Tale: ”Veien videre – utfordringer og muligheter”

Kjære forsamling,

Jeg har merket meg tittelen for temadagen: ”Smaken av konkurranse”.          

I tittelen ligger en antydning om at landbruk og matindustri i dag er skjermede sektorer som etterhvert vil måtte forholde seg til mer konkurranse. Vi hører ofte lignende ytringer i den offentlige debatten. Landbrukssektoren puttes i båsen skjermet sektor.  

Ja - vi har et importvern og reguleringer som virker skjermede mot internasjonal konkurranse. En slik politikk er nødvendig for å sikre bonden en pris og en inntekt som opprettholder produksjon og som er til å leve av. Matindustrien er tilsvarende avhengig av et aktivt landbruk og norske råvarer for sin produksjon og har fordeler av importvernet. 

Men, nei – dette innebærer ikke at verdikjeden for mat er helt skjermet for konkurranse. Selv om vi har et importvern, er det reell importkonkurranse for mange varer. Et stort antall forbrukere kan velge å handle mat utenfor Norge. Grensehandelen er merkbar. Det er også konkurranseforhold mellom aktørene i verdikjeden på ulike måter – dette er fyldig omtalt i Matkjedeutvalgets innstilling. 

Jeg mener det derfor bare er en halv sannhet å kalle matsektoren for  skjermet. Og ikke minst: Importvernet og andre reguleringer må ikke oppfattes å være en sovepute som gjør at det stilles mindre krav til fornying og utvikling i denne sektoren enn i andre sektorer. 

Konkurranse fra import 
Det er nylig lagt fram tall for importen av landbruksvarer i 2011. Tallene viser at importen til Norge aldri har vært så stor som må – om lag 40 milliarder kroner. 

Noen mener importøkningen er beviset på en feilslått landbrukspolitikk som gjør at norsk produksjon synker og at matforsyningen i stadig større grad må basere seg på import. 

Noen følger opp ved å hevde at den politiske linja til Norge i internasjonale forhandlinger har vært å gi toll-lettelser, for eksempel til EU, noe som reduserer muligheten for norsk produksjon. 

Sannheten er en annen. Den politiske linja til Norge i forhandlinger har  vært å gi konsesjoner på områder der det er til minst skade for norsk landbruk og på områder der matindustrien uansett importerer. 

Mye av importøkningen har kommet på produkter som for eksempel vin og innsatsvarer til oppdrettsnæringa – dvs. import som ikke går på bekostning av norsk produksjon. 

Det har riktignok vært importøkninger på sentrale norske landbruksvarer, for eksempel bakevarer, ost og noen grøntprodukter.  Men bildet som skapes av import utenfor kontroll blir feil. Norsk landbruksproduksjon har aldri vært så stor som nå – selvsagt avhengig av avlingsvariasjoner fra år til år. 

Importvernet er helt avgjørende for norske produsenter. Akkurat nå er det relativt rolig på dette området. WTO-forhandlingene ligger på is på ubestemt tid.  En ny artikkel 19 avtale om økt handel med landbruksvarer med EU ble iverksatt 1. januar.  Protokoll 3 avtalen med EU om bearbeidede landbruksvarer som gir viktige rammebetingelser for mange av bedriftene i denne salen, ligger fast.    

Det er begrenset handlingsrom for endringer i importvernet. Vi kan ikke, som noen etterlyser, øke våre tollsatser utover nivået som ble bundet i WTO i 1994.  Det betyr konkret at det norske importvernet svekkes hvis prisene øker raskere i Norge enn utenlands. 

Overgang til prosenttoll kan gi høyere tollvern for mange varer, men ikke for alle.  Overgang til prosenttoll er en rettighet Norge har etter WTO-avtalen og der nasjonale myndigheter bestemmer. Erfaring viser at dette er spørsmål der  forbrukerinteressene og media fort kommer på banen.    

En liten visitt til ost og prosenttoll. Det er ikke slik at prosenttoll på ost vil hindre import av Camenbert og Brie og andre utenlandske oster til Norge. EU kan i dag eksportere 7200 tonn ost tollfritt til Norge, dvs. 1,5 kg pr nordmann, det er et betydelig kvantum.   

Utfordringene for norsk produksjon ligger like gjerne på andre områder enn lave tollsatser og konkurranse fra import.   Utfordringen ligger også på  endringer i forbruk eller utviklingen i produksjonen. 

Det mest nærliggende eksempelet for forbruksutvikling er drikkemelk. Fra 1980 til 2010 har forbruket sunket med 35 prosent.  Dette har  medvirket sterkt til redusert melkeproduksjon. 

Det er således ikke importosten som er årsaken til redusert norsk melkeproduksjon det siste tiåret.  Nasjonalt forbruk av ost har de siste tiårene økt med 17.400 tonn. Om lag 2/3 av denne veksten er norsk ost.  

For korn og kraftfôr er tollsatsene mer enn høye nok, men produksjonen har likevel stagnert av andre årsaker.  

Andre produksjoner, dels med et svakere importvern, har derimot økt kraftig det siste ti-året. Produksjonen av grønnsaker har økt med 19 prosent, svinekjøtt 13 prosent og fjørfekjøtt med 133 prosent.

Mange av NHO Mat og Drikkes medlemsbedrifter, RÅK-industrien, merker et ekstra konkurransetrykk fra import.  Et eksempel er bakevareindustrien.  Dette er varer med relativt liten råvarekostnad.  Like avgjørende for konkurransekraft som prisen på mel, vil derfor være bedriftenes evne til produktutvikling, merkevarebygging og effektiv produksjon.  Dette også for å sikre matmangfoldet norske forbrukere etterspør. 

Jeg vil berømme NHO Mat og Drikke for at organisasjonen jobber systematisk med utvikling av bedriftene.     

Vi har en reell utfordring i importvernet for landbruksvarer. Det påvirker handlingsrommet for prisøkninger på det norske markedet framover.  Allerede i dag ser vi at importvernet virker prisdempende for norsk produksjon, for eksempel i grøntsektoren.  

På den annen side er prisøkninger på råvarene viktige i de årlige jordbruks-forhandlingene. Her må ulike hensyn balanseres.

Importvern er noe vi har til felles med EU og de fleste andre land.  Norge er ikke noe særsyn. Importvernet vil fortsatt være en bærebjelke i landbrukspolitikken.  Vi vil forsvare importvernet i internasjonale forhandlinger og vi vil utnytte handlingsrommet disse avtalene gir i den nasjonale forvaltningen av importvernet.

Matmakt
Matkjedeutvalgets rapport viser at handelen går inn i nye roller i verdikjeden, blant annet som industriell aktør. Dette skjer enten gjennom vertikal integrasjon, egne merkevarer eller gjennom egne eksklusive leverandører.

I tillegg til å være kunde, er detaljhandelen dermed blitt en konkurrent til sine leverandører. En slik endring av roller i verdikjeden endrer også vår forståelse av samspillet mellom de ulike leddene.   

Verdikjeden for mat er en av få gjenværende verdikjeder  med norsk eierskap i alle ledd. Landbrukspolitikken, markedsordninger for råvaremarkedene, prisutjevning, RÅK-ordningene for matindustrien og importvernet legger føringer for samspillet i verdikjeden. 

Dette systemet er bygd opp og basert på en gjensidig avhengighet mellom de ulike leddene i kjeden, med klare definerte roller. Formålet er blant annet å sikre en spredt produksjon, og at forbrukere landet over har en god tilgang på norske produkter. 

Systemet har så langt ivaretatt slike hensyn. 

I denne sammenheng innebærer økt vertikal kontroll fra handelen en utvikling som kraftfullt utfordrer strukturen i matindustrien, styrkeforholdet mellom leverandører og systemene for primærproduksjonen. Denne utviklingen ser ut til å innebære at en rekke av aktørene oppover i verdikjeden for mat får trangere kår, eller blir sterkere knyttet til en enkelt dagligvarekjede.

Risikoen er at den tradisjonelle merkevareindustrien i økende grad fortrenges fra markedet. Når jeg sier risiko, er det fordi dette er et resultat av strategiske disposisjoner fra handelen, ikke at forbrukerne har endret etterspørsel.   

Dette skjer ved at vareutvalg og priser for flere produkter bestemmes ut fra dagligvarekjedenes strategiske disposisjoner.  Ønsket om høye markedsandeler for egne produkter kan overstyre ordinære mekanismer for prisdannelse og markedsadgang.

Resultatet kan bli dedikerte verdikjeder som eksklusivt leverer inn i det enkelte handelshus. For eksempel har Rema Industrier med en vekst på nær 50 prosent i 2011, på kort tid utviklet seg til å bli blant Norges fem-seks største næringsmiddelkonsern. 

Denne utviklingen utfordrer ikke bare dagens matindustri, men også den rollefordelingen og arbeidsfordelingen vårt matvaresystem er bygd på. I tillegg utfordres den innebygde solidariteten som ligger i primærnæringen blant annet gjennom markedsordningene.

Resultatet kan bli at forhold som kan være bedriftsøkonomisk rasjonelt for den enkelte, får uheldige konsekvenser for systemet som helhet. På lang sikt kan dette endre rammebetingelsene for både primærprodusenter, industri og til syvende og sist også handelen og forbrukerne.  

Disse problemstillingene er langt fra særnorske. Den samme debatten pågår også innen EU.  Det som blir karakterisert som ”unfair practices” i kontraktsrelasjoner mellom leverandører og handelen, er ett område som er trukket fram.

Slik urimelig forretningspraksis blir sett på som et hinder for å ivareta og utvikle funksjonelle verdikjeder for mat. Flere land har allerede innført ordninger som skal hindre at urimelig forretningspraksis får utvikle seg. Dette gjelder blant annet England, Frankrike, Tsjekkia og Ungarn. 

Funnene til Matkjedeutvalget var altså i tråd med funn som er gjort internasjonalt. Spørsmålet er om det er sider ved forretningspraksisen som er utviklet i Norge som kan karakteriseres som urimelig. 

Virker det på en måte som styrker handelen for mye? Påvirker dette funksjonaliteten til vår verdikjede gjennom å endre på rollefordelingen og uthule de systemene som gjeldende politikk bygger på?  Hvordan vil dette i så fall virke for landbruket og for forbrukerne på lengre sikt?

Et annet spørsmål er om det er mulig å regulere forretningstransaksjoner som skjer, slik Matkjedeutvalget ønsker, uten at det får andre uheldige og utilsiktede konsekvenser. 

Matkjedeutvalget peker på en utvikling som bekymrer meg. Min oppfatning er at dagens regelverk i liten grad fanger opp de utfordringer som oppstår når leverandører til en dagligvarekjede konkurrerer med kjedens egen leverandørindustri. 

I regjeringen diskuterer vi nå hvordan vi skal følge opp Matkjedutvalgets innstilling. Det er reelle målkonflikter mellom enkelte politikkområder og diskusjonene er krevende. For å innføre reguleringer må vi være sikre på at de treffer og ikke har uheldige utilsiktede effekter. Regjeringen har ennå ikke konkludert, men min holdning er at vi raskt må diskutere oss fram til et standpunkt. 

NHO Mat og Drikke representerer viktige deler av matindustrien. I høringen av Matkjedeutvalget gir organisasjonen også uttrykk for bekymring over utviklingen.  

Likevel har dere vært påfallende stille mens debatten har pågått den siste tiden. 

NHO Mat og Drikke er i denne sammenheng er en viktig stemme. Jeg mener dere kan bli enda mer deltagende og tydeligere i debatten. 

NHO Mat og Drikke har en viktig oppgave i å tydeliggjøre industriens premisser og samtidig søke felles forståelse med andre aktører om hva interessefellesskapet i den norske verdikjeden består i. 

Jeg ser et behov for en sterkere dialog som bygger på gjensidig respekt og forståelse hvor interessefelleskap vektlegges framfor interessemotsetninger.

Melding om landbruks- og matpolitikken
Avslutningsvis vil jeg si noen ord om stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken som ble lagt fram før jul. Næringskomiteen arbeider i disse dager med å sluttføre sine merknader til meldinga.  Etter planen vil Stortingets behandlinga skje før sommeren. Jeg har god tro på at Stortinget vil gi sin tilslutning til hovedlinjene i meldinga. 

Meldinga gir bud om at Regjeringen har store ambisjoner for framtidens norske landbruk og matindustri. 

Et bakteppe for meldinga er den usikkerheten vi opplever knyttet til framtidig global matproduksjon. De siste årene har vi flere ganger registrert nye rekordpriser på verdens matvaremarkeder. Aldri før har så mange mennesker sultet. 

Denne situasjonen rører ved noe av det aller mest grunnleggende i et samfunn. Nemlig tryggheten om man får tak i nok mat.  Derfor er matsikkerhet et viktig tema både nasjonalt og internasjonalt. 

For at jordas befolkning skal få nok mat må produksjonsressurser utnyttes og effektiviteten i matproduksjonen bedres verden over. Derfor må vi også i Norge utnytte alle de ressursene vi har, og vi må sørge for høyest mulig produksjon av de landbruksvarene vi har forutsetning for å produsere.  

Derfor er det viktigste målet og budskapet i meldingen at vi skal øke matproduksjonen i Norge. Meldinga legger opp til en av de mest ambisiøse produksjonsmålsettingene vi har hatt. 

Matproduksjonen skal øke med nær 1 prosent hvert eneste år. 20 prosent på 20 år. Sjøl med stor framtidig befolkningsvekst skal selvforsyningsgraden opprettholdes. 

Dette er en stor oppgave for norsk landbruk og matindustri, og det er en stor oppgave for Regjeringen. Dersom det skal være mulig må også norsk matindustri vokse. Primærproduksjon og videreforedling henger sammen.

Regjeringen arbeider for gode og egnede rammebetingelser for industrien som kan bidra til styrket konkurransekraft. Ett eksempel er bortfallet av matproduksjonsavgiften som utgjør 280 millioner kroner for den landbaserte matindustrien. Regjeringen innfrir på denne måten et viktig krav fra industrien. 

Jeg har registrert at RÅK-industrien legger stor vekt på signalene i meldinga om at ordningene som skal sikre like råvarepriser som EU vil bli videreført.

Kanskje vel så viktig som rammebetingelsene er matbransjens evne til å effektivisere og modernisere egen produksjon. I et høykostland må vi være best på å ta i bruk teknologi og spisskompetanse. Bransjen selv har ansvar for å sikre sin konkurransekraft gjennom innovasjon, omstilling og en sunn kostnadsutvikling. 

Så til slutt: Vi har et felles ansvar for å stå opp for de viktige verdiene som skapes i landet vårt – i hele landet.

Foredlingsindustrien er landets nest største industri – hele matkjeden sysselsetter over 100.000 mennesker og omsetter for rundt 140 milliarder kroner.  Et levende landbruk åpner landskap som turistene etterspør – og betaler godt for. Maten og det norske kjøkkenet skaper identitet, fremmer stolthet og knytter bånd.  Vi snakker om nasjonsbygging. 

De som leser lederne i Finansavisen kan få inntrykk av at Norge er et annerledesland som er alene om å kjempe for sin nasjonale matproduksjon. Her snakkes det om særinteresser og subsidiesluk, om proteksjonisme og fordyrende mat. Når staten går inn med milliarder for å sikre transportilbudet til Hurtigruta langs norskekysten, er det i Trygve Hegnars hode ikke snakk om subsidier, men kjøp av statlige tjenester. 

La det være helt klatr: Hurtigruta er viktig for hele nasjonen Norge og vel verdt statens midler. 

La det være like klart: Den norske matsektoren har stor verdi for det norske samfunnet og krever statlige investeringer og en aktiv politikk. Selvsagt må vi som nasjon være villige til å betale for en sterk og levende matsektor med de verdiene vi da får tilbake.   

Dette er verdier som vi som på hvert vårt vis jobber med matkjeden må stå opp for i fellesskap.    

Takk for oppmerksomheten.