Åpningstale på Kvinnenettverkskonferansen 2006

Statsrådens åpningstale på Kvinnenettverkskonferansen 2006 på Clarion Hotel Royal Christiania - Oslo 25. april

Kjære alle sammen,

Først vil jeg si at det er en stor glede å få lov til å åpne denne kvinnenettverkskonferansen i regi av Energibedriftenes landsforening. Det er lagt opp til et spennende program, som åpner for ny fagkunnskap og nye kontakter. Jeg er overbevist om at vi trenger egne kvinnearenaer. I Norge har vi kommet langt med likestilling i politikken. Det er minst like viktig at vi får et bevisst forhold til kjønnsbalanse og nettverkbygging i næringslivet og i tunge bransjer som denne.

I dag har jeg i hovedsak tenkt å snakke om klimapolitikk og energi, og da spesielt biodrivstoff. Jeg vil også si litt om bedrifters samfunnsvar og om forbrukermakt til slutt, siden marked og miljø også er viktige stikkord for denne konferansen.

Felles for alle dere som er her i dag er at dere - foruten å være kvinner - jobber med energi og problemstillinger knyttet til energi det daglige. Energi er også en del av min jobbhverdag – gitt at det er helt umulig å snakke om klimapolitikk uten å komme inn på energipolitikk.

Verdens energiforbruk og utslipp av klimagasser henger nært sammen – og global oppvarming er blant våre største og mest sammensatte miljøutfordringer.

Globalt sett er 2005 det nest varmeste året som noensinne er registrert, bare slått av 1998. Faktisk har 9 av de 10 varmeste årene som er målt siden 1861 vært etter 1995. Dette er alvorlig fordi menneskeskapte klimaendringer henger så tett sammen med samfunnsutviklingen for øvrig. Den globale oppvarmningen påvirker både økologi, økonomi og helse, for eksempel ved at sykdommer som malaria forflytter seg til strøk som blir varmere. Vi kan også forvente at naturkatastrofer vil fortsette å øke både i grad av alvorlighet og hyppighet i årene framover. Klimaet vil bli varmere og våtere også i Norge. Vi vil kunne forvente mer intense regnskyll og få andre typer flom og ras enn vi har vært vant til. Andre deler av landet vil kunne få lengre tørkeperioder.

Hvordan vi møter framtidas energibehov er en miljøpolitisk så vel som en energipolitisk utfordring. I Norge er nær halvparten av energibruken basert på fornybare energikilder. Dette kan selvsagt i stor grad føres tilbake til vannkraften. Samtidig er tiden for nye store vannkraftutbygginger nå over. Framtidens økte energibehov må dekkes på andre måter. I Soria Moria-erklæringen slås det fast at miljømålene må bestemme produksjonsmulighetene i energipolitikken. Dette er et viktig prinsipp for oss.

Et annet viktig prinsipp er at Norge skal være en pådriver i kampen mot menneskeskapte klimaendringer internasjonalt. Klimaendringene kan ikke bekjempes uten nye og mer omfattende globale utslippsforpliktelser. Norges internasjonale troverdighet avhenger imidlertid av at vi gjør vår del av jobben for å kutte utslipp. Dette betyr vi i Norge må innfri vår Kyotoforpliktelse - og at betydelige deler av denne forpliktelsen må innfris gjennom nasjonale tiltak.

Her har vi en jobb å gjøre. På 1990 -tallet økte norske utslipp av klimagasser til et nivå som ligger godt over vår forpliktelse om å ikke øke utslippene med mer enn 1 prosent fra 1990 til 2008-2012. Det kreves en stor innsats hvis vi skal klare å snu den bekymringsfulle utviklingen. Her må både myndigheter og næringsliv på banen. Her ligger også utfordringer for dere i energibransjen.

Hvis konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal kunne stabiliseres på et forsvarlig nivå, må vi også se lenger enn Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode som går til 2012. Gode klimaløsninger griper inn i viktige samfunnsstrukturer som bosettingsmønster, transportårer og energisystem. De tar tid å planlegge og gjennomføre. Det betyr at vi allerede nå må begynne å sette oss mål for hvor vi skal - og hvordan vi skal komme dit.

Til høsten kommer rapporten fra Lavutslippsutvalget som ble nedsatt for å vurdere hvordan Norge kan kutte nasjonale utslipp av klimagasser med 50 til 80 prosent innen 2050. Ved behandlingen av innstillingen fra utvalget, kommer regjeringen til å fastsette et generasjonsmål for norske klimagassutslipp. Det skal ikke være tvil om hvilken retning vi skal bevege oss i – også på lang sikt.

Regjeringens storstilte satsing på fornybar energi er - og vil være - et viktig element i klimapolitikken.

I Soria Moria-erklæringen ligger også flere andre nyttige verktøy som vi skal ta i bruk for å styrke den klimapolitiske innsatsen.

For det første, er vi opptatt av at det skal være en kostnad knyttet til utslipp av klimagasser, også i fremtiden. Det skal være insentiver til kontinuerlig å jobbe for å redusere utslipp. Regjeringen vil derfor komme tilbake til Stortinget med forslag til innretningen på det nasjonale klimakvotesystemet for 2008-2012. Vi vil i den forbindelse også vurdere endringer i andre klimavirkemidler som CO2-avgiften. Dette er prosesser som er i gang, men som jeg selvsagt ikke kan forskuttere resultater av her i dag.

For det andre er Norge i ferd med å ta et teknologisk løft som virkelig vil monne. Jeg tenker selvsagt på CO2-håndtering. Ikke bare vil dette teknologiske løftet spare miljøet for store klimagassutslipp i Norge. Andre land vil også kunne dra nytte av teknologien som utvikles her i landet. Norge har vært en pioner på CO2-håndteringsområdet til nå, og vil med dette styrke sin rolle som veiviser når det gjelder å utvikle og ta i bruk CO2-håndteringsteknologi.

Energipolitikk og klimapolitikk handler ikke bare om å ta de store teknologiske sprangene. Et viktig element i regjeringens klimapolitikk er også å legge til rette for å utnytte kjente løsninger bedre. I transportsektoren betyr dette at vi må satse mer på biodrivstoff. Når vi vet at transportsektoren er en av de store utslippskildene, er en slik satsing et viktig og konkret bidrag til å få ned de norske klimagassutslippene. Jeg håper derfor at flere og flere kommersielle aktører nå gradvis kommer på banen.

I Soria Moria-erklæringen varslet regjeringen at vi ville sette i gang et introduksjonsprogram for bruk av biodrivstoff i tråd med EU-direktivet som er på dette området. Før påske la Statens forurensningstilsyn (SFT) frem en rapport med klare anbefalinger om at:

• det innføres et krav til oljeselskapene om at en viss prosent av omsetningen av drivstoff skal være biodrivstoff,
• at påbudet utformes slik at to prosent av alt drivstoff som selges i 2007 skal være biodrivstoff, stigende til fire prosent i 2010. På denne måten gjøres det valgfritt om selskapene vil tilby innblandet eller rent biodrivstoff.
• SFT foreslår også at det innføres avgiftsfritak for etanol og øvrige biodrivstoff, på linje med det nåværende avgiftsfritaket for biodiesel.

På dette grunnlag vil jeg i den nærmeste fremtid og i samråd med andre berørte departementer tar stilling til helheten i virkemiddelbruken når det gjelder økt bruk av biodrivstoff i Norge.

Klimaspørsmålet griper inn i nær sagt alle samfunnssektorer, ikke bare energi og samferdsel. Dette er noe av bakgrunnen for at vi nå vil gå mer systematisk til verks for å se hvordan de enkelte samfunnssektorene konkret kan bidra til at vi når utslippsmålene våre. Vi har derfor utfordret og ansvarliggjort sektorene selv, gjennom å pålegge dem å utarbeide såkalte sektorvise klimahandlingsplaner. Jeg har tro på at dette arbeidet vil føre frem til fornuftige utslippskutt.

Så har jeg lyst til å snakke litt om samfunnsansvar, både bedrifters samfunnsansvar og ansvaret til hver og en av oss. Vi lever i et globalisert marked i en verden med store miljømessige og sosiale utfordringer, som nasjonalstater og myndigheter ikke kan forventes å løse alene.

Mer enn noensinne trenger vi nettverk av samfunnsbeviste individer og aktører som kan fremme bærekraftige løsninger. Vi trenger et levende og årvåkent sivilsamfunn, hvor kvinner er like selvfølgelige som menn. Ikke minst trenger vi et næringsliv som ikke bare skaper verdier for sine eiere og ansatte – men også for storsamfunnet som helhet.

Stor eller liten, hjemme eller ute, har alle bedrifter en innvirkning på samfunnet som de opererer i. Blant annet blir miljøtilstanden til i et samspill mellom myndigheter, næringsliv, forskning, frivillige organisasjoner og forbrukere. Dette samspillet og denne bredden er noe vi må bygge på for å møte miljøutfordringene som vi står overfor. Dette gjelder ikke bare på klimaområdet men også i forhold til avfall, forurensing og miljøgifter og utfordringene knyttet til bevaring av naturens mangfold.

Som myndigheter er det vår jobb å definere rammebetingelser og sette målsettinger for å stimulere til miljøtiltak og vri utviklingen i en mer miljøvennlig retning. Regjeringen har blant annet en visjon om at Norge skal ha en internasjonal lederrolle på miljøteknologi. I januar i fjor ble det etablert et eget prosjekt hos SFT som skal bidra til utvikling og økt bruk av miljøvennlig teknologi. En sentral oppgave i prosjektet er nettopp å legge til rette for dialog og samarbeid med offentlige, private og frivillige virksomheter.

En bevisst satsing på miljøteknologi kan skape nye forretningsmuligheter - også på det internasjonale markedet. I denne sammenheng er det nærliggende å trekke frem Scanwafer, som produserer komponenter til solcellepaneler. Andre profilerte norske eksempler er Tomras returløsninger og Platecs renseløsninger for drikkevann.

Når vi snakker om marked, skal vi heller ikke glemme at det offentlige også er en viktig forbruker med stor markedsmakt. I 2003 kjøpte offentlige virksomheter varer og tjenester for 240 milliarder kroner. Både Norges og EUs regelverk for offentlige anskaffelser legger opp til at det skal tas miljøhensyn. Nå er det opp til hver enkelt virksomhet å omsette dette til handling.

Miljøverndepartementet har opprettet et panel for miljøbevisste offentlige innkjøp, for å få nærmere råd om hvordan det store miljøpotensialet som ligger i offentlige innkjøp kan utløses. Det er også etablert et nytt program for miljøbevisste innkjøp ved GRIP – stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk. Her er formålet å gjøre det enklere å stille konkrete miljøkrav i praksis – det være seg i forhold til bygg, biler, IKT, tekstiler, trykkeri eller papir.

I erklæringen fra Soria Moria legges det blant annet opp til å erstatte dagens riksvegsferger med gassferger. Dette skal skje gjennom et samarbeid mellom næringer og myndigheter, slik at utvikling og produksjon skjer i Norge som et forsknings- og utviklingsprosjekt.

Til slutt vil jeg si litt om den enkeltes makt som forbruker. Det er nemlig slik at enkeltmenneskers innsats kan gjøre en stor forskjell, men vi utnytter altfor sjelden den makten vi har.

Det er ikke mange kritiske forbrukere som trengs for å få en produsent eller en forhandler til å reagere. Ta for eksempel disse allværsjakkene som viste seg å innholde miljøgifter. Så snart saken ble kjent, gikk produsentene ut og lovte at de skulle gjøre sitt beste for å erstatte de farlige stoffene med andre og tryggere alternativer. Som individer og forbrukere har vi alle rett til å be om miljøinformasjon, det være seg fra private eller offentlig kilder. Det er viktig at vi bruker vår innflytelse.

Et sterkt folkelig miljøengasjement er kanskje miljøsakens mektigste våpen. Jeg tror vi trenger mer fokus på hva vår sterke forbruksvekst betyr i form av klimaendringer, miljøgifter og skader på det biologiske mangfoldet. Vi kan trenge en bred diskusjon om en del sentrale verdier som livskvalitet og rettferdig fordeling. Vi må erkjenne at materielt forbruk ikke kan veie opp for manglende fellesskap og tilhørighet. Miljøutfordringene krever brede tilnærminger. Vi trenger kvinner i tradisjonelle mannsdominerte fag – men vi må også sikre at det som noen vil kalle ”myke kvinnelige verdier” tas hensyn til og får innpass i de beslutninger som former samfunnsutviklingen vår.

Jeg ønsker dere en interessant og inspirerende konferanse, hvor dere også får tid til å dyrke fellesskapet dere imellom.