Tale: Landbruks- og matmeldingen - hvordan få flere salg av ubebodde småbruk?

Ifølge siste Norsk Monitor er 8 prosent av befolkningen interessert i å kjøpe småbruk – rundt 400.000 nordmenn. Det er med andre ord langt flere som er interesserte enn det er småbruk som står tomme her i landet.

Nationens distriktsbarometer som ble presentert i forrige uke viser i likhet med tidligere undersøkelser at mange ønsker å bo på et mindre sted enn der de faktisk bor dersom de kunne velge fritt uten å ta økonomiske eller andre hensyn. Det er særlig befolkningen i landets større byer som ønsker å flytte til mindre steder. Blant de som bor i byer over 5.000 innbyggere er det 10 prosent som vil bo på småbruk. Også blant Oslos innbyggere svarer 10 prosent at de vil bo på småbruk. Dette er interessante tall.

Likevel har det over lang tid foregått en sentralisering i Norge. Folk flytter fra mindre sentrale områder til distriktssentra, knutepunkter eller større byområder. Selv om vi i større grad enn andre land har livskraftige små og større samfunn over hele landet, er den vedvarende sentraliseringen av innbyggere en utfordring for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret – og ikke minst infrastrukturen. Det blir vanskeligere å få barneforeldre til å etablere seg hvis ungene må være forberedt på lang reise til skolen.

Men det skal ikke være tvil om våre intensjoner. Regjeringen ønsker å opprettholde en spredt bosetting, rett og slett fordi dette er beste måten å utnytte mange av Norges ressurser. Derfor fører regjeringen en offensiv distriktspolitikk og landbrukspolitikk for å demme opp for sentraliseringen. Eksempler på dette er:

• Kommuneøkonomien er betydelig styrket
• Differensiert arbeidsgiveravgift er gjeninnført
• Småsamfunnssatsing
• Jordbruksoppgjørene der det er lagt til rette for inntektsløft

I mange distrikter er landbruket bærebjelken både når det gjelder bosetting og verdiskaping. Regjeringen er derfor opptatt av levende bygder over hele landet. Vi vil ha et aktivt landbruk på bygdene der folk bor på og driver gårdene. Bosetting og levende bygder er avgjørende både for matproduksjon, kulturlandskap og verdiskapning innenfor mange sektorer.

Regjeringen legger til grunn at det er best å møte lokale utfordringer med lokale initiativ. Det er derfor gledelig at mange kommuner arbeider aktivt for å styrke bosettingen og skape arbeidsplasser og at landbrukseiendommer uten fast bosetting blir sett på som en viktig ressurs i dette arbeidet.

Landbruks- og matdepartementet har gjennom sentrale BU-midler gitt økonomisk støtte til flere prosjekter der formålet har vært å få tilbake fast bosetting på landbrukseiendommer som er ubebodd eller benyttes til ferie og fritid. Ett av disse er prosjektet ”Lys i alle glas”. Og at lokale initiativ virker, er dette prosjektet et godt eksempel på. Det er også et eksempel på at samarbeid mellom kommuner gir resultater og at tydelig politisk forankring, særlig i kommune, men også i fylkeskommune, er viktig for å kunne lykkes. Jeg må si det er imponerende at dere er nær ved å ha nådd målet om bosetting på minst 100 bruk.

Resultatene fra prosjektet ”Lys i alle glas” gjør det tydelig for alle at det er mange som reelt ønsker å flytte til våre bygder – ikke bare gir uttrykk for det i undersøkelser.

33.000 landbrukseiendommer med bolighus var i 2010 uten fast bosetting. Mange av eiendommene var bruk med små landbruksressurser. Så mye som annenhver eiendom med boligbebyggelse hvor jordbruksarealet var mindre enn 50 dekar sto ubebodd i 2010. Mange slike eiendommer er bortleid, eller de er ikke i drift i det hele tatt. Nyere forskning viser at mange eiere som verken bor på eiendommen sin eller driver den, likevel har sterke følelsesmessige bånd til eiendommen. Dette gjør dem tilbakeholdne med å selge til andre som vil bo der. Rapporten ”Det handler om følelser” fra Norsk senter for bygdeforskning viser dette tydelig. Dette har vist seg å være et hinder for å utnytte eiendommene i tråd med samfunnsmessige mål.

Prosjektet ”Lys i alle glas” viser likevel at det ikke er grunn til å resignere. Det nytter så lenge engasjerte mennesker samarbeider om å legge forholdene til rette – hver på sin kant. Departementets rolle i denne sammenhengen er å bidra til at virkemidlene kommunene har til rådighet er tilpasset de utfordringene dere står overfor. Det handler naturligvis om penger, men også om andre rammebetingelser og virkemidler. Lovverket er ett eksempel.  Jeg vil si noe om lovgivningen.

Noen bestemmelser er redskap for å sikre bosettingen – som for eksempel boplikten i konsesjonsloven. Andre bestemmelser har større betydning for matforsyningen nasjonalt, eller for landbruksdriften på den enkelte eiendommen. Disse bestemmelsene er også med på å trygge bosettingen. Ved avgjørelse av enkeltsaker står en ofte overfor vanskelige målkonflikter, og lovverket har fra 2004 lagt til grunn at disse avveiningene skal foretas lokalt – av kommunene. Lovverket bygger altså på at det er dere som vet hvor skoen trykker. Dette er et viktig utgangspunkt også for meg.

I den tidsperioden Lys i alle glas er gjennomført er det innenfor denne rammen likevel gjort store endringer i lovverket. Formålet med endringene har blant annet vært å gi klarere regler som er enklere å bruke, men som samtidig gir handlingsrom for å skape lokal politikk. I 2009 ble arealgrensene for odling, boplikt og konsesjon endret, og reglene om boplikt og driveplikt ble mer målrettet. Ut over dette ble tilbudsreglene i odelsloven styrket slik at odelsloven legger til rette for at færre overdragelser enn tidligere vil bli løst på odel. Endringen i arealgrensene bygget på et ønske om harmonisering mellom de ulike reglene i landbrukslovgivningen. Boplikt skal i større grad enn før ivareta bosettingshensynet, mens målet for driveplikten er økt matproduksjon. Lovendringene ble fulgt opp i 2009 med rundskriv M-2/2009 om konsesjon og boplikt som blant annet er rettet til kommunene. Rundskrivet inneholder informasjon om de nye reglene, om kommunenes handlingsrom, og kommunenes muligheter til å følge opp eventuelle brudd på boplikten. Det siste må nærmest karakteriseres som en kokebok til bruk for kommunene. Jeg har oppfattet at både lovendringene og veiledningsmateriellet fyller en viktig funksjon.  

Da jeg i høst sa ja til å bli statssekretær var mitt ønske å jobbe aktivt for gode helhetlige løsninger innen distrikts- og landbrukspolitikken. Det mener jeg det er anledning til, blant annet gjennom landbruks- og matmeldingen – ”Velkommen til bords” som ble fremmet for Stortinget i desember.
Meldingen forsøkerer å legge enda bedre til rette for å ta i bruk mulighetene som ligger i landbrukseiendommene og få flere eiendommer på salg – enten det gjelder større eiendommer over arealgrensen for odling og boplikt, eller mindre eiendommer. Når eiendommer kommer på salg, slipper friske krefter til på eiersiden. Dette åpner nye muligheter både for den langsiktige forvaltningen av landbrukseiendommen, og for positive ringvirkninger i lokalsamfunnet. Ny eier til en ubebodd eiendom innebærer en mulighet for at eiendommen kan bli brukt til bolig. Jeg mener det må stimuleres til økt omsetning av ubebodde landbrukseiendommer og mer aktiv bruk av mindre eiendommer til bosetting.

Delingsforbudet i jordloven er ikke endret fra 1995 fram til i dag. Gjeldende regler er viktige fordi de bidrar til å holde ressursene samlet, og dermed også til at næringsvirksomheten på eiendommen ikke svekkes gjennom gradvise fradelinger. Reglene har også en viktig side til jordvernet. Men i noen sammenhenger er bestemmelsen mer er til hinder enn til nytte for å åpne mulighetene for mer aktiv bruk av landbrukseiendommene. I landbruks- og matmeldingen er det derfor lagt til grunn at det må bli enklere å få kjøpt bolig eller fritidseiendom gjennom fradeling av romslige tomter, tun og bolighus.
I de tilfeller der samfunnsgevinsten er stor nok, for eksempel hvor dyrka jord går som tilleggsjord til bruk i drift, bør loven legge til rette for at eieren bør ha rett til å dele fra til slike formål. I slike tilfeller skapes det enn vinn-vinn-situasjon. Eiendommen som deles kan bli en attraktiv bolig, mens naboeiendommen sikres tilleggsjord.

Jeg vil presisere at det ikke er lagt opp til å avskaffe delingsforbudet, men til å tilpasse reglene slik at de gir kommunene et handlingsrom ut fra konkrete utfordringer i området. Jeg er for eksempel klar over at dere i tilknytning til prosjektet Lys i alle glas i praksis har åpnet for at den som overtar bolighuset skal få beholde deler av utmarksarealet eller jordbruksarealet. I landbruks- og matmeldingen er det lagt vekt på at dette skal være en mulighet – vurdert ut fra en konkret avveining.

Dersom odlingsjord eller odelseiendom selges til utenforstående uten odelsrett, kan de odelsberettigede kreve å få overta eiendommen (odelsløsning). Kretsen av dem som kan overta (odelskretsen) omfatter i dag langt flere enn den nære kjernefamilien. Risikoen for odelsløsning kan i noen tilfeller føre til at eiendommen ikke blir solgt, eller til at den som overtar, enten det er til bolig eller næringsformål, mister eiendommen til noen som ikke selv vil bruke den til bolig eller landbruksdrift. Endringene i reglene om boplikt og tilbudsreglene i odelsloven i 2009, har ført til at denne risikoen ikke behøver å bli stor dersom selgeren og kommunen er oppmerksomme. Landbruks- og matdepartementet mener likevel at kretsen av odelsberettigede er for stor i dag. I landbruksmeldingen er det derfor foreslått en innskrenking i odelskretsen. Forslaget er betinget av at det lar seg gjøre å foreta en endring innenfor de rammene grunnlovsvernet om odelsretten setter.