Ny giv for miljø og samfunnsutvikling - De viktigste miljøvernpolitiske utfordringene - Kommunenes rolle

Nasjonale mål for en bærekraftig utvikling krever aktiv innsats fra både stat, kommuner, næringsliv, organisasjoner og enkeltmennesker. Det er viktig at hele befolkningen føler et ansvar og et engasjement for miljøpolitikken. Vi trenger miljøinteresserte lokalpolitikere og at folk flest står på for bærekraft i sine lokalsamfunn. Derfor har jeg sett fram til å treffe så mange representanter for kommunesektoren her i dag.

En rød-grønn regjering betyr ny kurs – og det skal merkes, ikke minst i miljøpolitikken

Først til noen av de viktigste miljøvernpolitiske utfordringene vi står overfor, og hvor vi alle må ta et stort ansvar for at vi skal lykkes.

Klimapolitikk!
Klimautfordringen er en av de aller største miljøutfordringene verden står overfor. Og Norges utslipp av klimagasser er alt for høye. Regjeringen vil styrke klimainnsatsen på flere måter.

Det skal legges opp til økt satsing på fornybar energi, et område som jeg vet at også mange av dere som er her er opptatt av, og hvor regjeringa snart vil komme tilbake med presentasjon av en helhetlig satsing.

Et av de største grepa vi skal gjøre i det neste året, er å gjenomføre sektorvise klimahandlingsplaner. Å lage planer høres kanskje ikke så spennende og offensivt ut, men det er det faktisk.

Denne regjeringen er helt klar på at en betydelig del av de tiltakene som må til for å nå utslippsforpliktelsen under Kyotoprotokollen skal skje i Norge.

De sektorvise klimahandlingsplanene vil være et sentralt bidrag for å lykkes med dette. Vi skal gjennomgå samtlige sektorer, og sette konkrete mål for hvor mye hver sektor skal bidra med. Dette er en erkjennelse av at vi ikke kommer i mål om vi ikke både tenker sektorovergripende, og ned i hver enkelt sektor. Disse planene vil være viktig på statlig nivå, men også kommunene vil være en av de sentrale aktørene idet framtidige klimaarbeidet.

Jeg vil særlig peke på to områder i klimapolitikken hvor kommunene har en viktig rolle å spille.

For det første kan kommunene bidra til å oppnå konkrete utslippsreduksjoner. Dette gjelder både i egen drift og i forhold til utslipp fra andre aktører.

For det andre er kommunene viktige for å skape en bevissthet om klimaproblemet i samfunnet generelt. Denne rollen henger sammen med den nærheten kommunene har til folk flest.

Siden norske kommuner er forskjellige på mange områder, er det ikke slik at alle kommuner skal eller kan ha den samme rollen i klimapolitikken. Transportplanlegging er kanskje viktigere for byer og store kommuner enn små, mens utfordringer knyttet til klimagassutslipp fra landbruk naturlig nok er mer relevante for landbrukskommuner.

Det som uansett er sikkert, det er at kommunene sitter på mange viktige verktøy for å redusere utslippene av klimagassutslipp. Dette gjelder ikke minst planverktøyet. Jeg vil derfor oppfordre kommunene til i dag å tenke klimahensyn i sitt planarbeid i forhold til boligmønster, transport og energibruk. Slik kan vi også på sikt redusere utslippene av klimagasser i disse sektorene.

Mange kommuner har allerede laget solide klimahandlingsplaner, og jeg vil berømme de mange kommunene som har tatt klimautfordringen på alvor. En analyse utført av CICERO for Miljøverndepartementet viser at nær 25 % av Norges klimaforpliktelser kan tilskrives tiltak og aktiviteter på lokalt nivå. Regjeringen vil samarbeide med kommunesektoren for å hente ut dette potensialet i den videre politikkutviklingen.

Vi trenger å tenke tverrsektorielt, både innen de ulike statlige nivåene, og på kommunalt og regionalt nivå.

Skal vi komme i mål med de enorme utfordringene vi har innen dette området nytter det ikke å tenke enten eller, da må vi tenke både og.

Miljøgifter er et annet prioritert område. Vi skal gjennomføre en storstilt opprydding etter gammel industriforurensning i grunnen og i fjordene. Fjordene våre skal være matfat og friluftsområder - ikke avfallsplasser for farlige miljøgifter.

Vi har nettopp oppnådd to avgjørende delmål i dette arbeidet: Vi har ryddet opp på ca 100 prioriterte lokaliteter med forurenset grunn, og vi har gjennomført undersøkelser på ca 500 andre prioriterte steder.

Det gjenstår imidlertid fortsatt mange lokaliteter med forurenset grunn som må følges opp. Fylkesmannen vil samarbeide med de aktuelle kommunene om dette. I det videre arbeidet må vi særlig fokusere på steder der forurensning medfører helserisiko eller der forurensningen lekker til områder som er prioritert i arbeidet med forurenset sjøbunn.

Vi vil legge vekt på åpenhet og gode prosesser i forhold til de kommuner dette gjelder. Erfaringer fra tilsvarende prosjekter viser at det kan bli sterke lokale debatter om oppryddingen og behandlingsløsninger. Men på sikt kan dette gi grunnlag for næringsvirksomhet knyttet til fisk og sjømat. Innbyggere og turister vil også kunne oppleve at det er trygt å fiske og bade. Det er fortsatt omtrent 30 fjorder som er så forurensa at de ter kostholdsråd i disse, og det er en rekke flere hvor det trengs et krafttak for opprydning. Også her vil vi trenge en dugnadsinnsats for å komme i mål, hvor ulike private og offentlige aktører må gå sammen for å finne de gode løsningene.

Samtidig som det ryddes i gamle forurensninger må vi skaffe bedre oversikt over, og redusere, nye utslipp av miljøgifter. Å rydde opp i ettertid er dyrere, både økonomisk og for miljøet, enn å være før var. Det må være god dialog mellom fylkesmannen og kommunene når det gis tillatelse til utslipp via det kommunale avløpsnettet. Vi må hindre at nye utslipp forurenser de områdene vi nå bruker mye penger på å rydde opp i, og vi må unngå at vi i framtida får behov for nye store opprydningsaksjoner.

Så over til arealpolitikken
Nesten 90% av Norges areal forvaltes av kommunene gjennom plan- og bygningsloven. Det hjelper lite at vi verner 10% av arealet, hvis det ikke er kvalitet og presisjonsnivå i forvaltningen av resten av arealene.

Vi vet at det gjøres mye god arealplanlegging i norske kommuner. Samtidig er det et stort press på ny utbygging av fritidsboliger og reiselivsanlegg i en del regioner, både i strandsonen, langs vassdrag og på fjellet. Rundt byer og tettsteder er det tilsvarende press i forhold til bolig og næringsutvikling. Kommunene har en helt sentral rolle i å tilrettelegge for en framtidsrettet og bærekraftig arealpolitikk.

Stortinget har vedtatt at det skal utarbeides en tiltaksplan for å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Styrket kartlegging av biologisk mangfold er et viktig tiltak for å nå dette målet. Videreføring av det kommunale kartleggingsprogrammet og aktiv bruk av registrerte data i planleggingen, vil gi større presisjon i arealforvaltningen.

Arbeidet med implementering av EUs rammedirektiv for vann pågår for fullt. Det er foreslått et forvaltningsregime med plan- og bygningsloven som prosesslov, der fylkesmannen er vannregionmyndighet med koordineringsansvar for vannregionplaner. Kommunenes arealplanlegging blir svært viktig for å sikre vannressurser og vassdragslandskap.

I St.meld.nr.21 (2004-2005) ”Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand” gikk Stortingsflertallet inn for at det skal utarbeides regionale planer for alle villreinområder i Norge. Det følges nå opp, og det legges opp til en differensiert arealforvaltning der kommunal og regional planlegging får en viktig rolle for sikring av randsoner og sammenhenger mellom viktige villreinområder. I samme stortingsmelding er det fastsatt mål om en mer miljøtilpasset hyttebygging, med vekt på at kommunene i sin kommuneplanlegging skal avgrense områder der det ikke skal skje slik utbygging. Vi har nylig sendt ut en veileder om planlegging av fritidsbebyggelse til hjelp for kommunene i dette arbeidet.

Utviklingen i strandsonen er ikke tilfredsstillende. Strengere regler for bygging i strandsonen blir nå vurdert i forbindelse med revisjonen av plan- og bygningsloven.

Denne regjeringa har sagt i sin regjeringserklæring at den vil stanse nedbygginga av strandsonen. Dette er arbeidet er vi nå i gang med.

Byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen vil bli innskjerpet for de områdene hvor det er sterk konkurranse om strandsonen. Konklusjonene vil komme i lovforslag som skal legges fram for Stortinget i løpet av året.

Jeg vil understreke så sterkt jeg kan at økt desentralisering av ansvar og myndighet til kommunene, gjør planlegging til et stadig viktigere virkemiddel for lokalt miljøvernarbeid. De fleste kommuner håndterer dette ansvaret på en utmerket måte. Men det er store forskjeller. Jeg vil oppfordre til å bruke mulighetene som ligger i plan- og bygningsloven for alt det er verdt. Ha beredskap, og ta noen langsiktige grep i dag som sikrer høy miljøkvalitet for framtida! ’

Vi fra regjeringens side skal gjøre vårt ved å fremme et lovforslag for Stortinget seinest i 2007 som gjør planloven til et ennå bedre redskap for å skape en miljøvennlig samfunnsutvikling.

Hva vil regjeringen gjøre?
I Soria Moria erklæringen sier vi at kommunenes miljøvernkompetanse skal gjenreises.

Fokus i kommunesektoren de seinere årene har mange steder i stor grad vært rettet mot effektivisering av tjenesteproduksjonen, noe mange har vært tvunget til, grunnet en svært trang kommuneøkonomi. Det har gjort det til en utfordring å få oppmerksomhet om det langsiktige plan- og miljøvernarbeidet i kommunene. Dette ønsker vi å gjøre noe med nå.

Selv om det er stor strekk i feltet, fra de mest offensive miljøkommunene til de som henger etter, foreligger allikevel mye kompetanse og erfaring fra lokalt miljøvernarbeid gjennom de siste årene. En systematisk formidling av denne kunnskapen til flest mulig kommuner, vil gi en betydelig miljøgevinst for landet. Det vil regjeringen bidra til.

Vi starter ikke på bar bakke, vi har mye å bygge på. Denne regjeringen ønsker å forsterke det lokale miljøvernarbeidet og ser det i sammenheng med fornyelsen av kommunenes rolle som samfunnsutvikler og verdiskaper.

Hva er det så som kjennetegner kommuner som lykkes i denne rollen?

Jo de har:

• Politikere med kompetanse, framtidsoptimisme og interesse for miljø og samfunnsutvikling
• Et godt fungerende kommuneplanarbeid og en aktiv arealplanlegging
• Egen kompetanse eller samarbeider i nettverk med andre som har miljøkompetanse
• Profesjonalisert samhandlingen med organisasjoner, næringsliv og ildsjeler lokalt og regionalt

For å fornye oppmerksomheten og styrke miljøkompetansen i kommunene vil Miljøverndepartementet samarbeide med KS om å etablere Kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling. Målet er å utvikle en offensiv politikk for miljø og samfunnsutvikling i kommunene og oppnå konkrete resultater på prioriterte miljøområder.

Prosjektledelsen legges til KS, og programmet styres derfra. MD vil bidra finansielt og faglig. Før sommeren vil alle landets kommuner bli informert og invitert til å delta i satsingen.

Programmet har fått navnet i- et livskraftig fellesskap. Fordi det handler om å skape et livskraftig miljø og en livskraftig samfunnsutvikling i kommunene, der folk bor. Programmet overlater til deltakerne selv å finne svarene og løsningene, men retningen og de miljøfaglige utfordringene ligger fast. Gjennom programmet vil kommunene få næring og inspirasjon til å utvikle en offensiv og miljøvennlig politikk for sine lokalsamfunn.

Over hele landet skal det etableres kommunenettverk for miljø og samfunnsutvikling. Hvert nettverk skal bestå av 4 – 6 kommuner. Målsettingen er å få med inntil 200 kommuner i nettverksamarbeidet. Dette vil gi resultater som monner i nasjonal målestokk

Nettverkene vil arbeide med temaer som:

• Klima og energi, og viktige arealpolitiske hensyn, som jeg har vært inne på
• Framtidsrettet produksjon/miljøbasert næringsutvikling
• Kulturminner og kulturmiljøer
• Friluftsliv, folkehelse og livskvalitet
• Miljøsamarbeid mellom kommuner i Norge og lokalsamfunn i Sør

Deltakerkommunene vil få bistand fra rådgivere knyttet til KS regionalt i form av analyser og nettverkssamarbeid. Fylkesmannen skal være miljøfaglig støttepartner for kommunene. KS og MD vil bistå nettverkene ved verktøyutvikling og ved å involvere nasjonale ressursmiljøer i satsingen.

Arbeidet skal knyttes opp mot planer og programmer som er i gang, og forsterke disse i miljøvennlig retning. Målet er at ved å integrere arbeidet i kommunenes ordinære plan- og styringssystemer, skal innsatsen gi varige effekter utover programperioden. Det skal utvikles indikatorer og måles resultater som skal komme kommunens ledelse og innbyggerne til nytte.

Denne regjeringen har store ambisjoner for miljøet, og for kommune-Norge. Vi vil bygge tillit mellom stat og kommune. Bedre og mer direkte dialog mellom stat og kommune skal gjøre det mer forutsigbart hva som er nasjonale mål og hva som er rammene for det lokale selvstyret.

Samtidig ønsker vi å føre en tydelig nasjonal miljøpolitikk. Det ligger ingen konflikt i det – snarere tvert i mot. Staten vil ta et klarere ansvar for det som er nasjonale interesser og ikke dytte kommunene foran seg og på den måten å risikere å undergrave legitimiteten til lokaldemokratiet. Jeg tenker særlig på to områder som ofte kan sette de lokale folkevalgte i et urimelig krysspress, nemlig utbyggingssaker i strandsonen som jeg har vært inne på, og håndheving av regelverket om motorferdsel i utmark. For denne regjeringen skal det både nytte og lønne seg å ta miljøhensyn i hverdagen. Økt samarbeid på statlig side skal bidra til å utløse det lokale handlingsrommet. Gjennom programmet vil vi lytte til det kommunene har å si. Det er dere som vet hvor skoen trykker. Resultatene og erfaringene fra programmet skal bringes inn i konsultasjonsordningen og gi grunnlag for å videreutvikle nasjonale rammebetingelser og virkemidler for å stimulere til en offensiv lokal samfunnsutvikling.

Jeg ser fram til fortsatt dialog med dere i dette spennende utviklingsarbeidet. Det er bare gjennom et felles løft vi kan gjenreise Norge som miljønasjon. Dette skal vi klare!