Havet stiger, og bildet av regjeringen på Maldivene som holdt møte under vann gikk nylig verden rundt.  Det fortelles at Nepals regjering vurderer å holde et regjeringsmøte på Everest Base Camp, hvor is og snø smelter. Klima har blitt en hovedsak for regjeringer verden over. Klimaendringene er ikke lenger et avgrenset miljøspørsmål, men en utfordring for sektorer og samfunn som helhet, også i Norge.

Flere og flere merker klimaendringene på kroppen - i nordområdene, på sydhavsøyer, langs elveløpene i Asia, i randsonene av Sahel-beltet i Afrika.

Globale klimaendringer vil påvirke viktige samfunns- og utviklingsspørsmål som matsikkerhet, vannforsyning, tilgang til ren energi og fattigdomsbekjempelse. Flere og flere land slutter seg til målet om å begrense oppvarmingen til maksimalt to grader over før-industrielt nivå. 

Mye har skjedd siden Kyoto-protokollen ble fremforhandlet for 12 år siden. Klimaspørsmålet har fått et bredere nedslagsfelt. Nobels fredspris har satt klimatrusselen i et freds- og sikkerhetsperspektiv. Den britiske økonomen Stern har forklart klimatrusselen i økonomiske termer, ikke minst at det vil koste mye mer å løse klimaproblemet senere, dersom vi lar være å handle nå. Da finanskrisen rammet verden, var mange raskt ute og så ”grønn økonomi” som en del av løsningen.

Dynamikken rundt klimaforhandlingene er også annerledes i dag. Land som Brasil, India og Kina deltar aktivt. Afrika har en felles plattform for krav om støtte til klimatilpasning. USA er tilbake på den multinasjonale arena. Vi har fått et bredt klimaengasjement i samfunnet. Det går nesten ikke en dag uten at jeg treffer og hører fra organisasjoner, bedrifter, fagforeninger, studenter, forskere, kirkesamfunn og andre som har satt seg egne klimamål – og som stiller krav og krever handling. Dette engasjementet blir også fulgt opp gjennom bred deltagelse i den norske delegasjonen til København.

Hva må vi ha på plass i København?

På et EU-møte om klima ble det sagt fra forskerhold at vi må håndtere det uunngåelige, men unngå det uhåndterlige.

Klimautfordringene krever et internasjonalt klimaregime som er mye mer ambisiøst enn dagens regime.

Veien til København startet på Bali for to år siden. Her ble landene enige om å gjennomføre forhandlingsprosessen i to spor:

På den ene siden må vi få en videreføring av Kyoto-protokollen. Norge ønsker at denne skal fortsette, ved siden av eller helst integrert i en bredere avtale. Kyoto -protokollen har som styrke at den er rettslig bindende, hvor det har konsekvenser for land dersom de ikke holder sin del av avtalen. Andre gode sider ved Kyotoprotokollen er kvantitative utslippstak og fleksible mekanismer. Men Kyotoprotokollen alene holder ikke til å nå våre langsiktige mål.  

Derfor forhandler vi samtidig om en bredere avtale med forpliktelser om utslippsreduksjoner også for USA og de avanserte utviklingslandene. Vi må også få en avtale som svarer på utviklingslandenes enorme behov for finansiering, hjelp til tilpasning og teknologioverføring.

Vi må erkjenne at forhandlingene ikke har beveget seg tilfredsstillende siden toppmøtet på Bali for to år siden.  Det har vært framgang på viktige områder som tiltak for å redusere avskoging, klimatilpasning og samarbeid om utvikling og overføring av bedre teknologier til utviklingsland. Men det er fortsatt langt igjen til enighet om de helt sentrale spørsmålene om utslippsreduksjoner og finansiering av klimatiltak.

I København er det dessverre lite sannsynlig at man vil klare å bli enige om en ratifiserbar avtale som favner om alle forhandlingsspørsmålene, slik Norge har arbeidet og arbeider for.

Til det har vi for mange løse tråder i forhandlingene og for stor uenighet om formen på en avtale.

I København må vi for det første ”forsegle” enigheten om det vi har på bordet så langt. Dette må gjøres i form av en politisk forpliktende avtale, så landene ikke kan gå tilbake på det i ettertid. For det andre må vi vedta en prosess som tar sikte på å ramme resultatet inn i en folkerettslig bindende form. Uten et forpliktende rammeverk vil et skjørt kompromiss i København fort kunne smuldre opp. Norge har alltid vært en forkjemper for et sterkt, forpliktende internasjonalt miljøregelverk, og det vil vi også være i denne sammenhengen. En ratifiserbar internasjonal avtale kan ikke så lett gjøres om ved neste korsvei. 

For Norge er det noen nøkkelelementer som må være med i en ny global klimaavtale:

• Den må være basert på den til enhver tid gjeldende vitenskapelige kunnskap. På sikt må alle land og sektorer omfattes av en ny avtale med effektive etterlevelsesmekanismer.
• Et langsiktig mål om å begrense veksten i den globale middeltemperatur til 2 grader celsius i forhold til før-industrielt nivå.
• Mål for utslippsreduksjoner i 2020 og 2050.
• En forpliktelse om økt og forutsigbar finansiering av utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak i utviklingsland og som særlig ivaretar de minst utviklede og mest sårbare landene.
• Et styrket globalt karbonmarked.
• Enighet om en rask forhandlingsprosess for å utforme en ratifiserbar internasjonal avtale. Mandatet for forhandlingsprosessen må ha et klart mål og en tidsplan.

Hva skjer med verden hvis vi ikke lykkes?

Alarmerende forskningsresultater de siste årene tyder på at klimaendringene skjer enda raskere enn det FNs klimapanel beregnet i 2007.

Utviklingen i global gjennomsnittstemperatur ligger i øvre sjikt av framskrivningene fra FNs klimapanel. Veksten i de globale utslippene av klimagasser ligger i overkant av det man har gjort beregninger for. Dersom utviklingen fortsetter slik, risikerer vi en global oppvarming på mellom fire og seks grader. Klimaendringer i et slikt omfang vil ha dramatiske konsekvenser.

Det britiske meteorologiske instituttet har sammen med forskningssentrene Hadley Centre og Tyndall Centre nylig beskrevet konsekvensene ved en global temperaturøkning på fire grader. Om lag en milliard mennesker vil få store problemer knyttet til ferskvann. Asias vannforsyning vil være spesielt utsatt. Den globale matsikkerheten vil reduseres betraktelig. Mange hundretalls millioner av mennesker står i fare for å sulte.

Andre steder vil vann og nedbør skape problemer, med flom, ødeleggende stormer og havnivåstigning. Flere lavtliggende øystater, som Maldivene, vil kunne forsvinne helt. For å sitere Maldivenes president: Vi vil ikke bytte ut et paradis med en leir for klimaflyktninger.

Forhandlingene i København må bli et vendepunkt i verdens samlede innsats for å hindre slike konsekvenser før det blir for sent.

Forhandlingssituasjonen

Selv om det er voksende enighet om et togradersmål, er det langt fra enighet om hvordan dette målet skal omgjøres i konkrete internasjonale forpliktelser for i-land og u-land i en ny avtale. Det er tre forhold som gjør det særlig vanskelig å få på plass en avtale:

• Utslippskuttene som i-landene har lagt på bordet for 2020 er ikke ambisiøse nok for å oppfylle et togradersmål.
• Det er ikke lagt på bordet tilstrekkelige løfter om finansiering av utslippsreduserende tiltak og klimatilpasning i utviklingsland.
• De store u-landene har vært avvisende til å forplikte seg internasjonalt til utslippsreduksjoner dersom de ikke finansieres av industrilandene.

Nøkkelen er å få med USA og de store utviklingslandene.

Jeg er overbevist om at Obama-administrasjonen vil at USA skal være med i en ny avtale. Utfordringen er imidlertid å få USA til å forplikte seg internasjonalt til konkrete og ambisiøse utslippsreduksjoner, på lik linje med andre industriland. USA ønsker ikke å gjenta det som skjedde i Kyoto, hvor avtalen ble undertegnet, men kongressen ikke godkjente den i ettertid. Denne gangen vil USA sikre at det er nødvendig støtte i kongressen før de forplikter seg endelig. USA vil kreve at land som Kina og India forplikter seg til å gjennomføre reelle utslippsreduksjoner. I København vil USA også kreve at Kina og andre store utviklingsland forpliktelser rammes inn rettslig på samme måte som USAs forpliktelse.  

Utslippsreduksjoner i industrilandene

Industrilandene, med bare 18 prosent av verdens befolkning, står for nesten 40 % av verdens utslipp. For å nå togradersmålet må industrilandene redusere sine utslipp med 25-40 % innen 2020, sammenlignet med 1990-nivået.

I-landenes innspill om utslippsreduksjoner fram mot 2020 tar oss i beste fall bare halvveis til målet. Det skal mye til for at land har med seg nye utslippstall til København fordi dette krever nasjonale prosesser. Men i likhet med Danmarks leder for klimakonferansen, Connie Hedegaard, håper jeg at land kan vise fleksibilitet for å få en løsning når det gjelder.

Samtidig er det uenigheter i forhandlingene om framtiden til fleksible mekanismer slik som kvotehandel og Den grønne utviklingsmekanismen. 

Hvor utslippsreduksjonene skjer i verden er irrelevant for atmosfæren. De enorme investeringsbehovene for å sikre en omlegging til et klimavennlig samfunn må i stor grad dekkes av privat sektor. Til dette trenger vi et velfungerende, globalt karbonmarked. Norge arbeider aktivt for å beholde de markedsmekanismene vi har i dag, samtidig som vi må utvikle nye markedsmekanismer. Dette gjør at Norge og andre land kan påta oss ambisiøse tallmessige forpliktelser. Finansiering av rimelige utslippstiltak i u-land gir bedre samlet kostnadseffektivitet og kan gi raskere handling. Samtidig må det være en balanse mellom internasjonale mekanismer, og at u-land selv bør gjennomføre de enkleste og billigste tiltakene.

Det må også være en rimelig byrdefordeling mellom i-landene. USAs lovutkast har et utslippsmål som tilsvarer en utslippsreduksjon på om lag 3 prosent i 2020 i forhold til 1990. Norge er og vil fortsatt være tydelige på at dette ikke er bra nok, gitt USAs evne til og ansvar for å bidra. Samtidig må vi erkjenne at USA sliter med ettervirkningene av 8 år med en administrasjon som knapt tok klimautfordringen på alvor..  

Det positive i det amerikanske lovutkastet er imidlertid at det legger opp til en bane som går helt til en utslippsreduksjon på 80 % i 2050. Dette vil være i tråd med utslippsreduksjonene som er nødvendige for å nå et togradersmål.

Et spørsmål som gjør forhandlingene vanskeligere er at Russland har et stort overskudd av kvoter fra Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode, som de vil ønske å bruke selv eller selge internasjonalt. Her må vi unngå en løsning som kan undergrave miljøeffekten av en ny avtale.

Hva gjør Norge?

Norge har levert ambisiøse mål, vi har levert penger til klimatiltak slik som redusert avskoging, klimatilpasning og kapasitetsbygging i utviklingsland over bistandsbudsjettet og vi har utviklet et forslag for å skaffe langsiktig finansiering til klimatilpasning i utviklingsland. Gjennom overoppfyllelsen av Kyoto-avtalen bidrar Norge til finansiering av utslippsreduserende tiltak i utviklingsland. Vi har frivillig tatt på oss denne overoppfyllelsen for å bidra til tidlige utslippsreduksjoner, samt at Norge kan bidra til utvikling og fattigdomsbekjempelse i de land der tiltakene blir gjennomført. Vi vil fortsette å lete etter områder der norske bidrag og forslag kan gjøre en forskjell.

Generelt vil vi i klimapolitikken prioritere tiltak som har positiv effekt både for å motvirke klimaendringer og for bevaring av biologisk mangfold og andre viktige miljøverdier.

 I forhandlingene har Norge som eneste land uforbeholdent sagt at vi vil redusere utslippene med 30 prosent i 2020 sammenlignet med 1990.  Vi vil også skjerpe dette målet slik at det tilsvarer kutt i utslippene på 40 prosent dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete forpliktelser. 

Som del av en global og ambisiøs avtale der også andre industriland påtar seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet innen 2030.  De norske målene forutsetter bruk av fleksible mekanismer. 

I forbindelse med klimaforliket i Stortinget ble det enighet om at det er realistisk å ha et mål om å redusere utslippene i Norge med 15 – 17 millioner tonn CO2-ekvivalenter, i forhold til referansebanen slik den ble presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når opptak i norsk skog er inkludert.

For å sikre oss at vi har de rette virkemidlene, har regjeringen satt ned gruppa Klimakur 2020, som skal vurdere hvordan vi kan nå 2020-målet om norske utslippsreduksjoner. En omfattende beskrivelse av nasjonal klimapolitikk er imidlertid ikke tema for denne redegjørelsen.

Utslippsbegrensninger i u-land

Vi kan ikke løse klimaproblemet uten at utslippsveksten i land som Kina, India, Brasil, Indonesia og Sør-Afrika bremses og settes på et annet spor.

For å nå togradersmålet må u-landene bidra ved at deres utslipp framover blir liggende 15-30 prosent lavere enn det som ellers ville vært tilfellet.

For de fattigste utviklingslandene er det helt urimelig å snakke om utslippsreduksjoner, fordi de nesten ikke har utslipp. Derimot må de få støtte til å få en klimatilpasset utvikling for å hindre at de følger i de fossile fotsporene til i-landene.

Det er de store utviklingslandene som Kina, India, Brasil, Indonesia og Sør-Afrika som først og fremst må inngå forpliktelser om en lavutslippsutvikling. Mange av disse landene tar klimaspørsmålet svært alvorlig og arbeider nasjonalt for utslippsreduksjoner. Kina har som mål at karbonintensiteten skal reduseres med 40-45 % innen 2020 sammenlignet med 2005, og at 15 % av energiforsyningen skal komme fra kilder som ikke bruker fossile brensler.

Sør-Afrika har utarbeidet en nasjonal klimastrategi og vurdere å innføre et kvotesystem eller avgift på CO2.

Costa Rica har som mål å bli karbonnøytral, akkurat som Norge.

Norge arbeider for at tiltakene og planene i utviklingsland kan legges inn i en internasjonal avtale. Vi har sett positive tegn til at slike politiske løfter kan komme på plass i København. Vi støtter EUs og andres forslag om at u-land skal utarbeide nasjonale lavutslippsstrategier, som så legges fram internasjonalt som grunnlag for videre oppfølging. Slike strategier vil inneholde både tiltak landene selv gjennomfører og tiltak de får støtte til. Det er viktig at det etableres gode måle- og rapporteringssystemer for dette.

Støtte fra i-landene til teknologiutvikling er et nøkkelement for å få i gang tiltak for utslippsreduksjoner i u-landene. Jeg mener i-land og u-land har felles interesse av en styrket innsats for å få fram bedre teknologier. India har foreslått etablering av regionale klimateknologisentre hvor i-land og u-land kan samarbeide om teknologiutvikling. Dette kan gi konkrete resultater.

Jeg vil for øvrig ta initiativ til å gå gjennom norsk bistand med tanke på å gi den en mye tydeligere klimakomponent. Løser vi ikke klimakrisen, vil den over tid forsterke verdens fattigdomsproblemer. Klimatiltak vil ofte også være bistand. For eksempel satser regjeringen sammen med Scatec og indiske partnere på utbygging av solkraft i indiske landsbyer. Besøk i landsbyen Rampura overbeviste meg om at dette ble en god miljøpolitikk – samtidig som det gjør at barn kan lese om kvelden og småindustri gro fram.

Klimatilpasning

Noen klimaendringer er uunngåelige allerede. Mennesker har alltid tilpasset seg klimaet. I Guyana går for eksempel systemene for flomvern og beskyttelse mot havet hundrevis av år tilbake. I dag vokser behovet for slik beskyttelse kraftig. Klimaendringene er en betydelig tilleggsbelastning for samfunn som allerede sliter med å dekke grunnleggende behov som matsikkerhet og tilgang på vann. Det er de fattigste blant de fattige som rammes hardest.

Ikke uventet er behovet for klimatilpasning det viktigste temaet for de fattigste u-landene i København. Det internasjonale samfunnets ansvar er å støtte opp om og styrke de fattigste og mest sårbare landenes kapasitet og motstandskraft til å møte klimaendringene. Denne tilpasningen må først og fremst skje nasjonalt og lokalt. Klimatilpasning koster – nye beregninger gjort av Verdensbanken indikerer at kostnader ved klimatilpasning i utviklingsland er i størrelsesorden ett hundre milliarder dollar årlig i de neste tjue årene.

I København vil Norge særlig arbeide for et rammeverk som ivaretar behovene til de fattigste og mest sårbare landene. Disse landene må få stor og forutsigbar støtte til tilpasning, og dette må komme i tillegg til dagens bistand. Jeg tror mulighetene for å oppnå enighet om tilpasning i København er gode. Det forutsetter imidlertid at i-landene forplikter seg til både kortsiktig og langsiktig finansiering.

Særlige norske satsninger

Norge er en aktiv aktør i klimaforhandlingene. Men et lite land har mest innflytelse hvis vi konsentrerer våre ressurser på områder hvor Norge ut fra sin bakgrunn kan bidra spesielt. Vi har derfor lagt særlig vekt på internasjonal skipsfart, finansiering, tiltak for å stanse avskoging i u-land og bruk av karbonfangst og –lagring

Skip

Norge arbeider for at et nytt globalt klimaregime skal omfatte utslipp både fra internasjonal skips- og luftfart. Internasjonal skipsfart slipper ut like mye CO2 som Tyskland og utslippene har økt. Norge var det første landet som la fram et konkret forslag om skipsfart i klimaforhandlingene. Utslipp fra skipsfart bør inkluderes i et nytt globalt klimaregime gjennom et vedtak i København med tilsvarende ambisjonsnivå som avtalen for øvrig.  Om lag 75 % prosent av verdensflåten er registrert i utviklingsland. For å sikre at utslippsreduksjoner gjennomføres, bør den videre oppfølgingen foretas av FNs sjøfartsorganisasjon fordi man der kan få et globalt regelverk for skip som også omfatter u-land.

Vår sentrale internasjonale rolle som stor skipsfartsnasjon gjør at vi kan bidra sterkt til at også skipsfarten får globale krav om reduksjon av klimagassutslipp.

Finansiering

Vi får ingen avtale i København uten at det er et system som sikrer tilstrekkelig og forutsigbar finansiell støtte til klimatiltak og tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. Behovene kan være opptil flere hundre milliarder dollar årlig i 2020, utifra Klimakonvensjonens analyser. EU og det internasjonale energibyrået har anslått behovet til om lag 150-200 milliarder dollar.

Vi må bli enige om hvordan midler skal skaffes til veie, hvordan pengestrømmen skal fordeles og hvordan dette skal styres.

Finansiering av klimatiltak vil måtte komme fra flere ulike kilder. Det blir understreket fra u-landenes side at hovedkilden må være offentlige midler, mens flere i-land vektlegger behovet for markedsbaserte løsninger der privat finansiering inngår.

For å skaffe nødvendige finansielle ressurser til veie har Norge foreslått at en andel av utslippskvotene til i-land auksjoneres internasjonalt, og at inntektene brukes til å støtte u-land. Dette forslaget ivaretar prinsippet om at forurenser skal betale, og det sikrer forutsigbarhet ved at det ikke må vedtas fra år til år i nasjonale budsjettprosesser. Løsningen kan kombineres med nasjonale innbetalinger til fond, som foreslås av blant annet Mexico.

 I forhandlingene er det forslag om etablering av nye, store fond til ulike formål – tilpasning, teknologioverføring, utslippsreduksjoner. Jeg mener det er viktig at styringen av det internasjonale arbeidet med klimapolitikk blir liggende i FNs klimakonvensjon. Der bør standarder settes, strategi utformes og mål godkjennes. Men Klimakonvensjonen skal ikke stå for gjennomføring av tiltak, det må andre sørge for. Samtidig bør vi være forsiktige med å opprette nye institusjoner. Erfaringsmessig kan det ta flere år før en ny institusjon er ordentlig oppe og går, og vi kan derfor miste verdifull tid ved å skulle koble økt ressursbruk til etablering av nye institusjoner.

Jeg mener vi først og fremst må bygge på de organisasjonene og institusjonene vi har, og eventuelt forbedre disse. Uansett må vi stille svært høye krav til etterrettelighet og pålitelighet i styring og kontroll av finansieringen og iverksettingen. Støtte til utslippsreduksjoner bør være resultatbasert, slik vi jobber med skogsatsingen.

Uansett utfall i København vil det ta tid før et nytt system for klimafinansiering er på plass. EU har derfor foreslått at i-landene bidrar med penger også fram til 2013, i størrelsesorden 5-7 milliarder euro. Jeg mener det er viktig å få en tidlig start, særlig for å støtte u-land i kapasitetsbygging for å gjennomføre klimatiltak, og å få i gang nødvendige planleggingsprosesser. Den norske finansieringen av skogtiltak er et viktig bidrag til en slik oppstart.

Redusert avskoging

Nesten en femtedel av de globale klimagassutslippene stammer fra avskoging i utviklingsland. Uten å stanse avskoging, blir det svært vanskelig å løse klimautfordringen, men sterke drivkrefter bidrar til avskoging.

Etter at regjeringens klima- og skoginitiativ ble lansert på Bali i desember 2007 har Norge lagt fram et helhetlig forslag til en skogmekanisme som en del av en avtale i København. Det er grunn til å tro at skogtiltak i utviklingsland vil kunne bli en viktig del av avtalen i København, selv om det vil gjenstå arbeid med detaljer. 

Sammen med en rekke andre land har vi sett på mulighetene for finansiering av skogbevaring i utviklingsland i perioden før en ny klimaavtale er fullt ut iverksatt. En internasjonal arbeidsgruppe har anslått at dersom rundt 20 milliarder euro legges på bordet over de neste fem årene, kan vi hindre utslipp av 7 milliarder tonn CO2 samlet. Det tilsvarer Kinas totale årlige utslipp. Dette er den desidert største mulige utslippsreduksjonen i den nærmeste framtid. For å lykkes trengs penger, gode styringssystemer og god forvaltning.

Fram til et internasjonalt klimaregime er på plass, bidrar Regjeringens klima- og skogsatsning allerede til verdifulle forberedelser og læring.

Brasil har med sitt Amazonasfond utviklet et system for å finansiere prosjekter som kan bidra til å redusere avskogingen, deriblant alternative og mer bærekraftige leveveier.

Brasils miljøvernminister la nylig fram svært gledelige tall som viser en kraftig reduksjon i avskoging i Amazonas. Norge har et sterkt engasjement i Amazonasfondet og er slik med på å bidra til denne positive utviklingen.

Et annet eksempel er Gyuana, et lite, men like fullt viktig skogland med 75 % skogdekke og nær null avskoging. Jeg var i Guyana i november og skrev under på en intensjonsavtale der Norge vil støtte Guyana økonomisk, hvis landet lykkes i å bevare landets store regnskogområder. Når vi støtter Guyana, sender det et signal til utviklingslandene om at vi er villige til å betale for innsatsen hvis utviklingslandene lykkes i å begrense utslippene fra de tropiske skogene. Guyana på sin side viser med denne intensjonsavtalen at utviklingslandene er villige til å gjøre sin del. Avtalen mellom Norge og Guyana er den første helhetlige avtalen i sitt slag mellom et i-land og et u-land. Vi tror den etter hvert kan bli en modell for tilsvarende bilaterale avtaler.

Fangst og lagring av CO2

For å redusere utslipp må vi øke andelen fornybar energi, øke satsingen på energieffektivisering og få en bred anvendelse av karbonfangst- og lagring.  Norge har arbeidet lenge for at prosjekter for karbonfangst og –lagring i u-land skal kunne godkjennes under Kyotoprotokollen. Vi har også foreslått en ny mekanisme for å sette fart i lagring av CO2 der det ligger til rette for dette, noe som er særlig viktig for en del store industrikilder. Nasjonalt er det bevilget betydelige midler til å utvikle denne viktige teknologien. Slik teknologiutvikling kommer også verdenssamfunnet til gode.

Avslutning

I 1944 la Bretton Woods - konferansen et grunnlag for etterkrigstidens internasjonale regler, prosedyrer og institusjoner. Formålet var å styre unna økonomisk sammenbrudd av den typen som hadde skapt den store depresjonen og lagt grunnlag for andre verdenskrig. 

I København - 65 år senere – er ambisjonene minst like store og grunnleggende. Denne gangen gjelder det å bremse og styre unna farlige menneskeskapte klimaendringer som truer bosetting, matforsyning, helse og sikkerhet.

I 1944 besto toppmøtet av 44 allierte nasjoner som mente å representere ”nearly all the peoples of the world”.

Til uka møtes over 190 land med høyst ulike forutsetninger for å enes om felles mål og en rettferdig fordeling av byrder og kostnader.  Forhandlingene er om mulig uten sidestykke hva angår kompleksitet. De er om mulig uten sidestykke hva angår interesse og mobilisering – både i og utenfor møterom og regjeringskontorer.

Alle spørsmål vil ikke kunne løses og innfris i løpet av to uker i København, men grunnsteinen for framtidens internasjonale klimaarkitektur vil etter all sannsynlighet bli nedlagt i påsyn av en hel verden.