Jeg takker for invitasjonen til Natur og Ungdoms landsmøte. Jeg har gledet med til å få et nærmere inntrykk av medlemsmassen og det politiske arbeidet som skjuler seg bak en av våre mest proffe og profilerte miljøorganisasjoner.

Mitt første møte med Natur og Ungdom etter at jeg ble minister fant sted utenfor MD. Det var min første dag som miljøvernminister.

Jeg har siden vært opptatt av å invitere dere inn i MD og trekke dere inn i mitt arbeid. Det vil jeg fortsette med. Motkreftene på miljø er mange og sterke. Vi må stå sammen der hvor vi kan. Samtidig har vi forskjellige roller. Jeg kan faktisk godt forstå at det til tider også kan ha sin misjon å stå på plenen utenfor de formelle møterommene. Dere må være trekkhunder og vaktbikkjer, og dere må være årvåkne både på nasjonalt og lokalt nivå. Mange saker avgjøres lokalt, og her er dere er med på å skape lokalt engasjement.

Det er uansett nok å gripe fatt i 2006. Jeg kommer i talen til å legge spesiell vekt på klima, Barentshavet, kjemikalier og miljøgifter, og biologisk mangfold og skogvern.

Norges utslipp av klimagasser er for høye. Vi ligger dårlig an når det gjelder Kyoto-forpliktelsen. Utslippene ligger så mye som ni prosent over nivået i 1990. Det er forventet ytterligere vekst fram mot 2010.

Vi skal likevel innfri Kyotoforpliktelsen – og betydelige deler skal innfris nasjonalt.

SFT har vist at det er rom for nye tiltak for å få ned våre nasjonale utslipp. I 2006 skal vi bl.a. bruke SFTs analyse til å sette konkrete, forpliktende klimamålsettinger for hver samfunnssektor.

I 2006 skal vi også vedta en generasjonsmålsetting for reduksjon av norske klimagassutslipp. Dette vil skje til høsten i forbindelse med at Lavutslippsutvalget fremmer sitt forslag til hvordan Norge kan kutte utslipp med 50-80 prosent innen 2050. 2050 er langt frem, men vi må starte nå. Jo lengre vi venter, jo vanskeligere blir jobben.

I 2006 skal vi mer enn å fastsette nye målsettinger. Vi skal også sette i gang og gjennomføre konkrete tiltak.

Det er på høy tid at vi tar spranget fra retorikk til realitet når det gjelder CO2 håndtering. Med Børge Brende var det mest retorikk. Nå må det bli konkret handling.

Denne regjeringen skal sørge for at det står et renseanlegg for CO2 på Kårstø i 2009. Dette vil spare miljøet for 1 million tonn CO2 utslipp hvert år. Dette vil alene fylle en tiendedel av gapet mellom Kyotoforpliktelsen og de forventede utslippene.

Vi skal også etablere en verdikjede for CO2. Takket være blant annet en visjonær miljøbevegelse, har muligheten for CO2 fangst og deponering aldri blitt tapt av syne i Norge. Dette er et spennende område hvor Norge virkelig også kan bidra internasjonalt.

Samtidig skal vi ikke la CO2 fangst og deponering bli en sovepute. Vi skal satse på flere fronter samtidig. Norge har et stort potensial for nye fornybare energikilder. Ny fornybar energi skal ikke konkurreres ut av markedet på grunn av gasskraftverk med CO2 håndtering eller direkte bruk av gass.

Regjeringen vil øke Enovas totalmål for energisparing og ny fornybar energi. Det skal legges til rette for økt bruk av vannbåren varme. Det skal etableres gode finansieringsordninger for fjernvarme og bioenergi.

Jeg føler meg nokså trygg på at Natur og Ungdom kjenner sin besøkelsestid hos min kollega i olje- og energidepartementet. Jeg ser også frem til mye god ”drahjelp” i Natur og Ungdoms satsing på samferdsel og kollektivtrafikk. Vi kan ikke la sentrale sektorer være gratispassasjerer når vi skal oppnå viktige miljømål.

Hovedinnretningen i norsk klimapolitikk skal fortsatt være sektorovergripende. Men vi må ansvarliggjøre de enkelte samfunnssektorene i større grad enn det som har vært gjort til nå. I 2006 skal vi derfor etablere sektorvise klimahandlingsplaner – i tillegg til de sektorvise klimamålene. Dette vil bli et krevende arbeid siden det på mange måter vil være et nytt grep. Jeg tror likevel at det er helt nødvendig å begynne å se på sektor for sektor for å få utløst nye utslippsreduksjoner.

Klimautfordringen krever også global handling. Det er ikke lenge siden Bård, Ane og jeg kom tilbake fra Montreal. Jeg hadde store forventninger, men det ble litt som stigespillet, med rykk tilbake til start. Men noe skjedde. Det ellevte Partsmøtet under Klimakonvensjonen og det første Partsmøtet under Kyotoprotokollen var et skritt i riktig retning.

Endelig er hele systemet under Kyotoprotokollen på plass.

Vi har et regelverket for de fleksible mekanismene. Vi har et fullstendig rapporteringssystem. Vi har miljøavtalenes etterlevelsesregime som er oppe og står.

Endelig fikk vi både under Konvensjonen og Protokollen vedtatt en rekke beslutninger som peker utover Protokollens første forpliktelsesperiode.

Vi har nå et stramt mandat for forhandlinger om andre forpliktelsesperiode fra 2013. Norge gikk først inn for at disse forhandlingene skulle avsluttes innen 2008. Til slutt var vi med på å presse frem et kompromiss om at nye utslippsforpliktelser skal vedtas ”så tidlig som mulig og i tide til å sikre at det ikke blir noe gap mellom første og annen forpliktelsesperiode”.

Vi fikk også et positivt vedtak om å starte forberedelsene av neste års gjennomgang og eventuelle revisjon av Kyotoprotokollen. Her er det rom for justeringer i lys av ny kunnskap om de globale klimaendringene og konsekvensene av disse.

USAs negative holdning var, for å si det forsiktig, ikke det beste utgangspunkt for diskusjoner om det fremtidige internasjonale klimasamarbeidet. Heldigvis ble USA på overtid likevel med på å starte en dialog om et langsiktig samarbeid under Konvensjonen. En slik bred dialog vil også omfatte utviklingslandene. Utviklingslandene hadde nok ikke stilt seg bak denne beslutningen om ikke ”Kyotolandene” var blitt enige om å ta på seg nye forpliktelser under protokollen etter 2012. Dialog løser ikke klimaproblemene, men er bedre enn ingenting.

Fra norsk side var vi fornøyd med at den arktiske dimensjonen var så tydelig fremme i Montreal.

I 2006 skal vi fortsatt feste blikket mot Nordområdene. Ikke minst står vi overfor viktige veivalg når det gjelder Barentshavet, som er den andre viktige saken jeg vil ta opp.

Til våren kommer den helhetlige forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Jeg har lagt - og legger fortsatt vekt på - å lytte til innspill fra miljøbevegelsen i denne saken.

Noen ting kan slås fast allerede nå.

Forvaltningen skal sette økosystemene i sentrum. Hensynet til miljø og ressurser skal sette rammen for all virksomhet. Alle skal vite nøyaktig hva som kan aksepteres og i hvilke områder. Vi skal ikke akseptere næringsvirksomhet som forurenser, forsøpler, skader havbunnen eller overutnytter ressursene i havet.

Forvaltningen skal også være helhetlig. Ulik virksomhet skal ses i sammenheng – det være seg petroleumsindustri, fiskerivirksomhet og skipstrafikk. Vi kan ikke la snevre sektorinteresser og kortsiktighet styre bruken av et av verdens rikeste men også mest sårbare marine miljøer. Hovedgrepet i forvaltningsplanen er å se de ulike påvirkningene i sammenheng og basere forvaltningen på best mulig kunnskap og overvåking av miljøtilstanden i havområdet.

Jeg vil nevne en basis i forvaltningsplanen: I sektorutredningen for fiskeri ble det pekt på store usikkerhetsfaktorer for det økologiske samspillet. Det er det viktig å være obs på. Blant annet er bestandsutviklingen for viktige arter som torsk, sild, lodde, sei, og hyse vanskelig å forutsi. Da blir føre-var-prinsippet viktig.

Blant påvirkninger som har sin opprinnelse utenfor havområdet, ventes klimaendringer å gi store konsekvenser for naturmiljøet i Barentshavet på lengre sikt. Samtidig som nivåer av noen langtransporterte miljøgifter synes å gå ned, registereres også nye, svært farlige kjemikalier (f.eks. bromerte flammehemmere). Total belastning av "nye" og "gamle" miljøgifter ventes i 2020 å være omtrent på samme nivå som i dag. En tredje trussel utenfra er introduserte arter. Det er usikkerhet omkring hvilke arter som kan etablere seg og omfanget av de langsiktige økologiske effektene.

Her er det viktig med engasjement fra Natur og Ungdom. Jeg skal lytte til dere. Jeg kan ikke si noe konkret nå, men Barentshavet skal ha spesiell fokus. Så skal vi konkludere til våren.

For skipstrafikken dominerer økningen i oljetransportene fra Nordvest-Russland risikobildet for miljø – dette regnes i dag også som den største risikofaktoren totalt sett.

Denne regjeringen har stor tro på økt offentlighet om miljøfaglige vurderinger i alle viktige spørsmål. Folk har rett til skikkelig informasjon om viktige samfunnsspørsmål. Dette er viktig for den offentlige debatten og for miljøengasjementet. Og jeg sier velkommen til debatt!

Det tredje temaet jeg har lyst å ta opp er miljøgifter.

Vår hverdag er langt fra giftfri. Dette vises ved at vi frarådes å spise fisk fra et trettitalls norske fjorder og havner. Dette vises ved at spekkhoggerne i nord vitner om et Arktis som er blitt søppelbøtte for miljøgifter fra hele verden. Dette vises også ved at vanlige forbrukerprodukter kan være rene ”forundringspakker” når det gjelder farlige miljøgifter.

Vi trenger en strengere forvaltning av kjemikalier internasjonalt.

REACH, EUs nye kjemikalieregelverk, må bli et verktøy for å stanse bruk av miljøgifter - og ikke et verktøy for å administrere fortsatt bruk av disse. REACH må dessuten sikre god helse- og miljøinformasjon for alle kjemikalier.

Det siste temaet som jeg har tenkt å snakke om er biologisk mangfold – og det ambisiøse men nødvendige målet om å stanse tapet innen 2010.

I dag utrydder vi mennesker arter mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det "naturlige" gjennomsnittlige tempoet de siste 100 millioner år. Dette er et enormt tempo.

”Fienden” er først og fremst de mange og tilsynelatende ubetydelige inngrep i naturen som skjer hver dag. Nedbygging, bruk og bruksendring av arealer er bit for bit med og truer artenes levekår.

De siste årene er det vernet et areal tilsvarende størrelsen på Møre og Romsdal fylke i Norge. Vi skal nå sørge for at det lages forvaltningsplaner for de mest brukte nasjonalparkene og andre større verneområder.

Hele 46 % av de truede artene på land i Norge lever i skog. Norge har flere skogtyper som er internasjonalt sjeldne. Dessverre er det slik at Norge har blitt liggende etter når det gjelder skogvern. Regjeringen vil derfor øke skogvernet. Vi må også sørge for å få et skogbruk som er bedre tilrettelagt for å ta vare på naturen. Skogvern er et prioritert område i 2006

I arbeidet for å øke skogvernet vil vi så langt som mulig samarbeide med skogeierne. Før jul ble ti områder vernet gjennom frivillig skogvern. Vi vil også bruke vanlig myndighetsbestemt vern når det er nødvendig.

Sist men ikke minst, skal vi legge frem et forslag til ny naturmangfoldlov. Vi har fått inn over 200 høringsinstanser. Disse skal vi nå gå grundig gjennom før vi legger fram et lovforslag så snart råd er.

Helt til slutt vil jeg igjen komme litt inn på dette med engasjement. Et bredt folkelig miljøengasjement er kanskje vårt aller mektigste virkemiddel i miljøpolitikken. Arbeidet dere gjør inspirerer andre folk til å bli med. Jeg håper at vi sammen kan få opp miljøengasjementet i Norge - også blant ungdom.

Jeg ser frem til fortsatt mange gode innspill og utspill fra Natur og Ungdom i 2006. Dere får fortsette med å inspirere – for ikke å si irritere og provosere – alle som fortsatt tror at miljø er ”kakepynt” og ikke en del av ”vårt daglige brød”.

Miljø er fremtidens politikk. Fremtidens viktigste beslutninger må baseres på et godt miljø. Barn og barnebarn må få overta en klode som er enda bedre i stand enn i dag. Jeg håper at Norge skal bli en av verdens ledende miljønasjoner, og jeg gleder meg til fortsat samarbeid med dere.