Den ubehagelige sannheten om klimaet

Kronikk av miljøvernminister Helen Bjørnøy

Al Gore kommer i dag til Norge for å presentere sin film ” An Inconvenient Truth”. Den er vår tids viktigste miljøfilm med et ubehagelig budskap om hva som skjer på jorda når klimaeeffektene slår ut i fullt monn. Forhåpentligvis vil Al Gores film bidra til å presse frem nødvendige endringer i USAs klimapolitikk. For å få løst verdens klimaproblemer, må USA slutte å være bremsekloss og forplikte seg til å redusere sine klimagassutslipp.

En dokumentar på norske kinoer om miljøspørsmål er en sjeldenhet. Al Gore presenterer i filmen kunnskapene om klimaendringene på en ny og overbevisende måte. Den har også flere sentrale budskap som ingen kan lukke øyne og ører for: Det er ingen uenighet blant forskerne om at menneskene påvirker klimautviklingen, og at konsekvensene kan bli dramatiske. Uansett hvor ubeleilig og ubehagelig sannheten om klimaendringene er, må vi alle gjøre det som er i vår makt for å motvirke dem. Filmen gir mange sterke argumenter for hvorfor vi må ta grep for å hindre en global miljøkrise.

I filmen beskriver Al Gore et mulig klimascenario som kan bli katastrofalt for store deler av jorda i løpet av de neste 100 årene. Den globale oppvarmingen vil ramme oss alle, men sannsynligvis vil fattige mennesker i utsatte områder rammes hardest. De mangler ressurser til å kunne tilpasse seg endringene. Det haster med å redusere de globale utslippene av klimagasser dersom de verste framtidsutsiktene skal unngås. Klimaproblemet er globalt, og jeg er overbevist om at den eneste veien mot en løsning er gjennom internasjonalt samarbeid. Utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen er bare et første, forsiktig skritt på veien.

Når USA alene står for over 20 prosent av de globale klimagassutslippene, er det uholdbart at USA ikke har forpliktet seg i det internasjonale samarbeidet om å få redusert utslippene. Det er også nødvendig å legge press på utviklingsland med store og raskt voksende utslipp, som Kina, India og Brasil, slik at også disse forplikter seg til å redusere sine utslipp.

Norges mål er å få etablert en global klimaavtale som er mer ambisiøs enn Kyotoprotokollen, med strengere utslippsforpliktelser og der enda flere land forplikter seg til å redusere klimagassutslippene. For meg er det viktig at en slik avtale tar utgangspunkt i Klimakonvensjonens langsiktige mål om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå der vi unngår farlige, menneskeskapte klimaendringer. Norge har nylig vedtatt et langsiktig mål om at den globale middeltemperaturen ikke må overstige 2 grader Celsius sammenlignet med førindustrielt nivå. Dette vil kunne kreve at de globale klimagassutslippene mer enn halveres innen 2050 og innebære store utfordringer for verdenssamfunnet. Men konsekvensene av klimaendringene kan bli alvorlige i store deler av verden, selv om økningen ikke overskrider 2 grader. Vi må for eksempel være forberedt på at hele eller deler av Grønlandsisen likevel vil kunne forsvinne i løpet av noen hundre år. En total nedsmelting vil innebære at havnivået stiger med inntil 7 meter, noe som vil ha katastrofale følger.

Norge vil fortsette å være en pådriver i de internasjonale forhandlingene. Da er det viktig å vise at vi mener alvor ved også å handle på hjemmebane. For en energinasjon som Norge, er det nødvendig at vi finner løsninger innen energiteknologier, som for eksempel CO2-håndtering på gasskraftverk. Det er viktig å realisere dette teknologiske løftet ikke bare for å hindre store klimagassutslipp i Norge. Andre land vil også kunne dra nytte av teknologien som utvikles her i landet. Den totale klimaeffekten kan derfor bli mye større. Vi skal også lage sektorvise klimahandlingsplaner, hvor alle sektorer skal bidra i en felles dugnad for å få klimagassutslippene ned

Alle ønsker seg en trygg framtid. Klimaendringene gir oss et dypt moralsk ansvar for å handle slik at våre etterkommere får en sikker framtid og et liv med de miljøkvaliteter vi tar som en selvfølge i dag i vårt land. Hvis ikke vi med vår rikdom går foran og tar ansvar, kan vi heller ikke kreve det av andre. Dette vil kreve en betydelig innsats fra oss alle. Men kostnadene ved å lukke øynene for kunnskapen vi i dag besitter om de globale klimaendringene, uansett hvor ubeleilig kunnskapen er, vil være uendelig mye større.