Tale til landsmøtet til Norges Bonde- og småbrukarlag

Gardermoen Airport Quality hotell 30.10.06.

Kjære landsmøtedeltakere i Norges Bonde- og småbrukarlag;

Jeg vil takke for invitasjonen og anledningen til å møte dere. Det er ikke nytt for meg at Norges Bonde- og Småbrukarlag er opptatt av natur- og kulturmiljøet, dette framkommer også tydelig i prinsipprogrammet deres. Som jeg mener dere at styrking av lokalsamfunn er viktig; natur og kultur er ressurser som kan tas i bruk for å bidra til dette. Disse ressursene kan gi grunnlag for ny kunnskap, opplevelser, lokal verdiskaping og attraktive bygder.

Bildet som beskriver tilstanden i verdens økosystemer er ikke oppløftende. Verdens økosystemer har endret seg raskere og mer ekstremt over de siste 50 årene enn i noen annen periode før. Vi har forurenset atmosfæren med klimagasser. Vi har tært på grunnvannsreserver og lagt press på skog og mark. Vi har forurenset havområder og latt arter spre seg til regioner der de ikke hører hjemme.

Det går an å produsere på en mer miljøeffektiv måte, og vi kan endre vårt miljøbelastende forbruksmønster. Velferd for verdens økende befolkning kan sikres med mindre bruk av ressurser, mindre utslipp av klimagasser og færre helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Vern om den produktive jorda er en viktig del av Regjeringas miljøpolitikk, og skal sikre grunnlaget for matproduksjon i et langsiktig perspektiv.

Over 20.000 mål god jord blir hvert år vedtatt disponert til andre formål. Det nasjonale målet er å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene. Her er det kommunene som sitter med nøkkelen, gjennom sin myndighet etter Plan- og bygningsloven og jordloven. Derfor sendte Landbruks- og matministeren og jeg i vinter ut et brev til kommunene, fylkeskommunene, fylkeslandbruksstyrene og fylkesmannen. Der presiserer vi kommunenes ansvar innenfor de nasjonale målene på dette området.

Regjeringa har signalisert at det forventes strengere praksis i kommunene når det gjelder jordvern og nedbygging av dyrket og dyrkbar jord. Utbyggingsmønsteret skal fastsettes gjennom planprosesser som ses i sammenheng med utviklingen av miljøvennlige transportsystemer. Vi må ikke få en reprise av den uheldige satellittutbyggingen vi hadde på 70- og 80-tallet. Å få til mer kompakte byer og tettsteder er viktig både for å ta vare på produktiv jord og sikre en miljøvennlig byutvikling .

Jeg vil følge denne utviklingen nøye, samtidig som jeg vil ivareta jordverninteressene i innsigelsessaker som kommer til Miljøverndepartementet. I det siste har jeg gjort det i Ski kommune ved å si nei til golfbane ved Nærevann. Jeg har sagt nei til boligutbygging i Lillehammer og på Nordre Ål, begge steder av hensyn til høykvalitets dyrka mark. Også i Orkdal kommune sa vi nei til boligutbygging på Skrivarkjela, grunnet arealenes verdi som korn- og matkornområde.

De kommunene som lykkes med god arealplanlegging kan både sikre arealgrunnlaget for matproduksjon i jordbruket, og samtidig gi lokalt reiseliv et fortrinn i form av et levende jordbrukslandskap.

Norges produktive areal er bare om lag 4 % av totalarealet, og landbruksnæringen har satt sine svært tydelige spor i inn- og utmarka. Gjennom sin lange historie har jordbruket formet vårt landskap mer enn noen annen menneskelig aktivitet. Norges ansikt - våre landskap – endres i en raskere takt enn noen gang tidligere. Noen steder er det et sterkt press på arealene i form av nedbygging eller intensivert jordbruk. Andre steder gir fraflytting og endret landbruk tap av kulturminner og landskapsendringer. Jeg vil tro at en del av dere fikk med dere Nationens føljetong i bilder i sommer, lånt fra utstillingen Tilbakeblikk som har turnert Norge rundt, og som også har vært vist i USA. Bildene her er slående dokumentasjon på landskapets raske endringer.

Naturbaserte opplevelser er viktige i norsk reiseliv. Dette ble også erkjent i sommerens debatter der blant annet reiselivsnæringa sa tydelig fra at landskapet med dets innhold av natur og kulturpåvirkning er en viktig del av vårt ”produkt”. Trendene innenfor verdens turistmarked viser at flere og flere er opptatt av kvalitet, særpreg og bærekraft. Regjeringa utvikler nå en nasjonal reiselivsstrategi, bygd på nærhet til natur og norsk kultur, som ivaretar satsningen på grønt reiseliv og reiselivsnæringen som distriktsnæring.

For å bidra til at Norge fortsatt skal kunne være et slikt land er det en forutsetning at vi bevarer naturens mangfold - inkludert vår unike villaks og villrein. Kulturminnene våre er en viktig ressurs for lokalsamfunnet og for reiselivet. Disse skal være til glede for flest mulig – også for kommende generasjoner. Vern gjennom bruk er viktig for at vi skal klare å ta vare på kulturminnene våre.

Dette er utgangspunktet for verdiskapings-programmet på kulturminneområdet som jeg lanserte i fjor høst. Programmet er mottatt med stor interesse i hele landet og skal gi lokalsamfunnet drahjelp i arbeidet med å ta i bruk den lokale kulturarven. Det ble valgt ut 3 pilotprosjekter før sommeren og nå i oktober er ytterligere 7 prosjekter valgt ut. Blant disse er Nærøyfjorden verdsarvpark, hvor et viktig mål med prosjektet er å få til god kommunikasjon mellom lokalbefolkning og turister. Alle prosjektene vil gi kunnskap om hvordan kulturarven kan danne grunnlag for utvikling av lokalsamfunn og lokalt næringsliv. Jeg har derfor satt av 18 mill kr. til dette i 2007. Dette er nesten en fordobling av årets budsjett.

Jeg tror denne tenkningen der natur og kulturminner er sentrale ressurser i lokalsamfunnene vil bli mer og mer sentral framover. Det handler om å forene de gode viljer, og bygge opp under ildsjeler og lokalsamfunn for å skape bærekraftige og levedyktige bygder og plasser.

Tap av naturtyper og artsmangfold er noen av belastningene naturmiljøet utsettes for. Bare i Norge står over 3000 arter på rødlista for truede arter. Og av disse er nær 30 % knyttet til jordbrukets kulturlandskap. Mer enn 40 % knytta til skog. Måten jord- og skogbruk drives på er derfor avgjørende for å sikre leveområder for truede arter og naturtyper.

Sikring av verdifulle kulturlandskap er høyt politisk prioritert. Sammen med landbruks- og matministeren har jeg derfor startet arbeidet med å lage kriterier for å velge ut spesielt verdifulle kulturlandskap i landbruket. Tilskuddsordningene i landbruket er et viktig virkemiddel som er med på å styre utviklingen i næringa. Flere av ordningene er innrettet mot å ta vare på verdifulle landskap og arealer, slik som SMIL (”smil”) og RMP (”R-M-P”). Det er behov for å se nærmere på om disse ordningene er målrettede nok. I arbeidet med verdifulle kulturlandskap vil det derfor samtidig bli gjort en gjennomgang og vurdering av virkemidlene knyttet til forvaltningen av disse områdene.

I tillegg til arbeidet med verdifulle kulturlandskap vil også arbeidet med verneplaner fortsatt være et viktig virkemiddel for å sikre naturmangfoldet. Verneområdene representerer juvelene i vår natur, som vi har en forpliktelse til å ta vare på for ettertiden. Denne forpliktelsen må vi alle ta på alvor og passe på at økt bruk av verneområdene ikke fører til tap av arter og reduserte verneverdier.

Jeg har forståelse for den frustrasjon som kan oppstå hos den enkelte gårdbruker når han eller hun ikke får driftsregnskapet for eiendommen til å gå opp. Men manglende lønnsomhet og nedlegging i landbruket er et generelt problem i mange deler av landet, og skyldes i de færreste tilfellene miljøvernmyndighetenes verneplaner.

Det er plass til det tradisjonelle landbruket innenfor vernområder. For eksempel i landskapsvernområder, som er en mildere verneform enn nasjonalparker, er hovedregelen at de aktiviteter som allerede foregår eller er igangsatt, skal kunne fortsette. Nye aktiviteter som ikke kommer i konflikt med verneformålet kan tillates.

Norsk landbruk har i de senere år vært i omstilling. Dette innebærer bl.a. at næringen må finne nye måter å sikre inntektsgrunnlaget. Mange grunneiere og lokalsamfunn hilser derfor vern velkommen fordi de oppfatter vernestatus som et kvalitetsstempel, og ser et potensial i å utvikle naturbaserte reiselivsprodukter knyttet til verneområdene.

Regjeringen ønsker at vi skal kunne utnytte næringspotensialet i norsk natur bedre. Vi skal utvikle nasjonalparker og landskapsvernområder som en ressurs for lokalsamfunnene og for fortsatt lokal verdiskaping. Jeg har derfor satt ned en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skal se nærmere på bærekraftig bruk, forvaltning og skjøtsel av verneområder. Gruppas rapport skal på en omfattende høring – også til Bonde- og småbrukarlaget. Rapporten skal danne grunnlaget for en handlingsplan som skal legges frem mot slutten av året og som skal klarlegge tiltak for å styrke forvaltning og skjøtsel av verneområder. Handlingsplanen skal også avklare rammebetingelsene for virksomhet i og i tilknytning til verneområder. Jeg ønsker at handlingsplanen skal bli et viktig steg i forhold til en mer aktiv skjøtsel av verneområder.

Jeg vil også gjerne trekke fram at Regjeringa i statsbudsjettet for 2007 har foreslått fritak for skatt på erstatning for vern av skog. Dette vil slå positivt ut ikke minst for arbeidet med frivillig vern, som jeg legger stor vekt på som arbeidsform i skogvernarbeidet.

Rovvilt er en del av det biologiske mangfoldet, og i et forum som dette kan vi ikke unngå å komme innom temaet. I Soria Moria er det lagt en del forpliktende føringer for rovviltpolitikken. Regjeringa legger til grunn forliket i Stortinget om rovviltpolitikken i 2004.

Det er mulig dere synes det er vanskelig å se det, men Regjeringa legger vekt på å gjennomføre rovviltpolitikken med et lavest mulig konfliktnivå. Derfor har vi også økt midlene til forebyggende og konfliktdempende tiltak i 2007 med 7 millioner kroner, og totalt går 44 millioner til slike tiltak til neste år. Jeg har også besøkt alle rovviltregionene for blant annet å få økt kunnskap om både utfordringer og erfaringer som er gjort. Dette er svært nyttig i arbeidet med rovviltpolitikken.

Utgangspunktet er at næringspolitikken skal innrettes innenfor rammene av den vedtatte miljøpolitikken. Dette innbærer blant annet en arealdifferensiering innenfor rovviltregionene. I visse områder vil beiteinteressene ha ”forkjørsrett”, med felling av rovvilt som hovedvirkemiddel. Samtidig skal vi i andre områder ha rovdyr, og der må vi tilpasse saueholdet for å redusere tap og lidelser. Forvaltningsplanene for rovvilt viser de ulike prioriteringene i regionen. Disse planene utarbeides av rovviltnemndene i nær kontakt med kommuner og organisasjoner i regionene.

Men jeg understreker at også samhandlinga mellom forvaltningsetater på regionalt nivå må fungere; målsettingen er at man skal være ’føre var’ i forhold til tiltak og vilkår for næringsdrifta – å unngå at det oppstår situasjoner der dyra lider.

Landbrukssektoren har flere av hovedvirkemidlene for at bygdene tar vare på det biologiske mangfoldet. En god samordning med miljøvirkemidlene her kan bidra positiv til å ivareta målet om vern av rovvilt samtidig som det gis en nødvendig forutsigbarhet for næringsdrift.

For å klargjøre dyreeiers rett til å beskytte husdyr mot rovvilt vil jeg i løpet av høsten 2006 sende et forslag til presisering av nødvergeretten i viltloven på høring.

Samarbeid med landbrukssektoren er av stor betydning. At jord- og skogbruksdriften tar de nødvendige miljøhensyn er også viktig. Jeg håper dere vil fortsette det gode arbeidet som forvaltere av naturen og bidra til å skape gode holdninger også i fremtiden. Jeg ønsker dere lykke til med landsmøtet.