriale
• vi har en solid og underutnyttet råstoffbase 
• og det bidrar til lokal verdiskaping og sysselsetting gjennom hele verdikjeden veldig mange steder i landet

Dessuten er det en del av vår kultur, vår identitet og tradisjon. 

Det er viktig for regjeringen å signalisere at de siste års engasjement fra regjeringens side om å satse på skog, bioenergi og ikke minst å bruke mer tre i varige konstruksjoner, rett og slett er å ta konsekvensen av meget klare budskap fra forskerhold både nasjonalt og internasjonalt. Sentralt her står selvsagt FNs klimapanel som slår fast at i det lange løp vil bærekraftig skogbruk som tar sikte på å vedlikeholde eller øke skogens karbonlager samtidig som det årlig produseres virke til tømmer, fiber og bioenergi gi størst klimaeffekt. 

En rekke Stortingsmeldinger og andre dokumenter fra regjeringen tar derfor til orde for økt satsing på skogbruk og produkter fra skogen. Jeg sier som min forgjenger som statssekretær - Ola Heggem: denne regjeringen har gjeninnført skogpolitikken. En sterkt forbedret skogfondsordning, økte tilskudd til skogbruket, en offensiv satsing på treprogrammet og Bioenergiprogrammet i regi av Innovasjon Norge og som sagt en solid omstillingspakke til treforedlingsindustrien er bare eksempler.  

I Norge avvirkes bare 35-40 prosent av den årlige tilveksten. I kystskogbruket er andelen stedvis atskillig mindre. De fleste skogland har en langt høyere utnyttelse av denne ressursen. Norge importerer en betydelig andel tømmer og trevirke. Det er i klimasammenheng vanskelig å forsvare at Norge skal legge opp til redusert avvirkning og derved en betydelig karbonlekkasje gjennom økt import av trevirke og andre byggematerialer. Vi kan ikke legge opp til en politikk som underutnytter nasjonale, fornybare ressurser, samtidig som vi godtar import av ressurser som kan ligge nær en overutnytting. 

Norge kan øke avvirkningen betydelig og likevel bygge opp skogens karbonlager samtidig. På den måten kan vi i framtida bygge enda mer i tre og fyre enda mer med ved, flis og pellets i stedet for fossil energi. Begge deler er bra for klimaet. 

Vi har også store arealer dekket med kratt og skogkvaliteter som ikke egner seg til å lage plank. Ikke minst i kystskogbeltet hele veien fra sør til nord finnes er arealer som kunne bidratt mer effektivt som karbonstøvsuger. Gjennom planmessig skogreising basert både på gran og lauvtrær som kan gi velegnet og etterspurt tømmer virke, kan skogen hente ut enda mer CO2 fra atmosfæren. Samtidig sikrer vi oss mer fornybare materialer og energiressurser for framtida. En slik skogreisingsplan må selvsagt utformes slik at tiltakene er bærekraftige og at vi ikke skader viktige biologiske verdier. 

Norge vokser. Hvert år blir vi 50.000 flere nordmenn som ikke bare skal ha mat. De trenger også et sted å bo. I tillegg er det en kjensgjerning – like det eller ikke – at mange ønsker å flytte inn mot landets sentrale og tettbygde strøk. Begge disse forholdene betyr at det er et betydelig behov for nye boliger. Prisutviklingen i boligmarkedet forteller samme historien. Etterspørselen er stor etter både boliger og næringsbygg. Dette gir høy aktivitet innen nybygg, rehabilitering og ombygging.

Vi har en sterk tradisjon for å bruke treverk i vår småhusbebyggelse. Dette materialet er likevel så godt som fraværende når det bygges i urbane strøk. Men i større bygg – boligblokker og næringslokaler – spiller trevirket fortsatt statistens rolle i det moderne urbane byggeriet. For å bøte på denne situasjonen bruker myndighetene rundt 30 millioner kroner for å fremme innovativ og moderne bruk av tre som byggemateriale – både alene og i samspill med andre materialer som betong, stål, glass og stein. Innovasjon Norge forvalter ordningen gjennom Trebasert Innovasjonsprogram i 2012.  Dette gjør vi i en erkjennelse av at hvis ikke treet som materiale har løsningene og er konkurransedyktig i dette markedet, vil etterspørsel etter tre til konstruksjonsformål synke. For det er tunge trender i retning av at småhus – eneboligen – skal utgjøre en mindre andel av nybygde boliger. 

Det vil være uheldig å ikke benytte et materiale med så åpenbare miljømessige, praktiske og estetiske fortrinn. 

Men hva er status – hvor langt er vi kommet med det moderne trebyggeriet? I Norge har vi de siste årene fått forbildeprosjekter både innen fleretasjes trehus, skolebygg, kulturhus, landbruksbygg og ulike typer næringsbygg. Jeg vil gjerne få gi en blomst til arkitektstanden som samlet og gjennom mange enkeltprosjekter har vært dyktige til å fremme treet som materiale. Det er skapt utrolig spennende bygg som vekker internasjonal oppmerksomhet og som oppsøkes av store menneskemasser i kraft å ha en appell. Det er vel ikke så mange som får noen år siden tok omveien til Vennesla for å se på stedets bibliotek – men det gjør altså folk nå. Det siste eksemplet på spennende trebruk, er det nyåpnede Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen i Oslo. Det er grensesprengende urban bruk av tre. 

Jeg gir også gjerne en blomst til Treprogrammets drivere og prosjektledere – at bygging av landbruksbygg i tre har økt voldsomt det siste året og at mange av landets flyplasser skal bygges med mer tre enn planen var, kommer ikke av seg selv. 

Her i Bergen er det rett før man bestemmer seg for om man skal få det som kan bli verdens høyeste trehus. Jeg håper så skjer – vi trenger fyrtårn som viser treets muligheter. Jeg håper også at slike signalbygg kan danne grunnlaget for industrialisering og masseproduksjon av nye trebaserte bygningselementer som innebærer at treløsninger blir konkurransedyktige på byggeplassen – og at vi framover vil se dette i form av økte trelastvolumer til bygningsformål. Etableringen av MassivLust i Luster i Sogn ogFjordane er spennende – og bærer bud om at vi om ikke lenge kan få framstilt industrielle massivtreelementer i større skala også her i kystskogbeltet. 

En hovedutfordring framover blir å få de store utbyggerne og entreprenørene med på laget. Det er naturlig at det føles tryggere å bygge i kjente materialer og med kjent teknologi, men jeg mener nå tiden er inne til å ta et steg videre og at alle impliserte bidrar til å utvikle det moderne, miljøvennlige trebyggeriet med alle sine fordeler. Og for ordens skyld – jeg snakker ikke ned materialer som stål og betong! Regjeringens mål er at treet skal tas i bruk der det er best egnet – i naturlig samspill med dagens mer benyttete materialer. Vi verdsetter selvsagt betongens og stålets og andre materialers positive egenskaper – og ingen, aller minst skog- og trenæringen – er tjent med at tre brukes på områder hvor man får dårlige løsninger. 

For å motivere utbyggere, arkitekter og byggherrer til å bruke mer tre og bruke treet riktig lanserte vi i Landbruks- og matmeldingen i vår to viktige tiltak:

• Vi ber Statsbygg utrede økt bruk av tre i offentlige bygg (departementet har flyttet inn i nytt regjeringsbygg R6 og der er knapt nok dørterskelen i tre – så det er litt å gå på). Statsbygg er i gang med dette arbeidet og skal levere sin utredning mars 2013.
• Vi etablerer en pris for "fremragende og nyskapende bruk av tre". Prisen skal deles ut årlig og er ment å honorere prosjekter og miljøer som bidrar til å øke oppmerksomheten om bruk av tre som et moderne, miljøvennlig byggemateriale. 

Mitt håp er at en slik pris kan være motiverende for alle aktører i verdikjeden og at tiltaket kan bidra til at vi blir enda flinkere til å se nye muligheter for å bruke tre i varige bygningskonstruksjoner. Jeg kunne i tillegg tenkt meg å kåre ”Årets treskalle” som en heder til en person som kjemper treets sak som byggemateriale eller energibærer. 

Til slutt et hjertesukk framført som en utfordring: Jeg er en pasjonert TV-titter som til tross for meterhøye bunker med politiske dokumenter rekker over en og annen TV-serie. Og da undres jeg – når reklamene for hårspray og pizza og betongelementer ruller over skjermen: Hvor er trenæringen? Hvor er de som skal fortelle meg at vi har verdens beste råstoff som vi kan bruke til verdens beste produkter? Alle husker jo Akerreklamen fra noen år tilbake som fikk en hel generasjon til å få lyst til å jobbe i sveiseindustrien – Vi har knekt verre nøtter før. Konkurrer innad men stå sammen utad – fortell omverdenen hvilket fantastisk råstoff dere håndterer, få forbrukeren på kroken og få tak i de beste hodene til å jobbe for dere. Det er faktisk ikke all ungdom som går etter størrelsen på lønningsposen – de vil være med å skape et bærekraftig framtidssamfunn.

Om det ikke blir liv i de små treforedlingsfabrikkene som en gang lå langs Drammenselva både ovenfor og nedenfor Hokksund – så la oss alle arbeide for at vi får fram ny industri som med morgendagens teknologi fremstiller bærekraftige og miljøvennlige produkter basert på skogen som råstoff.