Tale: Landsmøte i Norges Fjellstyresamband

Kjære forsamling,

Jeg har merket meg tittelen på jubileumsseminaret: ”100 år og like blid – hva skal de neste 100 gi?” Jeg håper at forholdet mellom fjellstyrene og Landbruks- og matdepartementet er en av årsakene til at jubilanten er blid…..

Statsallmenningene utgjør mer enn 26 millioner dekar utmark i Norge. Disse arealene har hatt – og har fortsatt – stor betydning for mange bygdesamfunn. Først og fremst har de gitt skogsvirke og grunnlag for livsnødvendig matproduksjon, næring og bosetting i mange lokalsamfunn i bygde-Norge. Landbrukspolitikken var viktig for forvaltningen av disse områdene for hundre år siden. Landbrukspolitikken er viktig for forvaltningen av statsallmenningene og for de tilhørende bygdesamfunn også i dag.

Rett før årsskiftet i fjor presenterte regjeringen meldinga til Stortinget om landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords. Stortinget gav sin tilslutning til denne i april i år. Og for første gang er hele landbruks- og matsektoren, hele bredden og hele verdikjeden samlet i en felles melding. Dette er en stortingsmelding om mat, jordbruk, skog, reindrift, bygdenæringer, kunnskap, innovasjon og distriktspolitikk. Den omhandler derfor også bredden av de oppgavene som dere i fjellstyrene er satt til å forvalte. Samtidig er dere viktige aktører blant dem som skal bidra til at landbruks- og matpolitikken iverksettes.

De fire overordnede målene for norsk landbruks- og matpolitikk er; matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk. Først et blikk ut mot verden:

Matsikkerhet
De siste årene har vi flere ganger registrert nye rekordpriser på verdens matvaremarkeder.

En milliard legger seg sultne eller feilernærte. Aldri før har så mange følt at matsikkerheten er truet. Matsikkerhet er essensielt, både nasjonalt og internasjonalt. Det blir enda mer utfordrende å skaffe nok mat i årene som kommer.

• Ressursknapphet og klimaendringer er nært knyttet sammen
• Klimaendringene gjør det vanskeligere og dyrere å produsere mat
• Økt matproduksjon øker klimagassutslippene.

Norsk landbruk skal vokse
For at jordas befolkning skal få nok mat må produksjonsressurser utnyttes der de finnes og effektiviteten bedres verden over. Derfor må vi i Norge sørge for høyest mulig produksjon av de landbruksvarene vi kan produsere nasjonalt.

Matproduksjonen skal øke med nær 1 % hvert eneste år. 20 % på 20 år. Dette er et ambisiøst mål. I en verden med press på naturressurser, mer klimaendringer og mindre stabilitet, må også vi gjøre vår del av jobben. Vi må bruke naturressursene der de finnes. Og vi må utnytte alle våre ressurser, inkludert våre utmarksressurser. Vi skal opprettholde sjølforsyningsgraden. Og med sjølforsyningsgrad mener jeg hvor stor andel av maten nordmenn spiser som er produsert i Norge – målt på energibasis. Den ligger på rundt 50 prosent i dag. Dette er en stor oppgave for norsk landbruk.

Den maten folk vil ha!
I dag forsyner vi oss selv med nesten alt det er naturlig å produsere i Norge. Melk, kjøtt, egg, ost, poteter og grove grønnsaker er de viktigste. Når vi blir flere må vi produsere mer av denne maten. Landbruket skal levere den maten folk vil ha. Markedet bestemmer. Fordelingen mellom de ulike produksjonene avhenger selvsagt av hva folk velger å spise. Og i denne matproduksjonen skal vi legge vekt på å bruke norske ressurser. Regjeringen peker spesielt på grovfôr og beite – som det jo er mye av på statsallmenningenes grunn.

Landbruk over hele landet
Jordbruksjorda kan ikke flyttes, den må utnyttes der den er.

Vi kan ikke nå de målene vi har satt oss uten å legge til rette for landbruk over hele landet. Vi skal ha et mangfold av gårdsbruk i Norge.

For å ta i bruk ressursene over hele landet, trenger vi både de store og de små brukene. Og vi må utnytte hele bredden av landbrukets ressurser. Beitearealer og arealer for forproduksjon i våre utmarks- og fjellområder er av stor betydning.

Tydeligere distriktsprofil i nasjonale ordninger
For i enda større grad å sikre en variert bruksstruktur over hele landet og styrke det grasbaserte husdyrholdet, skal distriktsprofilen i nasjonale ordninger gjøres tydeligere. Uviklingen i deler av landet og i fjellområdene er særlig bekymringsfull. Deler av disse områdene har få bruk igjen i drift, avstanden mellom brukene øker, og jordbruksarealet i drift blir mindre. Dette er vi i gang med å følge opp allerede for det jordbruksoppgjøret Stortinget vedtar i dag.

Vi er også i gang med å legge mer vekt på innretningen ut fra distriktspolitiske hensyn slik dette er målrettet gjennom de distriktspolitiske virkeområdene. I den sammenheng vil sonene for de landbrukspolitiske virkemidlene bli vurdert.

Områder av landet der landbruket spiller en sentral rolle og med befolkningsnedgang, skal gis oppmerksomhet når virkemidler og innsats skal prioriteres. Dette gjelder særlig deler av fjellområdene. Satsingen på fjellandbruk skal styrkes.

Vi vil sikre videreutvikling av lokalsamfunn med solide tradisjoner og identitet knyttet til landbruket, og bidra til økt utnytting av potensialene for verdiskaping med utgangspunkt i bredden av landbrukets ressurser.

Her kan allmenningsbygdene spille en vesentlig rolle. Som tidligere nevnt, disponerer dere betydelige arealressurser.

Vi legger til rette for lokal forvaltning av BU-midler. Nærmere retningslinjer for dette vil bli fastsatt i forskrift for BU-midlene.

Løft for bygdenæringer
Over hele landet kan vi få konkurransedyktige virksomheter og arbeidsplasser basert på landbrukets ressurser. Vi kaller dette for ”bygdenæringer”.

Markedet for unike smaker og opplevelser tar seg opp. Stadig flere gårder tilbyr mat- og reiselivsopplevelser. De utnytter lokale og regionale særpreg til å skape konkurransefortrinn. Mer fritid, økt oppmerksomhet om sunnhet og helse og økt kjøpekraft åpner muligheter for både landbruket og bygdene til å etablere nye virksomheter og arbeidsplasser.

I oppfølgingen av samhandlingsreformen er Inn på tunet, med tjenester knyttet til gården som ressurs for opplærings-, helse- og omsorgssektoren, viktig. Det er aktuelt å integrere skogen som lærings- og rekreasjonsarena i bl.a. Inn på tunet.

Bygdenæringene er en viktig del av det brede landbruksbegrepet og gir økt aktivitet over hele landet. En undersøkelse utført av Bygdeforskning viser at de som driver med bygdenæringer, orienterer seg inn i landbruket, ikke vekk fra. Trendanalyser Bygdeforskning har gjort, viser at ca 70 prosent av norske gårdsbruk driver en eller flere former for bygdenæringer. Driftsgranskningene viser at bygdenæringenes bidrag til familieøkonomien samlet sett fortsatt er beskjedent, men at de likevel er en viktig inntektskilde for mange enkeltbruk.

Vi skal løfte bygdenæringene.

Disse næringene skal ikke være avhengige av overføringer fra staten, men det kan ytes støtte i en oppstartsfase og til investerings- og utviklingstiltak på lik linje med andre næringer. 

Skog, trebruk og bioenergi
Skog, trebruk og bioenergi er fortsatt viktig for regjeringen. En rekke Stortingsmeldinger og andre dokumenter som for eksempel regjeringens arkitekturmelding arkitektur:nå bekrefter dette. På festdager som dette pleide min forgjenger Ola Heggem alltid å si at vi har gjeninnført en skogpolitikk – og jeg gjør gjerne hans ord til mine. Hvert år har vi fått til en forbedring. En sterkt forbedret skogfondsordning, økte tilskudd til skogbruket, en offensiv satsing på treprogrammet og Bioenergiprogrammet i regi av Innovasjon Norge og omstillingspakken til treforedlingsindustrien er bare eksempler. 

Ikke minst har det vært for oss å få anerkjent skogens sentrale plass i klimapolitikken. Dette kommer også statsallmenningene og disse distriktene til gode. Skogen binder CO2. Den er også med å redusere de samlede klimautslippene ved at fornybare materialer og fornybar bioenergi erstatter mer energikrevende materialer og fossil energi. 

Friluftsliv
Regjeringen har varslet en gjennomgang av mulighetene for økt tilrettelegging for friluftsliv og helse i kulturlandskap, skog og utmark. Dette er et grep for å gjøre landbruket til en mer attraktiv samarbeidspart for helsebringende aktiviteter, opplæring og rekreasjon – gjerne koblet mot Inn på tunet-satsingen. 

Regjeringen legger opp til mer samarbeid mellom aktørene. Kommuner og offentlige myndigheter bruker store beløp på helse og rekreasjon. Den nye folkehelseloven setter forebygging av helseplager i sentrum. Befolkningen sitter for mye stille, og folk blir stadig mer overvektige. Forskning viser også at friluftsliv bør brukes mer aktivt i behandling av psykiske syke, og som mestringsarena for barn og unge. 

Fjellstyrene opererer allerede i vesentlig grad på disse arenaene - som angår folk flest. Alle ønsker en sti noen steinkast fra hytta. Det er behov for en parkeringsplass ved veibommen. En godt merket sti med klopper over bekkene, er noe folk legger merke til og verdsetter høyt. Dette kan sees i sammenheng med mulige spesialoppdrag for turistnæringa og andre aktører. 

En god landbrukspolitikk er en god fjellpolitikk
Landbruket har alltid vært og er ei viktig næring i fjellbygdene, og slik skal det også være i framtida.  En god landbrukspolitikk er grunnlaget for en god fjellpolitikk. Jeg mener det jeg har presentert levner liten tvil om at denne regjeringen satser på å styrke landbrukspolitikken og grunnlaget for et livskraftig bygde-Norge.

Fjellbygdene har kommet godt ut av det med rød –grønn regjering. Vi tilrettelegger for landbruk over hele landet. Vi styrker innsatsen på fjellandbruk. Vi tilrettelegger for vekst i bygdenæringene. Med andre ord, vi jobber aktivt for å opprettholde robuste bygdesamfunn.

Fjellstyrene – viktig aktør
Ut fra det jeg har presentert så langt bør det ikke være særlig tvil om at denne regjeringen legger til rette for å styrke landbrukspolitikken og grunnlaget for et livskraftig bygde-Norge. Vi skal ha et landbruk over hele landet. Vi styrker innsatsen på fjellandbruk. Vi tilrettelegger for vekst i bygdenæringene. Med andre ord, vi jobber aktivt for å opprettholde robuste bygdesamfunn.

Fjellstyrene forvalter jordbrukstilknyttede rettigheter og driver omfattende tilrettelegging for friluftsliv og næringsmessig bruk i statsallmenningene. Dere er derfor viktige aktører i arbeidet med å sikre matproduksjon i hele landet, utnytte ressursgrunnlaget, skape et løft i bygdenæringene og opprettholde levedyktige bygdesamfunn. Dere bevilger midler til å styrke næringsgrunnlaget og til allmennyttige formål i bygdene. Dere har gode forutsetninger for å tilby tjenester knyttet til markedet for friluftsliv. Dere sitter med lokalkunnskap, kjenner natur- og ressursgrunnlaget, behov og muligheter og lokale bedrifter og næringsaktører. Regjeringen mener at fjellstyrene, i samspill med Statskog som grunneier, kommunene og andre aktører, blir vesentlige bidragsytere i arbeidet med å nå målene i landbruks- og matpolitikken.

 Fjelloven – fjellstyrenes viktigste redskap
Dagens jubilant – fjellovkomiteen – gjorde en svært viktig jobb. Fjelloven hjemler fjellstyrenes virksomhet og er derfor det viktigste redskapet dere har. Loven regulerer også rollefordelingen mellom Statskog som grunneier, Fjellstyrene som administrerer bruksrettene og ”herlighetene” og departementet som myndighet. Fjelloven ble sist revidert i 1975. Den tilhørende seterforskriften er også sentral.

Revisjon av seterforskriften
Departementet vedtok i 2007 flere endringer i seterforskriften. Bakgrunnen var nye bruksområder og nye krav knyttet til jordbruksnæringa. Det ble blant annet lempet på kravet til melkeproduksjon på setrene. Det ble gitt tillatelse til å utvise seter som skulle brukes i kombinasjon av jordbruksmessig og småskala turistmessig næring. Det ble åpnet for å bygge om hus som ikke lenger ble brukt til seterformål, slik at de kan tjene gårdsbruket på annen måte.

”Tida og tilhøva”
For å kunne møte de utfordringene og behovene jordbruksnæringa i allmenningsbygdene står overfor, og for å vurdere ytterligere utvidelse av bruksrettene, satte departementet i 2006 ned ei arbeidsgruppe. Gruppa skulle vurdere begrepet ”tida og tilhøva” i fjelloven, og gi råd om hvordan bruksrettene i statsallmenningene skulle forstås. Som et ledd i oppfølgingen av denne arbeidsgruppa ble enkelte bestemmelser i seterforskriften endret ved siste revisjon i 2009.

Endringene medførte blant annet at flere forhold etter ”tida og tilhøva” ble definert innenfor bruksretten. Så som tillatelse til oppføring av gjeterbu og oppføring av felles driftsbygning knyttet til setring, utvisning av areal til gjødselkum, utvising av areal til kultivering av beite, utvising av areal til natthamning, tillatelse til inngjerding av beiteareal (for å holde rovdyr ute). 

Departementet bestemte at utvising av tilleggsjord ble flyttet fra Statskog til fjellstyrene. Hensikten var blant annet å gi større rom for lokale vurderinger og skjønn. Departementet mener fjelloven og seterforskriften, slik de framstår i dag, representerer et tidsmessig og hensiktsmessig regelverk for å administrere bruksrettene i allmenningene.

Seter i bruk
Selv med et hensiktsmessig regelverk vil det imidlertid være rom for ulik tolkning – og ulik praktisering. Dette henger delvis sammen med hvordan begrepet ”tida og tilhøva skal forstås. Et spørsmål som har vært tolket og praktisert ulikt av, fjellstyrene er fjellovens og seterforskriftens regler om når ei seter kan sies å være ”i bruk” og når den eventuelt må anses for å ha ”falt i det fri”. Bakgrunnen er at Statens landbruksforvaltning i en prinsipputtalelse har lagt til grunn at det må være husdyr på den bruksberettigede eiendommen for at setra skal kunne anses å være i bruk.

Etter denne prinsipputtalelsen har fjellstyrene i Øystre og Vestre Slidre samt Fjellstyresambandet – i kontakt med departementet – gitt uttrykk for en annen tolkning. Deres forståelse er at høsting av gras på setra for salg er tilstrekkelig til at setra vurderes å være i bruk. Ulik tolking og ulik praktisering på et så sentralt område er uheldig. Departementet vil derfor foreta en juridisk gjennomgang av dette og vurdere forholdet med bakgrunn i gjeldende regelverk.

Oppsyn
Fjelloven regulerer også deler av inntektene som skal inngå i fjellkassa som fjellstyrene disponerer. I tillegg betaler myndighetene for tjenester som fjellstyrene utfører for samfunnet. Oppsyn i statsallmenningene er en sentral og viktig tjeneste som Landbruks- og matdepartementet kjøper. Den finansieres over statsbudsjettet. Pengene utbetales til Statskog, som er delegert myndighet til å fordele dem videre til fjellstyrene for oppsynsoppgaver.

Oppsyn i statsallmenningene har høy prioritet i regjeringen. Dette har resultert i at bevilgningen til dette formålet har økt med 35 prosent fra den rød-grønne regjeringen tok over i 2005 og fram til i år. Ytterst få av Landbruks- og matdepartementets budsjettposter har økt så mye.

Livskraftige fjellstyrer uttaler at de er "100 år og like blid'". Dere lurer på hva de neste 100 vil gi, og forventer selvsagt ikke noe fullgodt svar. Men vi i Landbruks- og matdepartementet har som intensjon å bidra til at humøret opprettholdes også i framtida.

Lykke til med de neste 100 årene! Er det noe vi kan regne som sikkert, er at fjellene ligger der fortsatt om 100 år, og at de har ressurser det er mulig å utvikle.