Vann- og avløpsbransjens juleseminar

Sjekkes mot fremføring!

Først vil jeg få takke for invitasjonen til dette tradisjonsrike juleseminaret. Det er flott å se så mye vannkompetanse samlet på ett sted!

Vannspørsmål er noe som engasjerer og som angår alle. Vann er ikke bare en absolutt nødvendighet for vår eksistens. Vann er også en kilde til naturopplevelser, inspirasjon og energi.

Vi har rikelig med vann i Norge. Og vi tar det stort sett for gitt at vi har rent drikkevann i springen. Men vi har også utfordringer. Av og til kan vi oppleve at drikkevannet gjør oss syke, at det er giftalger i badevannet eller at det er tungmetaller i fisken.

I et internasjonalt perspektiv er vi likevel svært heldige. Over en milliard mennesker mangler tilgang på rent vann. Hver dag dør om lag 6000 mennesker, de fleste av dem barn, på grunn av vannrelaterte årsaker.

FNs millenniumsmål er å halvere antall mennesker som ikke har tilgang på rent vann og sanitærløsninger innen 2015. Årtiet 2005 til 2015 er utpekt som FNs internasjonale tiår for handling under mottoet ”Vann for livet”.

I følge en ny FN-rapport, vil ikke millenniumsmålet nås dersom dagens trend fortsetter. Dette forteller oss at noe må gjøres. Og vi gjør noe. Både internasjonalt og nasjonalt.

Regjeringen har som mål at Norge skal bli ledende på miljørettet bistand. Vann og sanitær er et av fire satsningsområder i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid.

Men i dag vil jeg snakke om det arbeidet som gjøres nasjonalt. Jeg vil fokusere på tre områder hvor Regjeringen jobber for en bedre forvaltning av vannet vårt. Disse er:

• Gjennomføringen av EUs rammedirektiv for vann,
• Opprydning i forurenset sjøbunn og
• Utnyttelse av vannkraftressursene.

Rammedirektivet for vann:
Jeg vil først si noe om rammedirektivet for vann.

Regjeringen har varslet i Soria Moria-erklæringen at norsk vannforvaltning skal bli mer helhetlig og økosystembasert. Gjennomføringen av EUs rammedirektiv for vann er et sentralt verktøy for å oppnå nettopp dette.

Vannet vårt påvirkes av landbruk, kloakk, industri, oppdrettsvirksomhet og energiproduksjon. Helhetlig og økosystembasert vannforvaltning innebærer å se belastninger og tiltak i sammenheng. For å oppnå dette, er det nødvendig med samarbeid. Norsk vannforvaltning omtales ofte som fragmentert. Dette har gitt oss en spesialisering og bredde som vi skal ta vare på. Det vi nå skal få til er bedre samhandling – mellom berørte myndigheter – og mellom myndigheter og brukere.

Landet vil bli delt inn i vannregioner som ledes av en vannregionmyndighet. Jeg skal ikke gå i detaljer i organiseringen, men hver vannregionmyndighet skal samarbeide nært med et vannregionutvalg. Her vil myndigheter som har et ansvar og en rolle i norsk vannforvaltning være sentrale deltakere. Vannregionutvalget skaper dermed en plattform for samordning mellom berørte myndigheter.

I tillegg får bruker- og miljøorganisasjoner delta i referansegrupper knyttet til vannregionene. Dette vil bidra til større åpenhet rundt arbeidet, og frivillige organisasjoner får være med å legge viktige føringer for norsk vannforvaltning.

På mange måter handler reformen altså om å skape flere møteplasser. Dere som er representert her i dag vil alle være viktige bidragsytere på disse møteplassene!

Målet med forskriften er å oppnå en miljøtilstand som ligger så nært opp til naturtilstanden som mulig. For å nå miljømålene skal det gjennomføres en sektorovergripende planprosess. Norge er på mange måter et foregangsland når det gjelder å ta et helhetlig grep om hav og vann. I vår la Regjeringen fram en helhetlig forvaltningsplan for den norske delen av Barentshavet. Dette er et første skritt på veien mot helhetlige forvaltningsplaner for alle norske havområder. På samme måte skal vi lage helhetlige forvaltningsplaner for ferskvann og kystvann i hver av de nye vannregionene som nå skal opprettes.

Forskriften om rammer for vannforvaltningen kan sies å være en stille reform av norsk vannforvaltning. Målet om bedre miljøtilstand skal nås ved en styrket og felles innsats på tvers av sektorer og administrative grenser. At slik samordning gir resultater, har vi sett gjennom arbeidet i Vansjø i Østfold. Vassdraget er sterkt overbelastet med næringssalter. Siden 1999 har myndigheter og brukere arbeidet sammen i det såkalte Morsa-prosjektet. Prosjektet har gitt gode resultater, blant annet ved reduserte fosforutslipp. Samarbeidet har status som et pilotarbeid i gjennomføringen av rammedirektivet for vann.

Det er sikkert mange sammen med meg som er utålmodige med å få på plass forskriften. Vi har lagt stor vekt på at flest mulig skal bli hørt før forskriften vedtas. Det har vært en grundig prosess med blant annet høringskonferanser flere stedet i landet. Planen er å vedta forskriften før jul med ikrafttredelse 1. januar 2007.

Miljøgifter i sjøbunnen:
Jeg kommer så til mitt andre tema.

Utslipp av miljøgifter fra tidligere generasjoner ligger lagret i sjøbunnen langs store deler av kysten. Disse forurensningene er en trussel mot vannmiljøet.

Forurensningene spres fra sjøbunnen og tas opp i næringskjeden. Konsentrasjonen av forurensningene øker oppover i næringsskjeden, og til slutt kan de havne i maten vi selv spiser. Vi har dessverre mye forurenset sjøbunn i Norge. Så mye at vi har kostholdsråd for fisk og skalldyr i 31 fjordområder. Forurenset sjøbunn begrenser også verdien av sjøområder for fiske, fiskeoppdrett, turisme og friluftsliv.

Dette må det gjøres noe med. Og vi gjør noe med det:

Det ble laget en helhetlig strategi for arbeidet med opprydding i forurenset sjøbunn for et par år siden. Her var hovedfokus å skaffe mer kunnskap og erfaring.

Denne strategien synes vi er et bra utgangspunkt, men nå er det på tide å komme i gang med mer konkret opprydding. Derfor varslet vi i Soria Moria-erklæringen at vi skal legge frem en egen handlingsplan om forurenset sjøbunn.

Miljøverndepartementet har mottatt forslag til handlingsplan fra SFT. Regjeringen vil presentere denne handlingsplanen i stortingsmeldingen om kjemikalier, som legges frem om kort tid.

Handlingsplanen bygger på det arbeidet som hittil er gjort for å skaffe mer kunnskap om hvordan vi skal gå frem i oppryddingsarbeidet. Det har vært gjennomført fem pilotprosjekter, som har gitt oss verdifull kunnskap og erfaring.

Det er allerede utarbeidet 17 fylkesvise tiltaksplaner for de høyest prioriterte områdene. Handlingsplanen bygger videre på disse tiltaksplanene.

Vi vil først sette i gang tiltak i områder med særlig behov for opprydding og hvor det samtidig er planlagt utbygginger. Deretter vil vi ta tak i andre områder der forurensningssituasjonen tilsier at det er særlig behov for tiltak. SFT anbefaler en konkret oppfølging av 17 fjordområder med forurenset sjøbunn. Opprydningen vil starte i løpet av 2007.

Her som ellers er det prinsippet om at forurenser betaler som gjelder. Samtidig er det klart at det kan være svært vanskelig å identifisere forurenseren. I mange tilfelle stammer forurensningen fra flere kilder, også fra ulike tider. Vi har derfor sagt at arbeidet i stor grad vil bygge på et spleiselag, der staten bidrar økonomisk. Oppryddingsarbeidet i Oslo havn som pågår nå, er et godt eksempel på et slikt spleiselag. En storstilet nasjonal opprydding som dette koster mye. Totalt kan vi komme opp i beløp mellom én og to milliarder kroner.

Regjeringen legger også stor vekt på å stoppe nye utslipp. Jeg tror nok at vi alle her ser at det er enklere og billigere å stanse og forebygge forurensning, enn å skulle rydde opp kvadratkilometervis og millioner av kubikkmeter med forurenset sjøbunn – etterpå. Å stoppe nye utslipp vil hindre at kommende generasjoner må gjøre samme jobb som vi nå må ta tak i.

Vannkraft:
Det siste temaet jeg vil ta opp er spørsmål knyttet til vannkraft.

Regjeringen har varslet i Soria Moria erklæringen at eksisterende vannkraftstruktur må utnyttes bedre, og at bruken av små-, mini- og mikrokraftverk må økes. Dette skal gjøres uten å komme i konflikt med naturverninteresser.

Hvordan skal vi så ivareta miljøverdiene samtidig som det er økt press på utbygging av små kraftverk?

Regjeringen har uttalt i Soria Moria erklæringen at fylkeskommunene, i samarbeid med berørte fagetater, skal utarbeide fylkesvise planer for bygging av små kraftverk. Disse planene skal sikre at ikke naturmangfold, friluftsliv eller store landskapsverdier går tapt.

NVE har i samarbeid med blant annet Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren utarbeidet et forslag til faglige retningslinjer for slike fylkesvise planer. Forslaget var på høring fram til 10. november og Olje- og energidepartementet vil i samråd med Miljøverndepartementet fastsette de endelige retningslinjene over nyttår.

Formålet med retningslinjene er å sørge for en mer helhetlig vurdering av søknader om konsesjon for små vannkraftverk, gjøre prosessen mer effektiv og forutsigbar, og sikre at miljøverdier ivaretas.

Det er også aktuelt å verne flere av de mest verdifulle vassdragslandskapene våre. Jeg viser her til Soria Moria erklæringen der det står at vi vil gå gjennom vassdragene i Samlet Plan for å se hvilke det er aktuelt å verne.

Vi har innført en revisjonsadgang for gamle konsesjoner. Dette har vi blant annet gjort for å ivareta hensynet til miljøvern, kulturminner, naturforhold og rette opp skader og ulemper av reguleringene. Slike revisjoner gjør det mulig å se behov for opprustninger, utvidelser eller helt nye prosjekter. Det kan også være aktuelt å sette vilkår om vannslipp og minstevannføring i elver og bekker der det tidligere ikke er satt vilkår om dette. Med bakgrunn i årets erfaringer med lav vannstand i magasinene, kan det være aktuelt å innføre vilkår om minstevannstand i magasinene i sommerperioden enkelte steder.

Det er store utfordringer knyttet til vann, både internasjonalt og lokalt i Norge.

Jeg har nå pekt på noe av det viktige arbeidet som gjøres nasjonalt. Men som nevnt innledningsvis, er Regjeringen også opptatt av å bidra internasjonalt. Vi må tenke helhetlig og sammen bidra til en bedre vannforvaltning.

Takk for oppmerksomheten.