Framtidens byer – bærekraft, miljø og sosialt liv

Sjekkes mot fremføring!

Kjære venner!
   
Jeg beklager at jeg dessverre ikke hadde anledning til å være til stede på konferansen i går. Det gikk selvfølgelig helt utmerket uten meg, men jeg   
synes denne konferansen er så viktig at jeg har overtatt departementsrådens plass for å kunne delta her i dag. 

Statssekretæren la i sitt åpningsinnlegg i går stor vekt på de globale klimautfordringene og de oppgaver vi står overfor nasjonalt og lokalt for å møte disse utfordringene.

Jeg vil sette klimaspørsmålene inn i bymessig sammenheng, og vise hvordan klimatiltak kan være med på å bygge opp under og forsterke den gode byen også med hensyn til miljø og sosialt liv. 

Det har skjedd mye positivt i byene våre de siste 10-15 årene. Det bygges mer sentralt og mange ønsker å bo nær sentrum. Gamle industri- og havneområder omformes til nye bydeler. Sentrum er blitt hyggeligere, med flere aktiviteter, fine byrom og mer liv. Elvene er blitt renere, og byen vender seg igjen mot elv og sjø. 

Men samtidig skjer det fortsatt en byspredning i de fleste byene. Store næringsvirksomheter og kjøpesentre bygges langs hovedvegene utenfor byene. Byspredningen gir økt transport og økt energibruk. Den er arealkrevende og dermed uheldig for det biologiske mangfoldet. Eksterne kjøpesentre utarmer bysentrene og lokalsentrene, spesielt i mindre byer. 

Vi reiser stadig mer, særlig med bil. Reisevaneundersøkelsene viser at handlereiser øker spesielt mye, og stadig flere foreldre kjører barna til skole og fritidsaktiviteter. I de store byene står vegtrafikken for over 50 prosent av CO2-utslippene, og andelen blir stadig større. Flere utsettes for veitrafikkstøy. Den lokale luftkvaliteten er blitt noe bedre, men helseskadelig utslipp og svevestøv fra vedfyring og veitrafikk rammer fortsatt mange. Samlet forringes livskvaliteten for tusenvis av mennesker i byen. Mindre fysisk aktivitet fører også til dårligere helsetilstand. Disse forholdene henger sammen.

Vi ønsker oss tettere og mer mangfoldige byer fordi det vil være bra både for klimaet og for miljøet generelt. Tette byer gir mindre transportbehov fordi avstandene blir kortere. Tette byer gjør det også lettere å bygge ut kollektivtransporten, og en større del av reisene kan foregå på sykkel og til fots. Men den tette byen stiller oss overfor en del dilemmaer. Det kan bli for mye støy og ulemper fra trafikken. Gater og plasser kan bli fylt av trafikk og parkerte biler og det kan bli for lite grønne områder og trygge byrom.

Den byen jeg ønsker, skal ikke bare ha mindre utslipp av klimagasser, men den skal også være bra for oppvekst og livskvalitet, helse og miljø. Det krever at den planlegges og utvikles på den rette måten.

I framtidas by har vi trygge nærmiljøer, der ungene går eller sykler til skolen. Foreldre følger barna til barnehagen. Fordi vi har oppnådd full barnehage¬dekning, kan kommunene vektlegge kort reiseavstand ved opptak. Lokale butikker og kaféer har blomstret opp som følge av at det er flere folk i nærmiljøet. Det at folk har fått flere møteplasser og treffer hverandre til fots, er viktig for samtalen, livet mellom husene og det sosiale miljøet i nabolaget.

Arbeidsreisene skjer i hovedsak med buss, bane og tog, på sykkel eller til fots. I de store byene går buss og bane så ofte at det er behov for rutetabeller bare om kvelden. Den reduserte bilbruken har gitt bedre luft, mindre støy, hyggeligere gater og byrom. Færre parkerte biler har gitt plass til lek og fysisk aktivitet i byrommene, og flere barnefamilier bor i indre deler av byen. Flere folk i gatene gir større trygghet for kriminalitet, flere butikker og et mer mangfoldig tilbud.

Daglig gange og sykling til arbeid og andre gjøremål har bidratt til bedret folkehelse. Jeg tror at helseministeren i 2010 vil kunne si at ”sykling er et kostnadseffektivt virkemiddel med høy forebyggende helseeffekt”.
 
Bysentrum er blitt byens storstue med vakre bygninger og kulturminner, plasser og uteområder. Her er et yrende folkeliv, og flere store kulturarrangementer og fester gir befolkningen opplevelser og en ny stolthet for byen. Også lokale sentra i de store byene er rustet opp og er viktige møtesteder i bydelene.

Grøntområder og bymarker, elver og sjøfronter er sikret for allmennheten og er lett tilgjengelig. Områdene er koplet til byens kollektivsystem og sykkelvegnett. Tilrettelegging og felles tilbud gjør at flere bruker de nære friområdene.

Dette er visjonen. Hva må gjøres for å få dette til? Vår generasjon har utviklet en livsstil der mange har gjort seg avhengig av bilen. Byen er blitt tilrettelagt for bilen og er sterkt preget av dette. Men nå ser vi en klar tendens til at byen, og  særlig sentrum, tas tilbake til folk. Dette er populært, men det må gjøres i flere områder enn bare i sentrum. 

Jeg vil ikke ta bilen fra folk. Jeg vil derimot utvikle en by som gir folk en ny frihet og mulighet til å klare seg godt i hverdagen uten bil - i alle fall uten bil nr to. 

For å oppnå dette, må vi jobbe både med strukturen for hele byområdet og med de enkelte områder i byen.

Jeg mener at hele byområdet må knyttes sammen av sterke kollektivakser, som gir rask og effektiv betjening for personreiser. Nye boliger, ny næringsvirksomhet og nye offentlige tilbud må lokaliseres til disse aksene og knutepunktene. Vi må bygge på den infrastrukturen vi allerede har, men også styrke den gradvis og langsiktig. København har gjort dette med sin ”fingerplan” helt fra 1948. Den består av utbygging langs fem baner ut fra sentrum - fem fingre med grønne korridorer imellom. Byutviklingen i Stor-København skjer fortsatt rundt disse aksene.

Med den store veksten som skjer i byområdene våre, bygges det kontinuerlig ny infrastruktur, bygninger og anlegg. Disse investeringene må bygge opp under en slik bærekraftig bystruktur. Dette koster ikke mer enn et tilfeldig og spredt bymønster, men vi får en robust bystruktur som gir mindre energibruk, mindre klimagassutslipp og mindre arealbeslag. 

Vi kan ikke lenger akseptere store kjøpesentre ved hovedvegnettet. Vi kan heller ikke akseptere at staten lokaliserer store arbeidsplasser eller institusjoner løsrevet fra kollektivnettet. Kommunene kan ikke bygge boligfelt uten god kollektivbetjening. Dette krever styring gjennom overordnede planer, felles strategi og gjennomføringskraft.

Innenfor byen må sentrum og andre lokalområder være lett å komme til og fra med effektiv og rask kollektivtransport. I det enkelte lokalområdet er det fotgjengerne som skal sette premisser for utformingen av de fysiske omgivelsene. Men det må være rom for nyttetrafikk og nødvendig bilbruk. Også syklistene skal ha sin plass. Lav hastighet for biltrafikken vil gi større trygghet og oversiktlighet og mindre støy. Slik kan vi skape flere stille soner i byene. Gjennomgangs¬trafikk må føres utenom lokalområdene, og parkering knyttes til vegnettet som felles anlegg. Maksimalnormer for parkering må gjelde i områder med god kollektivbetjening. 

Den lokale byformingen må gis høy kvalitet og ta hensyn til stedets klima og solforhold. Områdene må formes slik at barn kan bo i by med trygge utearealer og lett tilgang til parker og grønnstrukturen. Gater, plasser og byrom må være tilgjengelig for alle og gis en universell utforming.

Byområder må vedlikeholdes og foredles på samme måte som hver av oss tar vare på boligen og det nære uteområdet. Forfalne bygninger må settes i stand, og rivingstomter må tas i bruk slik at byområdet får nye funksjoner og blir vakre. Dette gir områder som er gode å være i og som er attraktive også for næringsvirksomhet. Næringslivet og det offentlige bør bidra til at områdene får et mangfold av tjenester og tilbud.

Både store grep og mange detaljer må virke sammen og trekke i samme retning for at vi skal klare å skape framtidas by. Å utvikle og holde fast ved den overordnede bystrukturen og de miljøvennlige transportløsningene er grunnleggende forutsetninger for å lykkes også i den lokale byformingen.  

Det er bykommunen selv som har hovedansvaret for å skape den gode by, men den klarer det ikke alene. Den må samarbeide med nabokommunene, regionale myndigheter og staten. Også næringslivet må delta.

Vi vet at det er vanskelig å få til samordning og forpliktende samarbeid mellom så mange parter. Som statssekretæren varslet i sitt innlegg i går, vil Regjeringen derfor ta initiativ til å samle partene i et langsiktig og forpliktende samarbeid for å utvikle Framtidas byer.  

Klimaspørsmålet vil stå sentralt i dette samarbeidet. Det vil bl.a. ha som mål å utvikle virkemidler og prøve ut tiltak som effektivt kan redusere utslippene fra de tre hovedkildene i byene; vegtransport, stasjonær energibruk og avfall. Tiltakene vil samlet kunne redusere byenes utslipp med 10-15 prosent og vil være et godt bidrag i den nasjonale klimapolitikken. Og tiltakene er relativt billige å gjennomføre.

Men det vil ikke si at vi skal gi på båten det vi vet fra før om miljøvennlig byutvikling, og betydningen dette har for folks helse og for næringslivets utvikling. Ved klok planlegging kan vi ta hensyn til både klima og lokalt miljø, økonomi og helse. Dermed kan vi løse flere problemer på én gang.

Miljøverndepartementet har forberedt dette samarbeidet gjennom et møte i Storbyforum for de største byene. Jeg er glad for at byene er positive til å gjøre en innsats for å redusere de lokale klimagass¬utslippene. Byene etterspør et nærmere samarbeid med statlige myndigheter, både for å utvikle effektive tiltak og virkemidler og for å sikre en bedre koordinering av lokal og statlig ressursinnsats i byområdene.  Byene har spesielt pekt på behovet for et nært samarbeid med samferdselsmyndighetene for å få ned utslippene fra vegtrafikken. Jeg har derfor bedt samferdselsministeren om å delta på konferansen. 

Miljøverndepartementet har startet et arbeid med å kartlegge byenes klimautslipp og deres arbeid med planer og tiltak. Rådgivergruppen Civitas har laget et notat om dette som dere finner utenfor møtesalen.  

Jeg vil i nærmeste framtid komme tilbake til hvordan vi skal legge opp samarbeidet mellom de store byene og de mest berørte departementene om Framtidas byer.  Samarbeidsformen som er brukt i pilotarbeidet for miljøvennlig by- og stedsutvikling, vil bli videreført i satsingen på ”Framtidas byer”.
Målet er at alle byer må legge hensynet til klima og miljø til grunn i sin byutvikling.

Jeg vil avslutte med å avsløre for dere hvem som har vunnet Bymiljøprisen 2007.  Den ble lyst ut med temaet “Handel og sentrumsutvikling – uten handel dør sentrum”.

Juryen, som ledes av sivilarkitekt Ketil Kiran, har nettopp avsluttet sitt arbeid og har valgt Asker sentrum som vinner av Bymiljøprisen 2007.

Juryen har blant annet pekt på følgende: ”Asker kommune har gjennom de siste 20 årene arbeidet bevisst og kontinuerlig med å finne strategier for å styrke Asker sentrum som handelssted. Dette fordi kommunen erkjenner at handel er viktig for et levende by- og tettstedssentrum.

Asker sentrum framstår nå som et lite, men nesten komplett bysentrum. Byggingen av et nytt kulturhus er plassert og formet slik at kulturaktivitetene blir aktive bidragsytere i bylivet i sentrum.

På tross av den kraftige sentrumsutbyggingen har kommunen maktet å bevare bebyggelse fra de ulike periodene. Asker sentrum framstår i dag som et kompakt sentrum med god historisk dybde.”

Jeg gratulerer Asker med bymiljøprisen 2007! La dette bli en inspirasjon både for Asker og andre kommuner til å fortsette arbeidet med å utvikle sentrum som levende handelssted. Det er en utfordring for Asker og andre, å samtidig være tilbakeholdne med å tillate eksterne kjøpesentre som tapper sentrum for handel og liv.          

Selve prisen deler vi ut i Asker til høsten, men jeg vil be Askers varaordfører komme opp og motta en foreløpig gratulasjon!