En avtale som kan forandre verden

I Sør-Afrika har San-folket i flere hundre år brukt biter fra hoodia-kaktusen for å stagge sultfølelsen under lange vandringer gjennom ørkenen. Denne kunnskapen har det internasjonale selskapet Phytopharm brukt til å utvikle et slankemiddel. Etter mange års kamp er nå San-folket sikret en del av inntektene selskapet får fra slankemiddelet. De får med andre ord betalt for sin kunnskap om naturen og genene fra kaktusen. Under FNs naturtoppmøte i Nagoya i Japan i oktober klarte vi å bli enige om en juridisk bindende avtale som sikrer alle land en del av inntektene fra egen natur, en avtale om en rettferdig fordeling av genressurser.

For avtalen mellom San-folket og Phytopharm har vært et av svært få unntak som har bekreftet regelen. Fram til nå har alle på eget initiativ kunnet utnytte og ta patent på produkter som framstilles fra planter og dyr, altså genressurser, uten at det sjekkes om landet hvor planten eller dyret er funnet har fått noe kompensasjon.

Et av mange eksempler på dette er bruken av plantegiften kurare. Indianere i Amazonas har lenge brukt stoffet som pilgift under jakt og fiske. Kurare, som har en lammende effekt, ble benyttet til å utvikle medisiner under bedøvelse, såkalte anestesimedisiner. Men verken Brasil eller noen av de andre landene i området har fått noe av inntekten fra salget, og indianerne har aldri fått penger for at internasjonale selskaper har brukt deres kunnskaper.

En FN-rapport om økosystemer og naturmangfold publisert i høst anslår at mellom en fjerdedel og halvparten av alle medisiner som brukes i dag er laget av genressurser fra planter. Markedsverdien av alle disse medisinene er satt til 3,8 billioner norske kroner. I tillegg kommer varer som kosmetikk, landbruksprodukter og turisme, for å nevne noe. Vi snakker om enorme verdier.

Også Norge har gått glipp av inntekter fra medisiner laget av planter fra norsk natur. På slutten av sekstitallet fant sveitsiske forskere en liten sopp de tok med seg tilbake til sine laboratorier. Soppen ble brukt til å utvikle medisinen Cyklosporin, som hjelper kroppen med å akseptere nye organer under organtransplantasjoner. Et sveitsisk farmasøytisk selskap har tjent milliarder av kroner på denne medisinen, men Norge har aldri fått del i disse inntektene. Det har på ingen måte vært avgjørende for det norske samfunnet. Men når vi vet at store deler av de viktige plantene og naturressursene i denne sammenhengen befinner seg i den fattige delen av verden begynner vi å se hva denne avtalen kan komme til å bety. En helt ny mulighet for å sikre landet store inntekter er nå gjort mulig for land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, land som fram til nå kanskje ikke har hatt inntekter å snakke om i det hele tatt.

I tillegg til å bli en viktig brikke i kampen mot fattigdom i verden er denne avtalen også med på å redde verdens naturmangfold. For ved å sørge for at land og lokalsamfunn får en økonomisk gevinst av sin egen natur vil den være en stor motivasjon til å bevare naturens mangfold istedenfor for eksempel å hogge ned skog for en kortsiktig fortjeneste.

Det var en stor opplevelse å få være med på de avsluttende forhandlingene i Nagoya for noen uker siden. Det ga en følelse av å være med og skrive historie, og å oppleve at Norge hadde en helt sentral rolle som brobygger mellom fattige og rike land gjorde meg stolt. Denne rollen kunne vi ha blant annet fordi vi gjennom Naturmangfoldloven allerede regulerer disse temaene.

FNs generalsekretær har kalt avtalen ”historisk.” Denne avtalen slår fast at alle land har rett til en del av inntektene fra sin egen natur, og gjennom denne avtalen har vi satt en ny standard for verdens naturvern.