Kronikk: På jakt etter ny kunnskap om matproduksjon

Norsk matproduksjon skal øke med 20 prosent på 20 år. For å oppfylle et slikt mål, må landbruket forbedre produktiviteten. Samtidig krever klimaendringene nye kunnskaper hos matprodusentene. Det er både behov for å skaffe ny kunnskap gjennom forskning, og å formidle kunnskaper til produsentene. 

Det åpner seg også nye muligheter. Høyere middeltemperatur kan gi økte avlinger, og dyrkingsområdet kan bli utvidet.

Er det for eksempel mulig å dyrke korn på steder om 30 år som ikke er egnet i dag?

Hvordan designe morgendagens sorter så de tåler morgendagens klima?

Hvordan reagerer jordsmonnet på våtere klima og tyngre landbruskmaskiner?

Hvordan forebygge angrep fra sopp og mikroorganismer?

Hvordan stå imot presset sørfra med smittestoffer fra plante- og husdyrsykdommer som tidligere ikke har vært til stede i Norge?

Hva med grasprodusentene, er det rett å høste en, to eller tre ganger i løpet av vekstsesongen?

Kort sagt: Vi trenger noen nye svar på hvordan best utnytte mulighetene til å produsere så mye mat som mulig – mest mulig effektivt og med minst mulig miljøbelastning.

Nye kunnskaper er nødvendig for å kunne se og ta i bruk mulighetene, og å se og styre unna utfordringene. Norske matprodusenter er godt rustet. De er nemlig i utgangspunktet svært kompetente. Produksjon av mat fordrer en høy kompetanse fra jord til bord – og at kompetansen fornyes hele tida.

Nettopp derfor etterspør matproduksjonen forskning i stort omfang. Landbruks- og matdepartementet er ett av de store forskningsdepartementene. I 2013 er det bevilget nærmere 500 millioner kroner til forskning over departementets budsjett. Tar vi med pengene som hentes inn som obligatorisk forskningsavgift på omsetning av både norskproduserte og importerte matvarer, er vi oppe i over 600 millioner kroner – bare i år.

Hele 20,5 millioner av disse forskningskronene går til å hente ny kunnskap om hvordan norsk matproduksjon best kan tilpasses klimaendringene. Et vesentlig spørsmål er hvordan vi best opprettholder den høye standarden for dyre- og plantehelse Norge har opparbeidet seg over lang tid. Og hvordan sikrer vi best at jorda tåler belastningen fra maskiner når været blir våtere?

Både i Nord-Trøndelag og Hedmark er både fylkeskommune og kommune blitt med på et spleiselag for å sikre at vi har flere kvalifiserte forskningsmiljøer innen de agronomiske fagene – på henholdsvis Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Hedmark. Dette er gledelig. Lokale myndigheter ser hvor viktig landbruksnæringa er, og at den hele tiden har tilgang til oppdatert kunnskap. Vi snakker om en næring som i flere fylker er største bransje i privat sektor og med svært omfattende og desentralisert industri. Dessuten ser lokale og regionale ledere fordelen av å kunne friste med kompetansearbeidsplasser til mulige tilflyttere eller hjemflyttere.

Det er selvsagt ikke nok å forske. Den nye kunnskapen må bli tatt i bruk. Derfor er kunnskapsformidling viktig. Norske matprodusenter eier sammen Norsk Landbruksrådgivning som driver omfattende forsøksvirksomhet og kunnskapsformidling – i tett samarbeid med de landbruksorienterte forskningsinstitusjonene. For å kunne gjøre denne jobben enda bedre, prioriterte regjeringen å utvide støtten til denne virksomheten på jordbruksavtalen sist sommer.

Den næringen som ser seg selv som en framtidsnæring, sørger for å fornye sine kunnskaper. Landbruket er en slik næring. Dyktige bønder må bli enda dyktigere produsenter. Uansett oppturer og nedturer i andre bransjer, må folket ha mat.