Afrika må med!

”Vi har et problem som krever at vi står sammen i solidaritet og finner fellesløsninger. I stedet har vi en prosess preget av gjensidig mistillit der vi peker på hverandre og skyver ansvaret fra oss”.

På denne svært presise måten har en av de sentrale forhandlerne nylig oppsummert klimaprosessen.

Mistilliten mellom fattige og rike land er den største utfordringen i klimaforhandlingene. Norge ønsker å være en brobygger. Vi sa oss villig til å finansiere et ekstra klimaforhandlingsmøte nå i august for å holde trykket oppe i forhandlingsprosessen.

Det er ikke tilfeldig at møtet er lagt til Ghana. Ghana er et stabilt demokrati med økonomisk framgang, og har muligheten til å spille en ledende rolle blant afrikanske land i klimaforhandlingene. Da jeg besøkte Ghana i februar, så jeg med egne øyne den optimismen som råder der. Norge vil gi et sterkt signal om at vi vil lytte til de fattige landenes stemme

Paradoksalt nok er Norge kanskje det eneste land i verden som har et stort politisk parti som sår tvil om klimaendringene og vil kutte drastisk ned på bistanden til fattige land. Hvis Fremskrittspartiet hadde hatt makten, ville Norge neppe finansiert et klimaforhandlingsmøte i et afrikansk land. Det vil være et tilbakeskritt for de internasjonale klimaforhandlingene hvis Frp får politisk makt, men en katastrofe for Norges internasjonale anseelse.

Afrikas fremste talsmann har hittil vært den sørafrikanske ministeren Marthinus van Shalkwyk som jeg møtte i Oslo nylig. Sør-Afrika har over 50 prosent av Afrikas totale CO2-utslipp og har nylig utarbeidet en klimastrategi som jeg har merket meg med stor interesse.

Afrika er det kontinentet på kloden som sannsynligvis blir hardest rammet av klimaendringene. Økt flom og tørke vil bidra til reduserte avlinger og vanskeligere levevilkår i et område der mange mennesker fra før lider under mangel på mat og rent vann. Det er allerede klimaflyktninger i Afrika, og det vil bli flere.

Vi kan ikke med noen rett si til en afrikaner at hun dessverre ikke kan oppnå samme levestandard som oss, for da vil jordkloden blir ødelagt av global oppvarming. Vi kan ikke si at hun må fortsette å bo i slummen, bruke beina til transport og klare seg uten elektrisk strøm, for at vi skal kunne kjøre bil til jobb, bo i store hus, ha varmekabler i oppkjørselen og ta fly på ferie til eksotiske steder i hennes hjemland.

Det må gis rom for at u-landene får øke sine klimagassutslipp. Men det vi kan tilby dem, er økonomisk og teknologisk hjelp for å bidra til at deres vei ut av fattigdommen kan skje på en mindre forurensende måte enn vår egen. Det har innbyggerne selv fordel av, og det er helt nødvendig for å unngå de mest katastrofale klimaendringene. Vi kan også hjelpe dem med tiltak for å tilpasse seg klimaendringene.

Da jeg var i Mali i vinter, besøkte jeg en landsby hvor det var blitt lys i hyttene takket være enkle solcellepaneler på takene. Prosjektet var i regi av Kirkens Nødhjelp. Barna fikk lys til å gjøre skolearbeid om kveldene, og dermed muligheten til en bedre framtid. Dette er et eksempel på hvordan vi kan hjelpe fattige land til utvikling uten at klimagassutslippene øker.

Norge vil legge fram to konkrete forslag på møtet i Ghana. Vi foreslår en finansieringsmodell der en viss prosent av kvotene i et nytt klimaregime skal selges på internasjonalt nivå, for å
framskaffe større pengesummer, særlig til tilpasningstiltak. Selv en lav prosent vil kunne gi store beløp.

Norge foreslår også å sette et konkret utslippsmål for internasjonal skipstrafikk, for å få ned utslippene. FNs skipsfartsorganisasjon IMO skal utforme regelverket.

Klimaforhandlingene går langsomt framover, og ingen forventer noe stort gjennombrudd i Ghana. Møtet har likevel betydning, som del av den krevende prosessen fram mot en ny klimaavtale. Jeg er særlig opptatt av å presse på for at vi får et forpliktende utslippsmål i 2020, og ikke skyver problemet så langt fram som til 2050. Norge er villig til å gå foran med et mål om 30 prosent reduksjon av klimagassutslippene i 2020 og karbonnøytralitet i 2030.