Lærdommen fra Mexicogulfen

Aldri før har et så stort apparat blitt satt i sving for å begrense miljøskadene som her. Jeg hadde lange samtaler med nøkkelpersoner hos oljeselskapet BP som opererte oljebrønnen, og møte i det felles operasjonssenteret for selskapet og den amerikanske kystvakten. Det ble et studium i hva det vil si å håndtere en slik gigantisk ulykke. Omfanget og kompleksiteten er nærmest ufattelig. Det ligner en krigstilstand.

Rundt regnet 47 000 mennesker har jobbet med å begrense og reparere skadene. Varmen var så intens at de som arbeidet med å få opp oljen, måtte hvile i 40 minutter etter å ha jobbet i 20. 7000 båter har vært i på vannet. Fire millioner lenser ble lagt ut. 200 fly har vært i luften. 400 kontrollerte avbrenninger ble gjort for å hindre at oljen nådde strendene.

Kunne vi klart å mobilisere alt dette hvis det skulle skje en tilsvarende oljeulykke her hjemme, utenfor våre mest sårbare områder i Lofoten og Vesterålen?

Skadene ved ulykken begrenser seg ikke til miljøet. Ulykken har ført til arbeidsløshet, både i turistindustrien, leverandørindustrien og i fiskeriene – selv om mange fiskebåter og mannskaper har fått midlertidig jobb i aksjonen. Alt fra kelnere til mekanikere i småindustrien har blitt berørt. Omdømmet til BP har fått en alvorlig knekk. Og president Obamas midlertidige forbud mot boring på store dyp, har ført til store tap for flere oljeselskaper. Å holde en rigg i ro innebærer gjerne et tap på to-tre millioner kroner. Per dag.

Miljøkonsekvensene av ulykken i Mexicogulfen ser mindre ut enn det man med god grunn fryktet. I tillegg til den omfattende aksjonen mot oljeutslippet har blant annet typen olje og naturen selv bidratt til dette. Perioder med godt vær gjorde at lensene kunne virke. Mye av den lette oljen løste seg fort opp på sin vei fra det store dypet. Den høye temperaturen i vannet gjorde at mye fordampet. Og godt vær gjorde at lensene kunne virke. Enkelt sagt tok naturen seg av mye av oljen som aksjonen ikke samlet opp. Men vi kan ikke friskmelde miljøet i Mexicogulfen. Det tas stadig tester av vannkvaliteten, av fisk og reker og fugler. Kanskje effektene av kjemikaliene og oljeutslippet først viser seg på lang sikt? Et oljeutslipp av denne størrelsen må ikke bagatelliseres. En skandale og en utilgivelig hendelse er det uansett.

Hvordan ville dette vært i Barentshavet? Flere meter høye bølger og røft vær ville gjort opprydningen mye vanskeligere. Og vi hadde aldri hatt mulighet til å mobilisere så mange skip og fly og mennesker som i Mexicogulfen, der oljemiljøet er stort og tett.

Oljeutvinning er så risikofylt at vi kan ikke eksperimentere. Vi kan ikke ta sjanser. En oljekatastrofe à la Mexicogulfen kunne fått mye større konsekvenser i våre nordlige farvann. Det kunne blitt uhåndterbart. Kostnadene kan bli uendelig større enn inntektene. Og da mener jeg kostnadene for menneskene i lokalsamfunnet, for naturen, og for selskapene.

Det verst tenkelige, eller det utenkelige, skjedde i Mexicogulfen. Ut av alt det tragiske ved ulykken, har det faktisk også kommet noe positivt. Ny teknologi er utviklet, og vi ser konturene av nytt samarbeid om sikkerhet mellom verdens oljeselskap. Store oljestater som Angola, Brasil og Mexico har kommet til USA for å høste erfaringer. Også deres beredskap er høyst mangelfull. Og sist, men ikke minst, har ulykken gjort at vår bevissthet om risikoen ved oljeutvinning er blitt betydelig større.

Vi skal ikke slutte med oljeutvinning, men den vanvittige oljestrømmen fra brønnen i Mexicogulfen er en alvorlig advarsel. Det har vært flere nesten-ulykker, også på norsk sokkel. Vi har stort sett vært heldige så langt. Men når selv et så stort og erfarent selskap som BP kan trå så katastrofalt feil, kan det skje også mange andre.

To ulykker er aldri like. Neste gang kan det være en totalt annerledes utblåsning. Vi kan ikke ha beredskap for alle verst tenkelige hendelser. Men vi kan bestemme oss for at noen områder er så sårbare, så utsatte, at det vil lønne seg både for økonomien, for miljøet, for hele samfunnet å la oljen forbli under havbunnen.