Byliv i kvadraturen: rus, sex og dop

Prostitusjon, narkotikahandel og rusmisbruk setter sitt preg på gatelivet i Kvadraturen

Innlegg for Oslo Bolig og Byplanforening 25. april 2006

Kjære forsamling,

Kvadraturen var del av mitt nærmiljø i Bymisjonen. Fra dette ståstedet har jeg først og fremst sett de menneskelige sidene ved prostitusjon og rusbruk. Jeg har sett både fortvilelse og håp, ensomhet og samhold. Som dere antyder i programmet, er utfordringene knyttet til livet på og omkring gatene i Kvadraturen først og fremst sosiale.

Kvadraturen er fortsatt del av mitt nærmiljø og nedslagsfelt i departementet, hvor byutvikling og planlegging er blant de sakene jeg har et overordnet ansvar for. For meg er det derfor spennende at dere har tatt initiativ til dette møtet, hvor det stilles grunnleggende spørsmål om sammenhengen mellom byplanlegging og sosiale forhold. Her utfordres ikke bare byplanleggerne på et komplekst og sammensatt problemområde. Kanskje er det like utfordrende for dem som arbeider med kriminalitet, rus og prostitusjon å møte byplanleggerne på deres hjemmebane? Er det en ting vi vet med sikkerhet, så er det at planlegging krever tilnærminger og kontakter på tvers av fag og funksjon.

For min egen del er det slik at jo mer jeg jobber med miljø i vid forstand, jo mer får jeg øynene opp for betydningen av planlegging etter plan- og bygningsloven. Denne loven er et viktig politisk verktøy – nettopp fordi bruken av våre arealer og utformingen av våre omgivelser er blant våre viktigste politiske spørsmål.

Samfunnsutviklingen er alt for viktig til å overlate til markedet alene. Selv lar jeg ingen anledning gå fra meg til å fremme betydningen av god planlegging. Planlegging er viktig der hvor folk bor og ferdes. God planlegging kan skape byer som er menneskevennlige, som ikke virker fremmedgjørende. Jeg mener at god byplanlegging kan være med på å forhindre at sosiale problemer oppstår.

Men vi kan nok aldri planlegge oss helt bort fra prostitusjon og narkotikahandel som byfenomener. Det kan heller aldri være en varig løsning å jage grupper bort fra enkelte steder, som for eksempel fra Kvadraturen. Det vil alltid trenges et bredt apparat som kan behandle og hjelpe mennesker til et verdigere liv hvor enn de befinner og oppholder seg.

Å sørge for trygghet i samfunnet er et velferdsspørsmål og et betydelig offentlig ansvar. I Soria Moria-erklæringen har regjeringen derfor lagt stor vekt på en aktiv og helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Målet er å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre.

I tråd med dette arbeider regjeringen nå med en rekke tiltak for å forebygge kriminalitet og gi hjelp til dem som trenger det. Blant annet gjøres en innsats for å skaffe bostedsløse varige boliger i stedet for hospits og andre midlertidige botilbud, det er satt i gang en opptrappingsplan mot rus og det arbeides med handlingsplanen mot fattigdom. Vi vil videreutvikle SLF-samarbeidet mellom ulike etater om kriminalitetsforebyggende tiltak (samordning av lokale tiltak), og det forebyggende arbeidet i politiet må få økt status.

Regjeringen vil også styrke internasjonalt politisamarbeid for å strupe narkotikastrømmen og nedkjempe menneskehandel eller ”trafficking” – et problem som dessverre også gjenspeiles i Kvadraturen.

I mitt eget departement vil jeg følge opp Soria Moria-erklæringen ved å legge inn i den nye plan- og bygningsloven bestemmelser som forplikter kommunene til å ta kriminalitetsforebyggende hensyn i sin planlegging.

For det er slik at utformingen av det fysiske miljøet har betydning for det sosiale livet og for trygghet og trivsel.

Tanken om å øke tryggheten ved hjelp av fysisk planlegging er langt fra ny:

Middelalderbyene var utformet for å beskytte beboerne. Slapp man innenfor bymuren, var man trygg. I 1285 påla Kong Edvard 1 av England landeiere å utvide det åpne arealet langs hovedveiene til 200 fot. Med dette forsvant kanaler, underskog og busker hvor de med skumle hensikter kunne skjule seg. Dette var med å øke tryggheten også utenfor byene.

De siste 40-50 årene er det internasjonalt jobbet mye med å få fram bedre kunnskap om sammenhengen mellom kriminalitet og fysisk utforming av omgivelsene våre. Det er utviklet generelle prinsipper og gode råd for kriminalitetsforebygging gjennom planlegging. Her hjemme er det vel først og fremst Kriminalitetsforebyggende råd og Norsk Form som har arbeidet med disse spørsmålene, og jeg vet at dette er tema i undervisningen ved flere av høyskolene våre.

En av de første som grep fatt i denne problemstillingen var amerikanske Jane Jacobs. I sin bok ”The Death and Life of Great American Cities” fra 1961, tok hun et oppgjør med byplanidealene som var rådende på den tida. Særlig påpekte hun at oppsplittingen av funksjoner innenfor byene og den sterke prioriteringen av bilen hadde bidratt til å svekke de tradisjonelle sosiale kontrollmekanismene som er så viktige for å forebygge kriminalitet. Hun ville derfor ha mye mer liv i byen, med blanding av funksjoner og masse fotgjengere i gatene. Hun mente også at det var nødvendig å utvikle gode, stabile naboskapsforhold for å motvirke kriminalitet.

Jane Jacobs synspunkter er i høyeste grad aktuelle også i dag. De underbygger og forsterker de byplanprinsipper som vi ønsker skal anvendes i norske byer. Disse er blant annet nedfelt i stortingsmeldingen om bedre bymiljø fra 2002. (St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder).

Konkret betyr det at vi på overordnet nivå må utvikle et mønster av bydelssentre og lokalsentre som bindes sammen og knyttes til sentrum gjennom et godt kollektivt transportsystem. Vi må skape levende sentrumsområder, med korte avstander og med en blanding av funksjoner. Det må være både arbeidsplasser, boliger og handel, skoler og kulturtilbud. Vi kan derfor ikke tillate at viktige funksjoner som for eksempel kjøpesentre, lokaliseres utenfor bysentrene. Vi må få handel tilbake inn i byen, i sentrum og i bydelssentrene. Da får vi også folk tilbake, fotgjengere som fyller gater og byrom og som i kraft av sitt nærvær utøver en effektiv sosial kontrollfunksjon.

Vi trenger også mangfold i boligmassen i de ulike byområdene. Dette er viktig for at områdene skal få en boligsammensetning tilpasset både gamle og unge, familier og enslige. Det må også være boliger for dem som ikke er ressurssterke, både i sosial og økonomisk forstand.

For eksempel har Stavanger i mer enn 20 år – (fra Rettedals tid) - ført en bevisst boligpolitikk. Det er det i alle bydelene lagt vekt på å få inn ulike typer boliger slik at man får sammensatte bomiljøer. Samtidig har kommunen sørget for at en viss andel av boligene blir forbeholdt ressurssvake grupper. Denne bolig- og integreringspolitikken gir seg nå utslag i en bemerkelsesverdig stor grad av likhet i levekårene mellom bydelene, noe som står i motsetning til blant annet Oslo. I Stavanger har arealplanleggingen og boligpolitikken således vært med på å motvirke sosiale ulikheter, som gjerne gir grobunn for konflikter, uttrygghet og splittelse.

Et viktig stikkord i denne sammenheng er lokal tilhørighet - eller det som Jane Jacobs benevnte som gode naboskapsforhold. Folk må få mulighet til å slå røtter i stabile bomiljøer. Vi må ha møteplasser, vi må ha tilgang til skoler og barnehager i nærmiljøet og vi må ha muligheter til å skifte bolig innenfor samme område dersom behovet tilsier det. Ikke minst må vi få anledning til å påvirke vårt eget nærmiljø gjennom deltakelse i planleggings- og beslutningsprosesser.

Jeg vil også påpeke at det er viktig å utvikle lokalsamfunn med allsidige fritids- og aktivitetstilbud, spesielt for de unge. Dette vil gi ungdommen et sted å være og utfolde seg i i nærmiljøet i stedet for å trekke til sentrum der det er mindre oversikt og kontroll. Jeg mener derfor at det er utrolig viktig at kommunene prioriterer midler til drift av de lokale ungdomsklubbene, rockeverkstedene, idrettsanleggene og alle de andre tilbudene som er med på å gi ungdommene i de enkelte bydelene en rikere oppvekst og en tryggere fritid.

Men så tilbake til Kvadraturen og de spesielle utfordringene der.

Vi må innse at utgangspunktet ikke er det beste. Kvadraturen har i mange år ligget der som en spøkelsesby etter vanlig kontortid. Tomme mørke gater har trukket til seg lyssky aktiviteter. Mange oppfatter bydelen som utrygg og lite tiltrekkende. Uten trygghet får vi tilbaketrekning fra gater, plasser og parker. Media kan også være med å skape et inntrykk av at området er farligere enn det faktisk er. Folk kan få et inntrykk av at vold og rus dominerer. Dette kan bidra til en negativ holding til et område som Kvadraturen, som det kan ta tid å snu.

Samtidig er det historisk sus over Kvadraturen. Etter at trebyen Oslo på østsiden av Bjørvika brant ned i august 1624, bestemte kong Kristian IV at byen skulle flyttes til under Akershus. For første gang fikk vi en regulert by, bygget etter en nøye gjennomtenkt byplan. Etableringen av Kvadraturen er faktisk et av de få virkelig store byutviklingsgrep som er gjort i Norge. Vi er midt i kjerneområdet for Oslo som kulturmiljø. Det er blant annet derfor viktig å ta vare på dette området som har en stor kulturminneverdi. Oslo kommune har gjennom reguleringsplaner og sist i forslag til ”Kommunedelplan for byutvikling og bevaring” sørget for at utviklingen i dette området i størst mulig grad skal skje på områdets premisser.

Jeg håper at de restriksjoner som ut fra dette må legges på Kvadraturen, ikke vil hindre en positiv utvikling av dette området. Tvert imot kan det nettopp være gjennom synliggjøring av historien at området kan få sin attraksjon.

Og det skjer mye i området. Nye boligprosjekter er på vei. Vi har bl.a. Hovedpostkontoret som nå omgjøres til attraktive boliger. Studenter vil komme inn i området. Selv om det er utfordrende å sikre gode nok utearealer, vil jeg håpe at det også blir gitt rom for barnefamilier. Det kan trenges for å få den brede bolig- og befolkningssammensetningen som skal til for å skape mangfold og revitalisering av bydelen. Det blir spennende å se hvilken profil de nye boligprosjektene i Kvadraturen vil få. Men uansett trenger vi ”lys i vinduene utover kvelden” – slik den danske arkitekten Jan Gehl sier det - for å få den ønskede sosiale kontrollen.

Men det trenges også annen virksomhet. Operaen og den øvrige utbyggingen i Bjørvika vil forskyve hovedstadens tyngdepunkt mot øst. Og den vil tiltrekke seg mange mennesker. Likevel er dette neppe tilstrekkelig. Vi må få til andre kulturtiltak og møteplasser i Kvadraturen. Her har både kommunen og også staten et ansvar for å legge egne virksomheter til området – virksomheter som kan bidra til mer aktivitet og folk i gatene både på dagtid og kveldstid. For øyeblikket er en i gang med ombyggingen av Norges Banks eldste bygg for å gi plass til Arkitektturmuseet.

Så vidt jeg vet, finnes det knapt en dagligvareforretning i Kvadraturen, men med flere mennesker i området, både boende og besøkende, vil grunnlaget for butikker og andre lokale tilbud etter hvert kunne styrkes. Mer aktivitet i bygningene på gateplan og mer liv i gatene er klart ønskelig ut fra en kriminalitets¬forebyggende synsvinkel.

Det er også nødvendig å ruste opp de fysiske omgivelsene i Kvadraturen. ”Broken windows”-teorien som ble lansert på 80-tallet, går ut på at utrivelige omgivelser, dårlig vedlikehold, bygningsmessig forfall, søppel og rot fremmer kriminell adferd. Derimot vil vakre, velholdte, oversiktlige og opplyste områder virke hemmende på den slags uønskede aktivitet.

Her har det skjedd flere positive ting i Kvadraturen, ikke minst har omleggingen av E18 avlastet området for trafikk, støy og forurensning og gitt oss Rådhusgata tilbake. Men fortsatt gjenstår det både fra kommunen og fra gårdeiernes side mye for å gjøre Kvadraturen mer attraktiv for folk flest.

Det er ikke gjort over natta å snu utviklingen i Kvadraturen. Men jeg er optimist og tror at det med målrettet innsats vil være mulig å komme inn i en positiv spiral. Nye boliger, servicetilbud, kulturtiltak, møteplasser, fysisk opprustning, bedre vedlikehold – og gradvis vil bydelen kunne bli mer levende og tryggere. Men det krever at offentlige og private aktører, organisasjoner, beboere og lokale eiere går sammen og hver på sin måte bidrar. All erfaring tilsier at kommunen må spille en nøkkelrolle, avsette ressurser og koordinere aktørene dersom en skal lykkes.

Hvis jeg skal prøve å trekke en konklusjon, må det være at planlegging er et viktig virkemiddel når vi skal hanskes med utfordringer knyttet til rus og prostitusjon - men det er langt fra tilstrekkelig.

Vi må ha flere strategier – samtidig.

• Vi må hjelpe dem som er kommet ut på kjøret slik at de kan få et verdig liv
• Vi må så langt det er mulig hindre nyrekruttering, for eksempel ved å sørge for gode og inkluderende lokalsamfunn rundt om i byen som kan holde på ungdommen
• Vi må ta bakmennene, narkotikalangerne, menneskehandlerne gjennom et effektivt nasjonalt politi og internasjonalt politisamarbeid

Det er fint at vi kan komme sammen og snakke om dette ut fra flere vinkler, slik at vi kan gjøre en stadig bedre og mer målrettet innsats for byene våre – og for alle dem som på den ene eller andre måten lever sine liv på gata.

Jeg vil derfor på nytt takke Oslo bolig- og byplanforening for at dere har tatt opp dette viktige temaet i kveld.