Klima- og miljøpolitikk globalt, nasjonalt og regionalt

God dag alle sammen!

Det er hyggelig å være her! Det er tredje gangen for min del, og jeg setter pris på denne muligheten til råd og meningsutveksling. Vi kjenner godt til at fylkene ikke setter pris på en fragmentert og ukoordinert stat, men i dag må jeg skylde på Stortinget fordi Klimameldingen skal debatteres. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim må derfor være til stede i Stortinget. Ellers ville han selvsagt vært til stede og snakket om klima og miljø.

Vi tror fylkene vil ha en viktig rolle i klimaarbeidet fremover. Det gjelder både innsatsen med nasjonale reduksjoner i klimautslippene og arbeidet med tilpasninger når klimaendringene faktisk kommer. Fylkene vil ha en viktig rolle som regional samordner og initiativtaker i den jobben som skal gjøres. Kommunene spiller også en viktig rolle.

Vi har også merket oss at Landstinget i KS har oppfordret kommuner og fylker til å lage lokale klima- og energiplaner. Det kan være et viktig bidrag i arbeidet. Hensikten med denne innledningen og debatten i etterkant, er å få drøftet den rollen fylkene og regionene skal ha, og få tilbakemelding på hva dere mener om rollen deres, og hva dere eventuelt trenger av støtte fra staten for å styrke rollen deres.

Jeg skal si litt om klimautfordringen og klimaforliket som blir debattert og vedtatt av seks partier på Stortinget i dag, samt litt om konsekvensene av en forsterket klimapolitikk. Jeg skal imidlertid bruke mest tid på å omtale oppfølgningen av en del sentrale initiativ, som blir viktig i tiden fremover.

Vi kan gjerne si at 2007 er blitt et vendepunkt da vi sluttet å snakke om det er klimaendringer, men i stedet diskuterer hva vi kan gjøre med det. Det må ikke bety at debatten om klimaendringer må stilne, men det har vært et viktig steg å komme over i fasen med å diskutere tiltak. Det kan være lett å falle tilbake i den gamle debatten om tro og tvil. Når landets nest største partiet i valgkampen legger opp til en diskusjon om tvil rundt klimaendringene, blir det en utfordring vi må ta på alvor og derfor holde debatten levende.

Vårt utgangspunkt er at klimaendringene kommer, at de er menneskeskapte, at konsekvensene kommer til å bli alvorlige, og at de fattige kommer til å bli rammet sterkest. Det er urovekkende det vi ser med såkalte selvforsterkende klimaendringer.

Norge har som utgangspunkt å få til et internasjonalt klimaregime som gjør at temperaturen ikke overstiger 2 grader. Det blir en kjempejobb. Da må de globale klimautslippene nå en topp senest i 2015. Vi må kanskje forvente å kutte de globale utslippene opp mot 85 % frem mot 2050. Selv om jeg har fått en ”oppvåkning” det siste året i den nasjonale klimadebatten, tror jeg ikke det har gått opp for folk, beslutningstakere og institusjoner i dette landet, at vi står overfor en relativt stor omstillingsprosess. Det innebærer at man hele tiden er villig til å tenke nytt og langsiktig samtidig som det innføres mindre tiltak.
 
Vi har vært gjennom et år med mye politisk jobbing rundt hva som skal være Norges klimapolitikk. Etter vår mening oppnådde vi et historisk klimaforlik mellom de tre regjeringspartiene og Høyre, KrF og Venstre i Stortinget. Det betyr at klimapolitikken ligger fast inn i neste stortingsperiode, og at det er enighet om et minstemål for hva vi skal få til på klima. Uavhengig av hvordan valget går og hvilke konstellasjoner vi da får, vil det være trygghet for at det som ligger i klimaforliket, vil bestå. Hva som videre skjer ut fra dette, blir nok et mye debattert spørsmål i valgkampen.

Siden tidlig 90-tallet har utslippene bare økt. Vi har snakket om klima, men vi har ikke gjort annet enn å bidra til økte utslipp. Klimaforliket innebærer enighet om at vi skal snu. Vi har fått et ”knekkpunkt” slik at fram mot 2020 skal de nasjonale klimautslippene kuttes med 15-17 millioner tonn CO2. Det er satt kuttmål for de enkelte sektorene. Jeg er glad for at vi i klimaforliket også fikk tilslutning til at forhandlingene om fornybar energi gjenopptas. Dette vet jeg mange regioner har vært opptatt av. Vi får åpenbart løftet forskningen på fornybar energi. Det er også enighet om at vi får doblet belønningsordningen for kollektivtrafikk i 2009. Det er viktig for mange byområder og er koblet til det at man viser vilje til å redusere biltrafikk. I tillegg kommer tiltak i forhold til utfasing av oljefyr. Dette er noen eksempler på konkrete tiltak det nå er enighet om å gjennomføre. Finansieringen er det også enighet om, og det er bra.

Dette er uten tvil starten. Vi blir nødt til kontinuerlig å iverksette nye mulige tiltak som skal gjøres de neste årene, for å komme videre i klimapolitikken. Det blir en spennende diskusjon.

Tilbake til temaet for denne samlingen. Hva blir regionenes og fylkenes rolle i dette?
Det er klart at en del av den jobben som skal gjøres, handler om en energiomlegging. Den jobben som skal gjøres med å fase ut oljefyring, det å få lagt til rette for fjernvarme, lagt til rette for satsing på bioenergi og tilrettelegging for satsing på vindkraft - det blir viktige oppgaver. Kommunene får en viktig rolle, men det er klart at regionene også kan, og vil, tilta seg en rolle. Flere av fylkene har allerede vedtatt å bli et satsningsfylke på bioenergi og jobber aktivt med det. Slik kan dere supplere den jobben kommunene gjør.

Sammen med Olje- og energidepartementet har Miljøverndepartementet gitt fylkene en klar utfordring i å tilrettelegge for vindkraft. Det er klart at det har vært utfordringer knyttet til å få oppslutning om vindkraftsatsingen. Det handler ikke bare om å sikre finansiering som muliggjør bygging av vindkraftanlegg, men det har vært betydelig lokal motstand langs kysten. Vi har vært helt klare på at vi ønsker vindkraftutbygging. Fylkene har en rolle i å få avklart hva summen av vindkraftutbygging skal bli, samt avklare egnede og uegnede arealer. Fylkene er derfor viktige i prosessen for å få virkeliggjort satsingen på fornybar energi. Vi inviterer dere til å ha et klart og bevisst forhold til hva slags type energiomlegging dere kan spille en rolle i. Jeg mener at oppfordringen fra Landstinget i KS understreker at dette er noe lokalsamfunn i Norge skal bidra til og slutter opp under.

Ett av hovedproblemene våre i forhold til de stadig økende klimautslipp gjelder veitrafikken. Trafikken er stadig økende, og dette er kanskje ett av de feltene hvor regionene virkelig kan spille en rolle. Byrådsleder Lae snakket tidligere om at man unngår utflyting av byområdene. Hvis Stor-Oslo-regionen bare flyter ut, vil det klart bety økt bilavhengighet og et transportmønster som skaper en uholdbar miljøsituasjon. Næringslivet får problemer med køer, dersom man ikke klarer å få et godt og hensiktsmessig transportsystem.

Vi tror at fylkene kan ta en klar rolle i å sikre regionenes infrastruktur, som gjør at man bygger opp under en mer kollektivbasert måte å reise rundt på. Det handler om lokalisering av boligområder, handel og arbeidsplasser. Jeg ser lokalisering som en viktig måte å få kontroll med trafikkveksten på. Det blir en kjempejobb, men en vanskelig jobb, og vil innebære mange konfliktavklaringer. Dersom vi ikke klarer å få det til, vil vi få problemer med transportsektoren. Det er den sektoren som vokser mest og som bidrar til størst klimautslipp i Norge.

Vi skal lage en nasjonal strategi for klimatilpasning som vi tar sikte på å legge fram i vår. Kommunene får åpenbare oppgaver i forhold til dette. Regionene bør kunne spille en rolle for å hjelpe kommunene i denne jobben.

Jeg skal si litt om sentrale initiativ og fora som blir viktige for oppfølgning fra vår side fremover i relasjon til ovennevnte. Vi håper vi kan se dere som deltakere i de prosessene. Vi etablerte for noen år siden et samarbeid med Kommunenes Sentralforbund. Det er et samarbeid vi er godt fornøyd med, kalt Livskraftige kommuner. Utgangspunktet var at vi ønsket å komme ut av en situasjon der kommunene hovedsakelig var tjenesteleverandører av lovpålagte tjenester. Vi ønsket i stedet å gjenreise tanken om kommunen som samfunnsutvikler – og med et bredere perspektiv enn det rent miljømessige.

Ett av hovedtemaene innenfor dette samarbeidet går på klima og energi. Vi har nå over 100 kommuner som er med i dette læringsnettverket. Det er vårt hovedvirkemiddel inn mot kommunene for å bidra til at de tar en rolle for reduserte klimautslipp. Dette programmet ble forsterket nylig ved at man etablerte en avtale om Grønne energikommuner som er et samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet og Olje- og energidepartementet, og som også forsterker muligheten til å gi ytterligere bidrag til kommuner som jobber med klima og energi.

Vi tror at den jobben som de over 100 kommunene skal gjøre på sitt klimaarbeid - og det kommer stadig flere til - vil bli ytterligere forsterket dersom de får drahjelp ved at fylkene legger rammene for hva man kan få til. Vår utfordring til fylkene er at man er aktivt med i dette arbeidet. Dere kan bidra til at man oppnår gode resultater, samt med å spre erfaringer som gjøres i de enkelte kommunene.

Som en oppfølgning av klimameldingen, inviterte vi også de største byområdene til et program som heter Fremtidens byer. Det gikk ut en invitasjon i februar til de 13 største byområdene for å finne frem til hvilke byer som klart ønsker å bidra til å redusere klimautslippene sine, gjennom satsing på areal- og transport, stasjonær energibruk i bygg, forbruksmønster og avfall, og klimatilpasning. Tanken er at vi skal skrive samarbeidsavtale med de mest ambisiøse byene.

Trondheim kommune har nå kommet med tanker og ønsker om hva de vil gjøre for å få til reduserte klimautslipp. Normalt vil en slik by møte en fragmentert stat, ulike departementer og en fylkeskommune. Gjennom å lage en samarbeidsavtale vil vi kunne se på virkemidlene samlet, se på hvilke pengestrømmer som allerede går, og få en samordning av dette, og kanskje prøve ut nye virkemidler. I innbydelsen til de største byene, har vi samtidig invitert fylkene med i denne prosessen. For eksempel vil en by som Bergen ha problemer med å diskutere et tema som areal og transport, uten samtidig å se på arealutviklingen rundt Bergen og organiseringen av kollektivtrafikken i regi av fylkeskommunen. Det er derfor en klar oppfordring fra oss når vi skal lage disse samarbeidsavtalene, at vi ønsker fylkene som aktive partnere inn i dette arbeidet.

Så over til en annen problemstilling som vi vel har snakket om på de to siste Kontaktkonferansene. For noen få uker siden fikk vi ny plan- og bygningslov, dvs. plandelen av denne loven. Bygningsdelen av loven er rett rundt hjørnet, og Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for å legge fram den. Miljøverndepartementet la fram forslag til ny plandel av plan- og bygningsloven 15. februar, og denne skal behandles i Stortinget denne våren. Den konkretiserer en ny og forsterket rolle for det regionale nivået i forhold til plandelen. Jeg vet ikke hvor mange som allerede har sett på forslaget, men jeg har en mistanke om at en del har fått med seg noen av de endringer som for eksempel gjelder strandsonevern. Det er bare en liten del av det. Jeg vil oppfordre dere til å se på hva som ligger der i forhold til regional planlegging.

På Kontaktkonferansen i fjor tok jeg opp med dere fylkesordførere at mange av dere har vært i Miljøverndepartementet som del av en lengre prosess med å godkjenne fylkesplaner. Det er kanskje jobbet et par år regionalt med planen før den presenteres for oss i departementet på et høringsmøte. Deretter går det et år eller halvannet før den vedtas – og kanskje er fylkesplanen vedtatt rett før nytt fylkestingsvalg. Dette mønsteret blir det nå slutt på i og med at det blir obligatorisk i den nye plan- og bygningsloven at hvert fylke det første året etter fylkestingsvalg skal lage en regional planstrategi på hva som er planbehovene. Den skal vedtas og godkjennes av Kongen og slik sett blir den førende for statlige etater. På bakgrunn av den regionale planstrategien skal regionene utarbeide fylkesplaner, enten det er for delområder, eller for hele fylket, eller i samarbeid med andre fylker. Så sant det ikke foreligger innsigelser fra andre i den prosessen, er dette noe regionene skal vedta selv.

Vi håper det er en måte å få politisert selve fylkesplanene på, å få avklart konflikter og økt eierskapet til fylkesplanene. Et problem med dagens fylkesplaner er at de ikke har vært juridisk bindende på den måten at de har vært retningsgivende for både staten, kommunene og fylket selv, og at man møtes med innsigelser dersom man bryter med planene. Det grepet vi foreslår i ny plan- og bygningslov, er at fylkene får lov til, i en periode på 10 år, å binde arealbruken på utvalgte tema i fylkesplanen. Det kan for eksempel behandles som en del av fylkesplanbehandlingen, det kan handle om bystruktur, det kan handle om jordverngrenser. Det er litt åpent, men her får fylket lov til å gå inn og ta et overordnet samordningsgrep – i samarbeid med kommunene – og fatte vedtak som følges opp i kommuneplanene i etterkant.

Det blir spennende å se hvilke fylker som ønsker å benytte seg av den muligheten. Et fylke som vi ofte trekker fram som et eksempel på god regional planlegging, er Rogaland. Rogaland har hatt store arealkonflikter, men har gjort avklaringer i forhold til bystrukturer, jordverngrenser osv. Dette har vært retningsgivende, men heretter får Rogaland anledning til å legge dette som en regional planbestemmelse. Den areal- og transportstrategien som Akershus og Oslo har vedtatt for en større region – kan den tenkes videreført i en felles regional plan for Oslo og Akershus som binder arealbruken, som kommunene må bekrefte og vedta i etterkant. Det gir regionene mulighet for å ta grep, spesielt i forhold til areal- og transportutviklingen.

Det første vi ønsker skal være et tema disse fylkesplanene skal ta opp i forhold til regionale planbestemmelser, er avklaringer rundt lokalisering av handelen. Vi har for tiden ute på høring forslag til rikspolitisk bestemmelse om kjøpesentre. Det betyr at retningslinjene i godkjente fylkesplaner eller fylkesdelplaner vil bli juridisk bindende, men ved neste rullering får dere selv anledning til å gjøre det gjennom regional planbestemmelse. Dette er ett eksempel på hvordan dette kan benyttes.

Så skal jeg avslutte. Gjennom regional planlegging kan fylkene åpenbart ta en rolle utover det kommunene gjør i arbeidet med å håndtere klimaendringene. Den kan godt bli liten, den kan bli stor, den er avhengig av hvilken politisk vilje og fantasikraft dere har til å tilta den rollen. Jeg håper at den debatten som kanskje kommer i etterkant, kan være med på å oppklare litt med hensyn til ønsker og eventuelle hindringer dere ser.

Takk for oppmerksomheten!