Globale miljøutfordringer - en politikers syn

Sjekkes mot fremføring!

Den britiske økonomen Sir Nicholas Stern har sagt at det å la de globale klimaendringene gå sin gang, vil koste verden like mye som første verdenskrig, annen verdenskrig og depresjonen i 30-årene til sammen. Han sammenlikner altså dagens klimautfordringer med forrige århundres mest alvorlige anslag mot menneskenes sikkerhet og velferd. Hvis vi ikke snur utslippsutviklingen i løpet av 10-20 år, er det stor sannsynlighet for at vi ser dramatiske endringer allerede ved midten av dette århundret. Vi risikerer at klimaendringene får en alvorlig destabiliserende effekt på verden.

Miljøkampen fikk sitt virkelig store internasjonale løft for 20 år siden, da Gro Harlem Brundtland satte bærekraftig utvikling på den globale dagsorden. Gjennom FN-rapporten ”Vår felles framtid” ble miljø satt i sammenheng med økonomisk vekst og sosial utvikling. Vi fikk en økt forståelse av miljøressurser og økosystemer som forutsetning for verdiskaping, fattigdomsbekjempelse, helse og likestilling. Miljøpolitikk er derfor ikke lenger et felt for spesielt interesserte. Miljøpolitikk er å forsvare grunnlaget for menneskenes inntekt, velferd og utvikling.  

Logisk nok er miljøutfordringene også etter hvert blitt koblet til et utvidet sikkerhetsbegrep. Verdens befolkning vokser. Produksjon og forbruk pr innbygger øker. Den teknologiske utviklingen har satt oss mennesker i stand til å påvirke naturmiljøet som aldri før. Dermed har vi gått over naturens tålegrenser, og opplever miljøtrusler og negative tilbakevirkninger på helse, velferd, produksjon og forbruk. Truslene kommer i form av forurensing og svekkede økosystemer. De kommer i form av tørke, flom og naturkatastrofer. Dette er med og øker vår sårbarhet. Ikke alle har råd til å beskytte eller tilpasse seg. Mennesker drives på flukt. Konflikter kan oppstå, eller eksisterende spenninger og konflikter forsterkes.

Med klimaendringene i minne kan vi kanskje si at verden er på vei ”fra kald krig til varm klode”. Vel, det er kanskje å overdrive. Men avisene forteller nå at tirsdag 17. april skal FNs sikkerhetsråd ta klimatrusselen opp til debatt. Storbritannia har formannskapet i sikkerhetsrådet. – De tradisjonelle årsakene til krig og konflikt vil sannsynligvis skjerpes ytterligere av klimaendringer, slik begrunner den britiske FN-ambassadøren initiativet.

Jeg er bedt om å snakke om våre globale miljøutfordringer. Klimatrusselen er så desidert én av dem, og kanskje den som klarest har sikkerhetspolitiske aspekter. Slik sett er det ikke tilfeldig at dette er den første miljøutfordringen som slår seg inn på sikkerhetsrådets dagsorden.

Så vil jeg ta for meg to globale utfordringer til, de alvorligste etter klimaendringene:

• Jeg vil snakke om tapet av biologisk mangfold, som allerede er svært bekymringsfullt, og som kan bli ytterligere forsterket av de menneskeskapte klimaendringene.
• Og jeg vil snakke om den trusselen mot miljø og helse som stammer fra utstrakt bruk og utslipp av miljøgifter.  

I deler av verden kan det pekes på andre miljøproblemer med potensielt destabiliserende virkninger. Går vi for eksempel til slumområdene i byer som Johannesburg eller Mumbai, vil innbyggerne være svært sårbare for mangelen på rent vann. Det er derfor naturlig at FN i sine millenniummål har pekt ut rent vann og sanitære løsninger som en sentral faktor for å bekjempe fattigdom og sikre utvikling.

Fokus for denne seansen vil naturlig nok være på miljøutfordringers potensielle bidrag til sikkerhetsproblemene i verden. På den positive siden ser vi at god miljøinnsats også kan være god fredsinnsats. Forvaltingen av delte naturressurser kan fremme dialog og samarbeid. Da Wangari Maathai fikk Nobels fredspris for treplanting var det nettopp fordi hun med dette også plantet håp og framtidstro blant fattige kvinner i Kenya og i flere afrikanske land.

La meg i denne sammenhengen få trekke fram ”Environment and Security Initiative”. Dette initiativet ble startet i 2003. FNs miljøprogram og FNs utviklingsprogram deltar blant annet, og fra 2004 er NATO assosiert medlem.

Initiativet omfatter land i Sentral-Asia, Øst-Europa, Sørøst-Europa og Kaukasus. Utgangspunktet er forståelsen av at miljøødeleggelser, grensekryssende forurensninger og ulik tilgang til naturressurser kan øke konflikter og true menneskers og til og med staters sikkerhet. Samtidig kan felles utfordringer bringe folk sammen på en positiv måte. Initiativet prøver å fremme en prosess der beslutningstakere i de nevnte områdene kan ”fremme og beskytte freden og miljøet på samme tid”. Utfordringene spenner fra jordødeleggelse og avskoging til forurensning og ”tikkende miljøbomber” i gamle gruver og industristeder. 

Klima
Alle som har et øye på media, har sett at klimaendringene er blitt hett stoff. Avisene er fulle av oppslag om is som smelter. Verdens Gang tilbyr klimatest for sine lesere. En tidligere NHO-sjef mener at el og bensin må bli dobbelt så dyrt, og sier at norske politikere er miljøsinker.  Til og med Fremskrittspartiet begynner så smått å innrømme at klimaendringene er i gang. Dette er en tid for sterke omvendelser.

Ikke det at vi ser så mange ”angrende syndere”. Men sånn er nå en gang politikken – og kanskje livet i sin alminnelighet: Det viktige er å se framover. Det viktige er å gjøre felles bekymringer om til felles handling.   

FNs klimapanel slår fast at klimaet er i endring – og endringene er i det vesentligste skapt av oss mennesker. Pål Prestrud har sikkert gitt dere en grundig gjennomgang av situasjonen og utsiktene, og jeg skal ikke repetere hans innlegg. Jeg skal bare gjøre meg noen refleksjoner om virkningene i Arktis og i fattige land.

Vårt smale land strekker seg inn i Arktis, og Arktis er spesielt rammet. Her skjer klimaendringene dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet. Dette er alvorlig for regionen og for menneskene som bor der. Spesielt er arktiske urfolk i ferd med å bli fratatt sin ”right to stay cool”.

Klimaendringene vil også kunne endre det sikkerhetspolitiske bildet i nord. Når isen trekker seg tilbake, åpnes det for nye sjøveier og handelsruter. Dette kan gi økt press på naturressurser - blant annet på de 25 prosent av verdens oljeressurser som finnes i disse områdene. Når isen trekker seg tilbake, kan spørsmål om suverenitet i nord også settes ytterligere på spissen.  

Et varmere Arktis vil samtidig forsterke den globale temperaturøkningen – som rammer hardest i utviklingsland. Mange av de mest negative virkningene vil ramme u-landene. Her er noen av utsiktene, slik de er beskrevet i Klimapanelets andre rapport:

• Tørken vil bli hardere i allerede tørre strøk, slik som i fattige afrikanske land, og de dyrkbare områdene ventes å skrumpe inn. Innen 2020 kan mellom 75 og 250 millioner mennesker i Afrika bli utsatt for økende vannmangel på grunn av klimaendringene.
• Nedsmelting av is og snø i Himalaya vil ramme tilførselen av vann til store deler av Asia. Midt i dette århundret kan så mye som en milliard asiater få redusert sin tilgang til ferskt vann.
• Havnivåstigning, økende flomkatastrofer og flodbølger vil ramme folk som bor i de store elvedeltaene. Bangladesh er et eksempel. Små øystater vil også være svært utsatt for stigende havnivå og voldsomme værtyper.

Samtidig er folk i disse landene dårligst rustet til å møte klimaendringene. Hvis vi i Norge må flytte brygger, hytter, boliger – og litt lengre fram kanskje en opera – vil kostnadene ligge godt innenfor vår økonomiske evne. I et land som Bangladesh er marginene og tilpasningsevnen langt mindre. Fattige samfunn kan generelt være mer avhengige av klimasensitive ressurser som lokal tilgang til mat og vann.

Andre kan bedre enn jeg vurdere hvor mange klimaflyktninger vi kommer til å få, og hvor disse flyktningene søker – hvis vi ikke klarer å begrense skadevirkningene gjennom nasjonal besluttsomhet og forpliktende internasjonalt samarbeid.

For klimautfordringen er global. Drivhuseffekten av CO2-utslipp og skogrydding er den samme uavhengig av hvor utslippene og hogsten foregår. Klimautfordringen krever forpliktende internasjonalt samarbeid.

Regjeringen har gått inn for en konkretisering av klimakonvensjonens langsiktige mål, som er at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal holdes på et nivå som gjør at vi unngår farlige menneskeskapte klimaendringer. Vi sier at den globale middeltemperaturen ikke skal øke mer enn 2 grader Celsius. Her er vi på linje med EU.

Selv en slik begrenset temperaturstigning vil kunne ha store konsekvenser. Å begrense temperaturstigningen til 2 grader er ingen garanti for at isen på Grønland ikke smelter i løpet av noen århundrer.

Begrensning av temperaturstigningen til 2 grader Celsius vil likevel kreve betydelige reduksjoner i utslippene av klimagasser - ikke bare fra Norge, men fra hele verden. Om vi ikke gjør noe nå, er temperaturen forventet å stige enda mye mer. Derfor arbeider Norge for et langt mer ambisiøst globalt klimaregime etter Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode.

Jeg nevnte Sir Nicholas Stern, som leverte en rapport om klimautfordringen til Englands statsminister Tony Blair i fjor høst. Som nevnt slår rapporten fast at det blir dyrere å la klimaendringene gå sin gang enn å avverge dem nå. Hvis verdens ledere viser besluttsomhet og utnytter mulighetene, vil kostnaden ved å unngå farlige menneskeskapte klimaendringer ligge rundt 1 pst. av verdens bruttoprodukt. 

Vi snakker da om minst kraftige kutt i verdens klimagassutslipp innen 2050, sammenliknet med utslippene i 1990, i en verden der folkerike land som Kina vokser raskt og strekker seg mot vår materielle levestandard. Skal dette gå i hop, må Norge simpelthen bli et lavutslippssamfunn. I høst leverte det såkalte Lavutslippsutvalget sin oppskrift på hvordan Norge kan kutte nasjonale utslipp av klimagasser med to tredeler innen 2050. Utvalget sa dette var ”nødvendig, gjørbart og ikke umulig dyrt.” Slik jeg leser dette, er det langt på vei samme budskapet som den britiske Stern-rapporten sender ut: De nødvendige beslutningene vil kreve besluttsomhet og politisk mot. Men i en større sammenheng trenger ikke omleggingene koste oss fryktelig mye.

Innstillingen fra Lavutslippsutvalget har vært på bred høring. På dette grunnlaget vurderer regjeringen nå langsiktige nasjonale mål for reduksjon i klimagassutslipp.

På kort sikt skal vi oppfylle de norske Kyotoforpliktelsene. Dette er krevende fordi våre utslipp av klimagasser er økende. Prognosene viser fortsatt vekst - hvis ikke innsatsen styrkes. 

Kyotoforpliktelsen skal oppfylles gjennom en kombinasjon av nasjonale og internasjonale tiltak. En betydelig del av reduksjonene skal tas innenlands. Vi har foreløpig bevilget 100 millioner kroner til kjøp av kvoter i andre land. Dette er penger som blant annet kan brukes til å investere i utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland, såkalte CDM-prosjekter. Slike prosjekter bidrar til viktige tilleggseffekter i utviklingslandene utover det rent klimarelaterte, for eksempel teknologioverføring og økt økonomisk aktivitet.

For å nå forpliktelsene, og for å ta steg mot lavutslippssamfunnet, satser Regjeringen over en bred front for å redusere klimagassutslippene fra viktige samfunnssektorer. Det vil føre for langt å gå inn på alle tiltakene her. Vi satser på jernbane, på energieffektivisering, på fornybar energi og biodrivstoff, på omlegging av avgiftene i klimavennlig retning. Det siste store skrittet vi har tatt er å etablere et kvotesystem for industrien – som er mer ambisiøst enn det tilsvarende systemet i EU.

Som energi- og petroleumsnasjon har Norge et særlig ansvar for å utvikle og ta i bruk klimavennlig energiteknologi. All sannsynlighet tilsier at fossile energikilder kommer til å spille en sentral rolle i verdens energiforsyning i årene som kommer. Skal vi ha en reell mulighet til å begrense utslippene av klimagasser, er det derfor nødvendig å håndtere CO2-utslipp fra fossil energiproduksjon.

Biologisk mangfold
Det biologiske mangfoldet er også kommet i søkelyset, fordi Klimapanelets andre rapport for noen dager siden slo fast at 20-30 pst. av artene på jorda løper økt risiko for å dø ut hvis middeltemperaturen øker med 1,5-2,5 grader. Øker temperaturen med 3,5 grader eller mer, kan vi forvente omfattende utryddelse av arter over hele kloden. 

Hvor farlig er dette egentlig? Har vi ikke et utall av arter igjen?

Men dette er faktisk farlig. Vår bekymring gjelder ikke først og fremst kjente og truede arter som fjellreven eller pandabjørnen eller den bengalske tigeren. Det biologiske mangfoldet omfatter ikke bare hver enkelt art av planter, dyr og mikroorganismer, inkludert variasjoner innenfor hver art igjen. Det omfatter også samspillet som artene er en del av - økosystemene som vi inngår i og lever av. Disse er som byggverk, satt sammen av mange brikker. Vi vet ikke hvor mange brikker vi kan fjerne før en vegg eller hele byggverket raser. Men vi vet at arter som er utryddet er tapt for alltid, og at utryddelse av gener, arter og økosystemer gjør vårt livsmiljø fattigere og mer sårbart.

I følge FN er det globale tapet av biologisk mangfold alt i dag så omfattende at det etter hvert vil kunne undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Utryddelsen av arter på grunn av menneskeskapte aktiviteter går nå mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det «naturlige» gjennomsnittlige tempoet de siste 100 millioner år.

Forskerne snakker om at jorda nå opplever en ”episode” med særlig dramatisk tap av arter. Fra før kjenner vi episoden som inntraff for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant. Den skyldtes antakelig et meteorittnedslag på jorda. Men den nåværende ”episoden” – et merkelig uttrykk forresten – er altså menneskenes eget verk. Klimaendringer har allerede påvirket økosystemer og biologisk mangfold, f. eks. lengden på vekstsesongen hos dyr og planter, geografisk fordeling av arter, omfang og hyppighet av utbrudd av skadeorganismer og sykdommer.

I Norge regner vi med at over 100 plante- og dyrearter har forsvunnet de siste 150 årene. På 1970- og 80-tallet ble forurensing, blant annet i form av sur nedbør, ansett for å være den viktigste trusselen mot biologisk mangfold i Norge. I dag er fysiske inngrep og endret arealbruk den viktigste trusselen. Summen av mange små inngrep som hver for seg synes ubetydelige, kan få betydelige følger for arters og bestanders muligheter til å overleve og for økosystemenes produksjonsevne. Fra miljøvernsiden må vi selvsagt akseptere at samfunnet påvirker økosystemene. Men det er et felles ansvar at bruken av økosystemer er bærekraftig. 

Noen av dere har kanskje sett avisoppslag og TV-reportasjer om sukkertaren de siste månedene. Det har seg sånn at de store sukkertareskogene nesten er utryddet langs kysten av Skagerrak. Sukkertare er erstattet av nedslammede tepper av små trådalger. Når sukkertareskogen blir skiftet ut med trådalger kan det få alvorlige følger for mye av livet i sjøen langs kysten. Mange slags fisk og skalldyr lever i sukkertareskogen.

Dette er en dramatisk utvikling. Det ser ut til at ett økosystem på havbunnen på ganske få år er erstattet av et annet. Forskerne tror årsaken ligger i en kombinasjon av økt sjøtemperatur og tilførsel av næringssalter fra land. Det kan være et eksempel på at faktorer som endrer seg langsomt – plutselig fører til at et økosystem bryter sammen. Hvilke videre effekter det vil ha – på andre arter, og til sist på fiskeriene og annen menneskelig virksomhet – det vet vi foreløpig ikke. Men vi frykter den samme prosessen langs vestlandskysten.

Også arbeidet for å bevare det biologiske mangfoldet krever forpliktende internasjonale avtaler. Den overordnete avtalen er FNs konvensjon om biologisk mangfold, som skal fremme vern, bærekraftig bruk og rettferdig fordeling av mangfoldet.

Norge har forpliktet seg til FNs målsetting om å stanse utryddingen av arter innen 2010. Det er et veldig ambisiøst mål, og det vil kreve en betydelig innsats. Ikke minst viser forskningen altså at klimagassutslippene må reduseres, også for å forsvare det biologiske mangfoldet. Arealvern er en viktig tiltak på dette feltet. Denne regjeringen har så langt vernet 86 nye naturområder og utvidet 12 eksisterende verneområder. Pr i dag er 14,2 % av Norges fastlandsareal vernet.

Biologisk mangfold er også et prioritert tema i norsk utviklingsbistand. Fattige mennesker er ofte direkte avhengig av naturen rundt seg for å skaffe seg mat, vann og brensel. Samtidig finnes en stor del av det biologiske mangfoldet i regnskogene. Omkring 40% av alle medisiner er utviklet fra ville planter og dyr. Trolig kjenner vi bare 2 millioner av jordens 14 millioner arter. Hvem vet hva vi kan finne av nyttige stoffer hos de 12 millioner artene vi enda har igjen å undersøke? Vi har et etisk og moralsk ansvar for å ta vare på det biologiske mangfoldet for generasjonene som kommer etter oss. Dessuten er vi avhengige av det selv – hver dag.

Miljøgifter
På verdensmarkedet finnes det mellom rundt 100.000 forskjellige kjemiske stoffer, i utallige produkter. For de fleste er helse- og miljøegenskapene ikke kjent.

De farligste kjemikaliene kalles miljøgifter. Miljøgiftene brytes svært langsomt ned og hoper seg opp i næringskjedene. De vil derfor opptre i miljøet lenge etter at de har havnet der, og rammer særlig dyr på toppen av næringskjeden. Også mennesker er på toppen av næringskjedene, og vi får utslipp av miljøgifter tilbake i vårt eget matfat.

Miljøgifter kan ramme forplantningsevne, immunforsvar, nervesystem og andre indre organer hos mennesker og dyr. Det kan bidra til utvikling av sykdommer som kreft og allergier.

Kvikksølv er et eksempel på en miljøgift som kan finnes igjen over hele verden, lenge etter at utslippene fant sted – og som gjør at det mange steder i dag frarådes å spise for mye ferskvannsfisk.  Dette illustrerer at miljøgifter også er en trussel mot matforsyningen. 

Miljøgifter transporteres over lange avstander. Dette skjer via luft- og havstrømmer, og det skjer via handel med produkter. Miljøgifter ender derfor opp langt fra utslippskildene. Spesielt er Arktis i ferd med å bli verdens oppsamlingsplass for miljøgifter. Vi ser at stadig nye miljøgifter dukker opp der vi ikke vil ha dem; i sjømat og isbjørn, i blodprøver og i morsmelk.

Kjemikalieutfordringen er ikke bare stor i nord. Den er kanskje enda større i sør. Verdens helseorganisasjon anslår at innen 2020 vil kroniske sykdommer som bl.a. forårsakes av farlige kjemikalier, ha større betydning enn smittsomme sykdommer i utviklingsland. Verdensbanken fastslår at nærmest ethvert afrikansk land har et "stort og usikret lager" av helse- og miljøfarlig avfall som har bygd seg opp i løpet av de siste 40 årene.

Disse tønnene er på sitt vis faktisk en større trussel enn kjemiske våpen. Lagrene er som regel ukontrollerte og usikret. Tønnene inneholder PCB, dioksiner, kvikksølv og andre giftige kjemikalier som akkumuleres i næringskjeden. Faretruende ofte kommer det rapporter om lekkasjer med påfølgende forurensning av drikkevann og dyrkbar mark – med fare for humanitære katastrofer og kanskje også konflikt.

Innledningsvis nevnte jeg ”Environment and Security Initiative”. Ett av prosjektene gjelder gruvedrift. Gruvedrift er en viktig økonomisk sektor i Sentral- og Øst-Europa, og i det tidligere Sovjet. Mange gruver er drevet og drives fortsatt med stor risiko for ulykker, helseskader og miljøødeleggelser. En av verdens siste kvikksølvgruver i drift finnes for øvrig i Kirgisistan. Sterkt forurenset vann fra nedlagte gruver kan flomme ut og gjøre stor skade på land, elver, sjøer og på folks helse. Derfor har forsvarlig gruvedrift og behandling av nedlagte gruver en naturlig plass i initiativet.  

Et giftfritt miljø krever gode internasjonale løsninger. Norge er derfor aktive pådrivere for en strengere internasjonal regulering av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Blant annet arbeider vi for en ny global avtale som stanser utslipp av kvikksølv og andre tungmetaller. Vi ser at stadig flere land blir enige med oss om dette.

Regjeringens nasjonale politikk består av flere elementer. Vi går inn for å forby miljøgifter i forbrukerprodukter. Vi vil sikre en renere verdiskapning. Etter 2008 må næringslivet vise hvordan de skal stanse alle utslipp innen 2020. Vi har lagd en handlingsplan for å rydde opp i forurenset jord i barnehager. I tillegg kommer det en handlingsplan som skal sørge for at det blir ryddet opp i forurenset sjøbunn. 

Av de tre globale miljøutfordringene jeg har tatt for meg i dag, er lett å forstå at klimaendringene vekker størst oppmerksomhet og bekymring. Det er lett å forestille seg bresmelting, snøfrie vintre og hyppigere uvær. Kart kan vise hvordan kystlinjene vil flyttes med stigende havnivå. Tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter er mer snikende prosesser, ikke desto mindre med store negative effekter på grunnlaget for våre etterkommeres helse, forbruk og velferd.

Med Brundtlandkommisjonens rapport i 1987 kom altså begrepet ”bærekraftig utvikling” på alles lepper, og har vært der siden. At utviklingen er bærekraftig, betyr at vi tilfredsstiller våre behov på måter som ikke ødelegger våre etterkommeres mulighet til å tilfredsstille sine behov. Vi har altså ikke lov til å nyte måltidet, og så overlate regninga til kommende gjester.

Men vi ser nå hvordan vi endrer klimaet, med dramatiske effekter for store folkemasser. Vi ser hvordan vi reduserer verdens biologiske mangfold. Og vi vet hvordan vi bruker titusener av kjemikalier med dels farlige og dels ukjente langsiktige virkninger. Da blir det klart at det er nettopp det vi gjør: Spiser oss mette og sender en god del av regninga videre.

”Bærekraftig utvikling” er et nyttig begrep i samfunnsdebatten, selv om det misbrukes daglig. Det som trengs, er at ”bærekraftig utvikling” utvikles videre til et  underliggende prinsipp for politikken.

For meg dreier det seg rett og slett om solidaritet. Solidaritet med etterkommerne, som er prisgitt våre disposisjoner. Men også solidaritet med den tredje verden. Bortimot en milliard mennesker lever i dag nær eksistensminimum. Flere milliarder lever i stor fattigdom, og har ikke en gang begynt å beslaglegge naturressurser og slippe ut klimagasser på vårt vestlige nivå.

Disse menneskene har åpenbart krav på økt materiell velstand. Men deres vekst kommer i en situasjon der vi i den vestlige verden allerede har overbelastet mange økosystemer og en del naturressurser. Attpåtil oppstår mange av de største miljøskadene, skapt av oss, nettopp blant de fattigste. Vi kan ikke avvise deres ønske om en levestandard på linje med vår. Men deres vekst kan ikke skje på samme måte som vår. Det tåler ikke miljøet. Det har vi sørget for.

Vår rikdom og vårt historiske bidrag til miljøødeleggelsene pålegge oss et stort ansvar. Situasjonen krever vår innsats og vårt lederskap i arbeidet for å bringe klimagassutslipp og andre miljøbelastninger innenfor grensene av det naturen tåler. Bare sånn kan det skapes rom for utviklingslandenes legitime vekst i materiell velstand.

Den sikkerhetsmessige siden av miljøutfordringene er altså ikke mitt utgangspunkt. Ikke desto mindre utgjør dette et viktig tilskudd til forståelsen av hva bærekraftig utvikling er og hva som setter en slik utvikling på spill. Jeg håper mitt innlegg har gitt impulser til denne debatten, og ser fram til deltakernes synspunkter, både på miljøutfordringene i seg selv og på sikkerhetsaspektet.