Framtidens byer – med vekt på klima, miljø og helse

Sjekkes mot fremføring!

Kjære alle bymiljøentusiaster!

Vi har en stor og svært viktig oppgave foran oss, som vi må løse sammen! For som Al Gore sier i sin prisbelønte film: ”Moder jord har meldt seg på i debatten, det er vanskelig å ignorere henne.”

Klimaendringene er den største trussel over for menneskenes livsmiljø og livsgrunnlag. Vi må la våre etterkommere få mulighet til å oppleve de samme gledene i våre bygde og naturlige omgivelser som vi selv har kunnet nyte.

Skal vi greie å snu den negative utslippsutviklingen, må alle parter bidra. Ikke minst er kommunesektoren en nøkkelspiller vi må ha på laget. Rapporter fra Cicero og Civitas anslår at mellom 20-25 prosent av de nasjonale utslippene av klimagasser er knyttet til kommunale virkemidler og tiltak. Dette omfatter utslipp fra transport, avfall og stasjonær energibruk. Byene er med sitt store og voksende folketall og sin økonomiske aktivitet spesielt viktige aktører.

Som ett av mange tiltak vil Regjeringen derfor ta initiativ til et samarbeid om klima- og miljøvennlige byer der alle parter bidrar.

Denne konferansen markerer starten på dette nye samarbeidet mellom staten og ”framtidas byer”, der fokuset skal rettes mot å redusere energi og klimagassutslipp. Byene skal utvikles i en mer bærekraftig retning

Konferansen markerer samtidig en avslutning av pilotarbeidet for miljøvennlig byutvikling. I samarbeidet om ”framtidas byer” vil vi trekke på de erfaringer og den kunnskap som er blitt ervervet gjennom dette pilotarbeidet. Jeg vil benytte anledningen til å si litt om resultatene og anbefalingene fra det fireårige pilotarbeidet som staten og byene har vært sammen om. Mer om dette vil bli presentert grundigere senere på konferansen.

I innlegget vil jeg legge vekt på klimapolitikken, utfordringene vi står over for, og hva vi kan gjøre både nasjonalt og lokalt for å redusere klimagassutslippene. Videre vil jeg komme inn på hva jeg mener staten, byene og næringslivet kan og bør samarbeide om.

Det er ikke lenger tvil om at klimaendringene er den mest alvorlige miljøtrusselen som verden står overfor i i dag. I samband med Verdens miljøverndag for et par uker siden la UNEP fram en fersk rapport som bekrefter og forsterker budskapet om klimaendringene fra FNs klimapanel. Snø og is smelter i mye større fart enn vi har forventet. Dette fører ikke bare til problemer i polare strøk og høyt til fjells, der smeltingen foregår. Folk i lavlandet og i kystsonen som er avhengig av drikkevann fra høyereliggende fjellområder, vil oppleve at vannforsyningen minker. Samtidig vil is-smeltingen føre til at havnivået stiger, noe som også truer byer og bosetting. Mange store byer har dårlig levekår i dag, og tilstanden kan endre seg fra ille til enda verre. Det mest urovekkende er at klimaendringene er selvforsterkende. Når is og snø forsvinner, blir mindre sollys reflektert og mer sollys absorbert av jord og fjell. Denne mekanismen påskynder oppvarmingen av kloden. 

En annen og viktig effekt av klimaendringene er raskere tap av biologisk mangfold.

Den britiske Stern-rapporten, og rapportene fra FNs klimapanel, viser at det blir mye dyrere å la klimaendringene gå sin gang enn å avverge dem nå. Tiltak til overkommelige kostnader nå vil gi store gevinster i framtiden. Dette mener jeg er viktig å ha fokus på. Så må vi bruke denne kunnskapen som spore til innsats på alle områder og nivåer samtidig.

Vi må venne oss til å tenke på klimakonsekvenser av all menneskelig atferd, og styrke innsatsen for å redusere utslippene av klimagasser. Det skal skje gjennom tiltak i Norge og i andre land.

Det bør bli like viktig å utrede samfunnsmessige kostnader for klimaet som følge av en beslutning, som det i dag er selvsagt å beregne bedriftsøkonomiske kostnader for tiltak og beslutninger. Samtidig må vi begynne å tilpasse oss de faktiske endringene som skjer. Hjelp til klimatilpasninger vil bl.a. være en viktig del av norsk bistand til fattige land.

Som ett av verdens rikeste land, har Norge et særlig ansvar for å gå foran.
Våre klimagassutslipp har økt med hele 8 prosent siden 1990. Framskrivningene viser en fortsatt vekst i norske utslipp av klimagasser hvis vi ikke tar i bruk sterkere virkemidler. Skal vi klare å snu den negative utviklingen, må alle deler av samfunnet bidra.

Regjeringa er nå, som alle som leser aviser vet, i ferd med å ferdigstille en egen klimamelding. Her skal vi presentere strategier for å nå våre klimamål, og i den forbindelse både går mer detaljert inn på hvilket reduksjonspotensial vi har her i Norge, og hvilke virkemidler og tiltak som kan benyttes for å utløse disse.

Vi har allerede sagt at vi skal overfylle vår Kyoto-forpliktelse med 10 prosent. Det vil altså si at vi i stedet for å kunne øke utslippa med en prosent fra 1990, skal redusere dem med 9 prosent. I 2020 skal vi ha redusert utslippa med 30 prosent.

Vi har lenge snakka om denne meldinga, og referert til at det der kommer sektorvise klimahandlingsplaner. Jeg er klar over at det ikke høres veldig spennende ut: Bare vent, snart kommer en sektorplan!

Men jeg er helt sikker på at det er viktig. Og det er det, for å unngå en bukkene bruse effekt, der alle sier: Ikke kutt utslippa hos meg, kutt heller hos sektorfettern min. Han har mye større utslipp som er billigere å redusere. Også skyver alle bare ansvaret bort fra seg.

Denne meldinga er viktig for å få alle sektorer til å tenke: Hva betyr våre handlinger for klima på jorda, og hvordan vi kan akkurat den og den sektoren bidra til utslippsreduksjoner? Meldinga vil også understreke den viktige rollen lokale og regionale myndigheter har i arbeidet med å redusere utslippene.

I denne sammenheng vil jeg nevne programmet Livskraftige kommuner, hvor KS og Miljøverndepartementet er samarbeidspartnere. Målet er at det i løpet av 2007 skal delta 200 kommuner, som jobber systematisk og effektivt med miljø og samfunnsutvikling. Klimaspørsmål er ett av flere hovedtemaer her.

Flere politiske partier har satt opp klimautfordringen som en av de viktigste sakene i kommunevalgkampen. Det er bra! Det er helt klart at en stor del av tiltakene for å redusere utslippene må gjennomføres i kommunene. Kommunepolitikerne har derfor et betydelig ansvar for å fatte de nødvendige beslutningene. Dette gjelder særlig i byene der folketallet, tettheten og aktiviteten er størst. Byene den viktigste arenaen for å skape miljøvennlige og helsefremmende samfunn.

Tiltakene må rettes mot:

• arealbruk og transportløsninger 
• byforming 
• energibruk og oppvarming
• behandling av avfall

Mange byer godt i gang med å redusere klimagassutslippene, men det gjenstår fortsatt mye.

Lengst har byene kommet når det gjelder energieffektivisering og avfallsbehandling. Flere av de større byene har bygd fjernvarmesystemer til erstatning for oljefyring og elektrisitet. I Trondheim er 28 skoler og sykehjem knyttet til fjernvarmesystemet, og i alt er 30 prosent av oppvarmingsbehovet i byen dekket ved fjernvarme. Oslo bygger tilsvarende ut et omfattende fjernvarmenett med bruk av bioenergi og energi fra avfall og deponier, og har Nord-Europas største varmepumpe som tar ut varme fra kloakksystemet. Dette og andre tiltak vil vi få høre nærmere om i morgen.

Også i arealplanleggingen skjer det mye. Byene vi har samarbeidet med i pilotarbeidet, har lagt vekt på å utvikle byene innenfor eksisterende byggesone. Disse byene sier at de har arealer nok for 30-40 år framover uten å spre utbyggingen utenfor byggesonen. Det bygges tett. Dette styrker grunnlaget for kollektivbetjeningen, og bidrar til mindre bilbruk ved at også flere hverdagslige gjøremål kan utføres innenfor gang- og sykkelavstand. Tettere bebyggelse gir også bedre muligheter for å bygge ut fjernvarme. I tillegg krever tett bebyggelse generelt mindre energi til oppvarming enn mer spredt bebyggelse. 

Byomforming vil være framtidas måte å bygge byer på, med styrking av effektive kollektivakser og kollektivknutepunkt. Vi må likevel passe på at det ikke bygges for tett, slik at de grønne områdene forsvinner og reduseres. Her gir også pilotarbeidet erfaringer og eksempler på hvordan vi kan bygge tett og samtidig sikre høy kvalitet på bebyggelse og uteområder.

Mer vegetasjon i byene bidrar til å rense lufta, absorberer forurensingen i jord og vann, gir bedre vannhusholdning og klimaforhold lokalt. Mindre bilbruk betyr frigjøring av parkeringsarealer og gategrunn. Disse arealene kan nyttes til å utvikle nye møteplasser og bidra til bedre sammenheng i byens grønnstruktur. Jeg er derfor glad for at Statens Byggeskikkpris for 2007 (utdelt 6. juni) gikk til Pilestredet Park der samarbeid mellom Statsbygg og Oslo kommune har resultert i en grønn oase i byen. Pilestredet Park har en byøkologisk tankegang som gjennomsyrer hele prosjektet fra programmet til gjennomføringen.

I juryomtalen heter det at ”Byggeskikkprisen i år viser at det offentlige har en viktig rolle, men også mange virkemidler til å drive frem gode prosjekter og kvaliteter som markedet ikke nødvendigvis etterspør”. 

Det området som byene er kommet kortest på, er å redusere utslippene fra trafikken. I mange norske byer står biltrafikken for over halvparten av de lokale utslippene av klimagasser, og biltrafikken bare øker. Her må det settes inn en betydelig ekstra innsats. 

En økt satsing på kollektivtransport og jernbane innebærer at flere får et godt alternativ til bilkjøring. Redusert biltrafikk kan frigjøre arealer til lek og grønne lunger, gir bedre lokalmiljø og helse, reduserer ulykkeskostnadene og fører til triveligere og mer attraktive byer. Mindre privatbilbruk vil også gi nyttetrafikken bedre framkommelighet og næringslivet større effektivitet. Forutsetningen er at byområdene bygges tette og konsentrerte uten bilbaserte kjøpesentre, men med en effektiv kollektivtransport og betydelig satsing på sykkel og gange.

Pilotarbeidet har vist oss at kommunene og næringslivet er i stand til å utvikle strålende tiltak. Om slike eksempler ble allemannseie, ville byene våre forandres. Trondheims kommunale etater har redusert arbeidsreisene med bil til Midtbyen til et minimum – og de ansatte er fornøyde! Husbankens ansatte i Drammen tar toget til jobb og parkeringskjelleren står nesten tom. Drammen kommune har omskapt sitt sentrum til ei storstue for byenes befolkning og store arrangementer. I Sandnes samarbeider kommunen, skolen og sykkelklubben om å lære barna å sykle trygt og stelle sykkelen sin. Dette er en del av undervisningen. I Fredrikstad har foreldrene dannet følgeordning. Foreldrene skal slippe å kjøre barna til skolen. Overgang fra bilbruk til sykkel og gange er viktig både i helse- og miljøsammenheng. Transportøkonomisk institutt har anslått den samfunnsøkonomiske nytten av å legge til rette for økt gange og sykkel til å være minst 4-5 ganger høyere enn kostnadene,

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete vil si mer om transportpolitikken i sitt innlegg i morgen.

Kommunene står sentralt, men er avhengig av å samhandle med regionale og statlige myndigheter og med næringslivet for å redusere klimagassutslippene. Det er vanskelig å få til samordning og forpliktende samarbeid mellom partene. Derfor vil Regjeringen ta initiativ til at alle parter kan gå inn i et langsiktig og forpliktende samarbeid for å utvikle klima- og miljøvennlige byer.

Vi har mye kunnskap, men vi må omsette den i praksis. Det kan også være å ta avgjørelser som i første omgang kan være vanskelig å få oppslutning om. Men jeg er også sikker på at kloke beslutninger vil bli akseptert når befolkningen ser hvilke gevinster som oppnås. Ta for eksempel forsøket med trengselsavgift i Stockholm. Før oppstart var det sterk motstand mot forsøket blant befolkningen. Men da folk fikk oppleve de positive virkningene, snudde motstanden, og ordningen blir nå innført permanent fra 1. august. Gode eksempler som viser at det nytter, kan bli forbilder og veivisere for andre kommuner.

Den kunnskap og de erfaringer som er bygd opp under pilotarbeidet for miljøvennlig by- og stedsutvikling, ser jeg som vesentlig å bygge videre på i en satsing på ”Framtidens byer”.

I pilotarbeidet har nettverksamarbeidet mellom byene og staten vært en viktig arbeidsform for å utveksle erfaringer og kunnskap. I byene har dette bidratt til å utvikle nye samarbeidsmodeller mellom offentlig og privat virksomhet. Det er utviklet nye virkemidler og metoder både for gjennomføring av byomforming og drift av sentrum i byene. Erfaringene viser ikke minst at der kommunene tar styringen og påtar seg en aktiv rolle og tilrettelegger for samarbeid med alle aktører, skjer byutviklingen på en mer bærekraftig måte. Pilotarbeidet viser også at det er viktig å invitere til åpne, offentlige debatter. På den måten kan befolkningen, politikere og næringslivet få et felles bilde av hvordan byen deres vil se ut i framtida, og hva det vil bety for hver enkelt av oss.

Norge er ved et veiskille: En ny måte å forholde seg på til klima og miljø er i ferd med å vokse frem!

Jeg har registrert en økende bevissthet i befolkningen om hva som er i ferd med å skje rundt oss. Og jeg opplever en klar vilje hos folk til å ta sin del av ansvaret og gjøre en innsats for å redde miljøet. For eksempel leste jeg i Aftenposten Aften for ca. 1 uke siden at 9 av 10 mente egne klimakutt var viktig.

Det er naturlig at mye av den satsing som skal skje her hjemme tar utgangspunkt i byene, der folk bor og arbeider.

Derfor er jeg glad for at så mange deltar her i dag. Jeg ønsker dere alle lykke til med konferansen, og håper dere vil finne inspirasjon til å dra hjem og videreutvikle bypolitikken. For det samme gjelder i kommunene som det gjelder nasjonalt. Vi har muligheter. Vi må derfor tørre å sette oss ambisiøse mål, og lage konkrete strategier for hvordan vi skal nå dem!