Verden venter på klima-handling fra USAs nye president

President George W. Bush har i det lengste trukket menneskeskapt global oppvarming i tvil. Barack Obama har som mål at USA skal bli en ledende nasjon i å takle klimaproblemet. En stor forskjell fra Bush-administrasjonen er at Obama også vil jobbe gjennom FNs klimakonvensjon for å utvikle globale løsninger. Vi kan derfor forvente at USA blir en langt mer aktiv deltaker i klimaforhandlingene, og at amerikanerne vil bidra til internasjonalt samarbeid. Aktiv og konstruktiv deltagelse fra USA vil være avgjørende for å få til en global klimaavtale.

I januar 2009 går vi over til reelle forhandlinger om en ny klimaavtale. Egentlig er det altfor tidlig for USA. Obama trenger tid både til å utnevne folk og formulere politikk. Men skal vi komme i mål i København i desember 2009, kan vi ikke vente.

Det viktigste USAs nyvalgte president kan gjøre med en gang, er å stille med en sterk delegasjon på klimatoppmøtet i Poznan nå i desember, selv om den ikke formelt kan delta i forhandlingene. En synlig ”skyggedelegasjon” med konstruktiv innstilling vil vise at Bush-administrasjonens dager er talte selv om maktovertakelsen først skjer i januar. USA vil ikke lenger ha rollen som klimasinke i verden. Obama kan gi Poznan enorm energi.

USAs manglende vilje til å ta klimaansvar har hatt stor betydning både reelt og symbolsk. De globale klimagassutslippene ligger an til å øke mer enn de ellers ville gjort, og andre klimasinker har kunnet dekke seg bak USA. Hvorfor skulle de gjøre noe med klimagassutslippene når USA ikke gjorde det? For mye tid er gått med til uproduktive avledningsmanøvrer i stedet for konstruktiv handling.

Barack Obamas hovedgrep er å koble energisikkerhet og klimaspørsmål. Planene om store investeringer i fornybar energi og energieffektivisering skal både skape nye arbeidsplasser, redusere kostnader og gi store utslippsreduksjoner.

Den nye administrasjonen må umiddelbart starte arbeidet med den omfattende klima- og energisatsingen som Barack Obama har tatt til orde for gjennom hele valgkampen. Finanskrisen kan gi grunnlag for ny, grønn vekst. Hvis USA som teknologisk og økonomisk stormakt går foran, vil det få ringvirkninger i hele verden.

Obama har som mål å redusere de amerikanske klimagassutslippene med 80 prosent innen 2050. Gjennom et bredt kvotehandelssystem vil han skape et marked for grønn teknologi der investorer ser muligheter til å tjene penger og skape nye jobber. Kvotene skal auksjoneres, og inntekter fra dette skal blant annet brukes til investeringer i utvikling av ren energi, energieffektivisering, biodrivstoff og lavutslippskjøretøy.

USA trenger fornybar energi som kan erstatte olje. Hensynet til klimaet er ikke Obamas eneste argument, og heller ikke hans viktigste. Obama understreker at USAs oljeavhengighet gjør landet avhengig av ustabile, udemokratiske regimer i Midt-Østen og land som Venezuela. Den gjør USA sårbart for terroraksjoner mot oljeinstallasjoner. Svingende og uforutsigbare oljepriser påvirker økonomien i hele landet.

Gjennom å investere 150 milliarder dollar de neste ti årene vil han få til en omlegging til ren energi, som samtidig skaper fem millioner nye arbeidsplasser. Oppskriften til Barack Obama er å satse på fornybar energi, energisparing og mer effektiv bruk av olje og gass. Blant de store økonomiene er USA i dag nr 22 i verden med hensyn til energieffektivitet. Obama vil få redusert strømforbruket med 15 prosent innen 2020, og han vil ha energinøytrale bygninger innen 2030.

I USA er det bortimot en menneskerett å ha bil, helst så stor som mulig. Lave bensinpriser har vært et hellig prinsipp. Dette må endres, og det vil være til fordel for amerikanerne, sier Obama.

Han vil stille krav om at bilene må bruke mindre drivstoff per kilometer. Obama kritiserer amerikansk bilindustri for å leve i fortiden. Nå blir den utkonkurrert av foregangsselskaper som Toyota, som lager miljøvennlige biler som folk vil ha.

–Av hensyn til vår nasjonale sikkerhet, vår økonomi, våre arbeidsplasser og planeten vår må oljealderen ta slutt i vår tid. Det heter ikke ”hvis og om”, men ”hvordan og når”, sier Obama. Samtidig vil han legge inn støtteordninger for å skjerme forbrukerne på kort sikt. I hvor stor grad Obama vil nå fram med sin klimapolitikk er nok avhengig av hvor smidig overgangene skjer.

Ingen må tro at det blir problemfritt. Forurensende industri har sterke interesseorganisasjoner og godt betalte lobbyister. Når miljøkrav kolliderer med deres interesser eller truer arbeidsplasser på kort sikt, er det ikke uten videre gitt at miljøkravene vinner fram. Både nasjonal og internasjonal klimapolitikk må forankres i kongressen, og det har tidligere vist seg å være en utfordring. Obama må i løpet av kort tid overbevise amerikanerne om at en grønn økonomi skaper arbeidsplasser, økonomisk vekst og konkurransefortrinn i forhold til andre land.

I motsetning til Norge legger USA neppe særlig vekt på å investere penger i utslippsreduserende prosjekter i Kina eller andre land for den del. De vil investere sine penger i sitt eget land for å skape vekst og nye arbeidsplasser. Siden finansiering av klimatiltak og klimatilpasning i fattige land er et hovedtema fram til København-toppmøtet, kan vi vente betydelig uenighet her.

Forholdet mellom USA, Kina, India og andre store utviklingsland er avgjørende for å lykkes med klimaforhandlingene.  Det er i samspillet USA-EU-Kina at en ny avtale kan oppstå. Da blir det også viktig at Obama raskest mulig oppretter en god dialog med Kina, også om andre spørsmål. Handelshindringer innført på grunn av finanskrisen vil spille negativt inn i klimaforhandlingene. Det samme vil konfrontasjon med kineserne om Tibet eller Taiwan.

Det er all grunn til å tro at USA er meget klar over at 2009 blir et svært viktig år i klimaforhandlingene. Amerikanerne har høyt kunnskapsnivå og de har vært til stede i alle klimadiskusjonene de siste årene selv om Bush-administrasjonen trakk seg fra Kyotoprotokollen. Vi bør derfor forvente at USA deltar aktivt i klimaforhandlingene fra dag én etter presidentskiftet.