Fylkesnytt fra Vest-Agder 1/2010

Fylkesnytt: Fylkesmannen i Vest-Agder er ute med et nytt nummer av fylkesnytt. Denne utgaven inneholder blant annet en nyhet om økt interesse for skjøtsel av kystlynghei. Fylkesmannen i Vest-Agder har inngått samarbeid med Lyngheisenteret på Lygra med mål å bevare to viktige kystlyngheiområder i Vest-Agder.

Samordnet nettsatsing
Fylkesmannens landbruksavdelinger og Landbruks- og matdepartementet har inngått samarbeid om en felles nyhetstjeneste på nett. Tiltaket er et ledd i arbeidet med å videreutvikle og samordne nettsatsingen mellom Landbruks- og matdepartementet og fylkesmennene. Hvert fylke vil komme ut med et nettbasert nyhetsbrev i halvåret.

__________________________________

Om Fylkesmannen
Fylkesmannen er Kongens og regjeringens representant i fylket og skal arbeide for at Stortingets og regjeringens vedtak, mål og retningslinjer blir fulgt opp. På vegne av flere departementer utfører fylkesmannen en rekke forvaltningsoppgaver i forhold til kommuner og enkeltpersoner, og er klagemyndighet og tilsynsmyndighet. 

• Landbruksprosjektet i Kvinesdal
• Økt interesse for dyrehold og skjøtsel av kystlynghei
• Til (Vest-)Agder for å lære om Inn på tunet
• Yohan barnevandrer - kulturhistorie fra Agder
   

Landbruksprosjektet i Kvinesdal

Lokalpolitisk initiativ - landbruksfaglig ledelse.
Ordfører Odd Omland i Kvinesdal fryktet investeringstørke i landbruket; med god grunn. I årene etter århundreskiftet fram til 2007 blei ca 300 av de godt 700 melkekyrne i kommunen sendt til slakt; driftsbygninger og melkebønder var i ferd med å gå ut på dato. Det blei tomme fjøs eller ammekyr på gardene.

• Melkebesetninger i Kvinesdal, antall dyr per  foretak i 2009 (pdf, 321 Kb)
• Mjølkekyr: Besetningstørrelse på ulike bruk- Kvinesdal 2009 (pdf, 329 Kb)
• Kommuneutvikling- antall mjølkekyr og ammekyr i Kvinesdal (pdf, 477 Kb)

Det lokale bondelaget med Harald Egeland tok initiativ til landbruksprosjektet i Kvinesdal i 2008, kommunen er prosjekteier. Arild Grødum, frikjøpt en dag i uka i et halvt år fra Nortura, oppsøker bønder som vil drøfte sine planer om fortsatt drift med fagfolk.

Prosjektet i sin nåværende form kom i gang 7. april i år da over 60 aktive bønder samlet seg i Kvinesdal Rådhus (www.kvinesdal.kommune.no).

Utfordringene
Små og eldre driftsbygninger kjennetegner næringa. De aller fleste besetninger har under 20 melkekyr; ingen har over 30. Dagens produksjon på de enkelte bruk gir ikke grunnlag for store investeringer. Med rasjonelle bygninger og driftsutstyr har bonden arbeidskapasitet til langt mer enn 15 - 20 melkekyr. Må det ei strukturendring til om melkeproduksjonen skal bli til noe mer enn ei biinntekt på garden?  Kommunens ledelse innså behovet for å styrke kompetansen lokalt på husdyrproduksjoner for å få til ei utvikling i landbruket.

Prosjektarbeidet Prosessen med å få til prosjektet har skapt optimisme i bygda; det er allerede ca 10 bønder med konkrete tanker om framtida på bruket. Prosjektlederen er fra dag en i gang med å knytte disse opp mot relevante kompetansemiljøer og tar initiativ til prosesser som setter bonden i stand til å ta fornuftige beslutninger om investeringer; forankret i kunnskap og realistisk tro på at investeringene blir lønnsomme. I prosessen er det aktuelt å hente inn kompetanse mellom annet også fra Tine og det nye Agder Matforum. Om planene skal realiseres må de utvikles, kanskje i samarbeid med Innovasjon Agder for finansiering og med Norsk Landbruksrådgivning Agder. Diskusjon i fjøset hos John Arthur Høydal, nr 3 fra venstre, med (f.v.) David Imhof, Tore Ruud fra Kvinesdal kommune og prosjektleder Arild Grødum om foreslåtte forbedringer av eksisterende driftsbygninger og investeringer i utstyr som gjør produksjonen mer effektiv og mindre slitsom.  Kan gardsdrifta gi så god lønnsomhet at John Arthur kan hente inntekta der og ikke fra å kjøre maskiner? Prosjektleder Arild Grødum på låvebrua sammen med Ole Helle. Temaet er om bygningene og utstyret som var modernisert for 20 år fremdeles kan være brukelig til noe; kanskje ei ny moderne driftsbygning i tre kan være fornuftig? Det er jo et sagbruk også i familien og det er nok tømmer i egen skog. Er det mulig å skaffe større melkekvote? Ole Helle knyttes med prosjektmidler til relevante rådgivere og konkrete planer tar form. Jon Egeland og Trine Mosvold diskuterer sine forretningsideer med prosjektleder Arild Grødum. Trine er utdannet restaurantkokk og har jobb utafor bruket men har visjoner om egen arbeidsplass på garden forankret m.a. i råvarer fra eget skotsk høglandsfe. Jon henter inntekta fra arbeid i oljeindustrien og fra salg av landbruksutstyr, også han med ambisjoner om å kunne ta større del av inntekt fra aktiviteter med base på garden på garden. Higland Cattle. Foto: Halvdan Jakobsen.   Kontakt: hja@fmva.no og hev@fmva.no

Økt interesse for dyrehold og skjøtsel av kystlynghei

Kystlynghei er en viktig kulturlandskapstype på øyer og innenfor flere landskapsvernområder i Vest-Agder, men den tradisjonelle driftsmåten med lyngsviing og ekstensivt dyrehold har etter krigen opphørt de fleste stedene. Å få tilbake tradisjonell drift i disse områdene har derfor vært et av satsingsområdene i det regionale miljøprogrammet for landbruket. Over flere år er det arbeidet målrettet for å øke interessen for dyrehold og skjøtsel av lynghei, og det er opprettet et godt samarbeid mellom husdyrholdere og ulike forvaltningsorgan.

Skjøtsel av lynghei. Foto: Elisabeth Kaddan  

I 2010 har Fylkesmannen i Vest-Agder inngått samarbeid med Lyngheisenteret på Lygra med mål å bevare to viktige kystlyngheiområder i Vest-Agder: Lindesneshalvøya og Rasvåg, Hidra. Lindesneshalvøya har ca 60 prosent av den kartlagte kystlyngheia i Vest-Agder. Engasjerte grunneiere har startet opp med husdyrhold og skjøtsel i området. Hidra har organisert beitesamarbeid på ca 7 km2 (1/3 av Vest-Agders største øy) der kystlynghei er en viktig naturtype.

Sukkertoppen Beite og Landskap DA i Rasvåg ble stiftet sommeren 2009, og formålet er å drive husdyrhold og beite med tradisjonsrike husdyrslag, organisere og gjennomføre tiltak for å reetablere og vedlikeholde kulturlandskapet i området. I tillegg ønsker de å skape interesse for og spre kunnskap om dyrehold og skjøtsel av kulturlandskap. Sukkertoppen er et resultat av et langsiktig lokalt arbeid i dialog med Fylkesmannen for å få tilbake beiting etter 40 beitefrie år. Deler av området er skjøttet med sviing, og en stor del av området omfattes av Flekkefjord landskapsvernområde.

I tillegg til skjøtselsplanlegging for prioriterte arealer i de to områdene er det i april arrangert kurs i stell av villsau og skjøtsel av kystlynghei på Hidra. Målgruppa for kurset var aktive saueholdere og personer innen miljø- og landbruksforvaltningen, og kurset var et samarbeid mellom landbruksavdelinga og miljøvernavdelinga.

Lam av villsau. Foto: Elisabeth Kaddan

Mons Kvamme fra Lyngheisenteret på Lygra foreleste om skjøtsel og bruk av lynghei i eit historisk perspektiv og praktisk skjøtsel med lyngbrenning. Forskar Samson L. Øpstad frå Bioforsk Furuneset øste av sin kunnskap i forhold til årssyklusen i villsauholdet, tilgang på fór, krav til areal og tilvekst på dyra. Det var også diskusjon om bruk av tyngre saueraser i driftsopplegget med en kombinasjon av beiting vinterstid og inneforing. Det er stor interesse for slike kurs i Vest-Agder, og disse årlige samlingene har blitt en fin møteplass for nettverksbygging og utveksling av erfaringer.

Kontakt: osg@fmva.no
 

Til (Vest-)Agder for å lære om Inn på tunet

En delegasjon fra Onsala Kungsbaca kommune i Sverige besøkte 12.-14. januar åtte gårdsbruk på Agder for å lære mer om Inn på tunet. Delegasjonen reiste hjem etter tre dager med mange idèer og inntrykk. Tilbud tilsvarende Inn på tunet er ikke like utbredt i Sverige.

Fire kommuner i Agder (Songdalen, Vennesla, Birkenes og Evje og Hornes) deltar i et nordisk EU-prosjekt for bygdeutvikling kalt LISA (landsbygdutvikling i Skandinavia). Prosjektet er stort og sammensatt, men hovedmålsettingen er å skape næringsutvikling på bygdene. Ett av fokusområdene er utvikling av annen tjenesteproduksjon med utgangspunkt i gården.

Til Norge for å lære
Inn på tunet/Grønn omsorg er ikke utbredt i Sverige, og dette besøket var et initiativ for å lære mer om hvordan Inn på tunet fungerer i Norge. Bønder, brukere og ansatte fra NAV, Mandal kommune og ordfører i Songdalen med flere bidro med erfaringsutveksling når gruppen fra Sverige kom på besøk til de ulike Inn på tunet tilbudene. De norske LISA-kommunene var vertskap for besøket.

På Storaker gård i Songdalen fikk de kjennskap til dagtilbudet til demente som bidrar til trivesl, mestring og meing i brukernes hverdag. I Vennesla på Vestre Føreland gård fikk de erfare at tilbud på gård kan bli veien til et nytt og meningsfylt liv gjennom god tilrettelagt arbeidstrening.

Besøk fra Sverige på Storaker gård,  Ordfører Johnny Greibesland orienterer. Foto: Arild Tveide

Svensk delegasjon
Representantene som var på besøk var fra Kungsbacka kommune i Sverige (ved Gøteborg). Fem av deltagerne var fra Onsala forsamling, som tilhører den Svenska kyrkan og en av deltager var fra Kungsbacka kommune. I Onsala forsamling prøver de å bygge opp et samarbeid med kommunen der de kan tilby unge og gamle aktiviteter/arbeidstrening m.m. på deres økologiske djurgård Noas ark. De har allerede SFO tilbud til 25 barn hver dag, og ellers mange tilbud på frivillig basis.

Kalle Sundvall var en av deltagerne fra Sverige. Han er lokalpolitiker i Kungsbacka og ansatt ved sosialkontoret i Kommunen og kom med følgende uttalelse; - Jeg ser jo klart at dere har fått til noe som vi savner i Sverige. Nemlig NAV, hvor arbeidsetat, trygdekontor og sosialtjenesten er samlet. Det er liten tvil om at dette må være til stor hjelp når slike prosjekter som ”Inn på tunet” skal settes ut i livet. Vi har noe som heter ”Grôn omsorg”, men det er ikke så omfattende som det dere driver med, forklarer han.

Det at ”Inn på tunet”-arbeidet i Norge er et omfattende felt der flere aktører samarbeider om tilrettelegging av tilbud, var et inntrykk som hadde gått igjen fra de startet rundturen på Storaker gård i Songdalen  tirsdag ettermiddag, til de avsluttet på Kjerlingland gård i Lillesand torsdags formiddag. Den svenske delegasjonen konkluderte med at to viktige fellesnevnere i tilbudene var kontakt med dyr og felles måltider. Delegasjonen vil evaluere inntrykken og lage en strategi for å tilnærme seg de nødvendige myndighetene for å få til liknende tiltak.
 

Yohan barnevandrer - kulturhistorie fra Agder

Barnevandringene på Sørlandet, en ikke særlig omtalt eller heroisk del av Agders historie, er nå gjort kjent for mange gjennom barnefilmen ”Yohan - barnevandrer”, som hadde filmpremiere før påske.   Barnevandringene er etter sigende et unikt fenomen i Norge, og historien har en parallell til andre former for barnearbeid vi kjenner til i dag. Filmen om Yohan er en stor begivenhet på Sørlandet, ikke bare fordi filmskaperne, Penelope film, har tilknytning her, men også fordi de fleste scenene er tatt opp på Agder, og de 100 spesifiserte rollene og de 200 statistene i hovedsak besettes av lokale folk. Filmen hadde etter 4 uker over 85 000 besøk og er en actionfylt fortelling som bygger på historiske fakta, men som ikke er dokumentarisk. Den er blitt kritisert for å idyllisere det som var bunnløs fattigdom og nød, men disse harde (og ikke like salgbare) fakta er det andre enn filmskaperne som tar seg av.

Omslaget på boka til Grete Salomonsen, www.cappelendamm.no

Bygdeutvikling og spillefilm
I forkant av filminnspillingen i 2008, ble det satt i gang et felles utviklingsarbeid mellom 9 kommuner i de indre Agder-bygdene med tanke på næringsutvikling langs den autentiske barnevandrerstien (bl.a med støtte fra BU-midlene). Den er nå identifisert og delvis ferdig merket, og det er utarbeidet ulike turforslag for hele eller deler av stien, som totalt er ca 14 mil lang. Barna gikk til fots det meste av veien og har fulgt ulike ruter, men i hovedsak gikk stien på tvers av heiene fra Kvinesdal i vest til Grimstad i øst. De hadde bestemte knutepunkt der flokkene møtes, bl.a ved Konsmo kirke i Audnedal. Yohan-filmen har foranlediget at nye bøker er skrevet og gamle skrifter er funnet fram, og et barnevandringssenter som presenterer den virkelige historien, er planlagt nettopp på Konsmo.

Stien har fått sitt eget nettsted www.barnevandring.no, der det bl.a. inviteres til vandreturer i stille ettertanke.

De første barnevandringene er kjent fra 1800-tallet, og de varte opp til ca 1910, da utvandringen til Amerika tok av for alvor, og en svært stor del av Agders befolkning emigrerte.  De barna som vandret, kom fra de fattige heiegårdene i vest.  Befolkningsvekst var tidligere løst ved å dele gårdene i flere småbruk, men på begynnelsen av 1800-tallet var brukene blitt for små til å leve av, og det var stor nød og mange tvangsauksjoner.  Da var det mer velstand i øst der gårdene var større, jorda rikere og landbruk, sjøfart, skipsbygging og lostjeneste ga arbeid til mange. Barnevandrerne kom stort sett til gårder rundt Kristiansand, Birkenes og Landvik/Grimstad, og arbeidet som gjetere og med forefallende gards- og husarbeid. Noen ble behandlet svært godt, mens andre opplevde rent slaveri.  Barnas innsats hadde stor betydning for familiene deres. Lønna de fikk, kunne være nok til å dekke plassleia hjemme for ett år, eller de fikk klær og sko, samt kost & losji.  Noen av barna har senere i livet fortalt at hjemlengselen var verst, mens andre forteller at de var både redde og sultne, ”- men vi fikk mat!”.

Ett av disse barna var, eller kunne vært, 10-åringen Yohan barnevandrer. Filmens rammefortelling er gamle-Yohan som emigrerte til USA og som forteller sin historie som barnevandrer. Han kommer fra en fattig heiegård med foreldre og fire søsken. Far må til sjøs for å tjene penger, og Yohan blir solgt til barnevandringsagenten av sin storebror og får en tøff sommer under trange kår og trusler fra både folk og dyr.

Barnevandringsstien. Kartet er hentet fra www.barnevandrer.no
Kontakt: usv@fmva.no