Naturmangfoldåret 2010: Et år for handling

2010 er FNs internasjonale naturmangfoldår. Året skal gi oss økt kunnskap om naturen rundt oss, men det må først og fremst bli et år for handling. Med den nye naturmangfoldloven har vi skaffet oss et helt nytt redskap for å forvalte og  ta vare på mer av norsk natur. Når loven nå tas i bruk, utfordres også sterke økonomiske interesser.

Under en stor internasjonal konferanse om naturmangfold i Trondheim nylig demonstrerte  noen av verdens fremste forskere  hvordan arter og økosystemer forsvinner i et rasende tempo. Det er lett å bli skremt og motløs. Men som filosofen og forfatteren Jostein Gaarder har sagt: Pessimisme er latskap. Vi må være optimister, men optimisme uten handling er lite verdt. Derfor vil jeg bruke dette året til å løfte naturmangfold på den politiske agendaen, både nasjonalt og internasjonalt. I Norge har HKH Kronprins Haakon sagt ja til å være beskytter for året.

Norge har gjennom naturmangfoldloven forpliktet alle sektorer til å forvalte natur på en bærekraftig måte. Samtidig åpner loven for å velge ut noen typer natur. Eksempel på naturtyper er slåttemark, hule eiker og kalk-lindeskog.  Dette gir økt forutsigbarhet for alle berørte interesser. Vi skal blant annet gi truede arter og naturtyper bedre beskyttelse og i større grad enn tidligere vil dette omfatte natur i nærheten av der folk bor. 

Før naturmangfoldloven hadde vi ikke gode nok virkemidler. Prioriterte arter innebærer at truede arter og deres leveområder kan får en mer helhetlig beskyttelse mot trusler. Alle sektorer i samfunnet må forholde seg til disse reglene.

Det at en naturtype blir utvalgt betyr at både offentlige myndigheter og andre som planlegger tiltak eller inngrep i naturen, må ta særskilt hensyn til forekomstene av naturtypene. Skogeiere, bønder og veibyggere er noen av dem som blir utfordret på en helt annen måte enn før.  Skal vi bygge en vei skal nå naturen i langt større grad tas hensyn til enn før. Det blir vanskeligere å  bygge boligområder i leveområdene til truede arter. Og når vi planlegger nye vindmølleparker eller kraftlinjer skal hensynet til naturen være med og bestemme hvor og hvordan. Vi må i langt større grad enn tidligere la naturens behov legge premissene for våre avgjørelser.

Miljøforvaltningen – enten det er i Norge eller andre land - kan ikke ta vare på naturmangfoldet alene. Vi må ha alle sektorer med. Og naturmangfoldloven er nettopp en slik lov som forplikter alle sektorer. Dette er nødvendig dersom vi skal sikre en rekke arter og naturtyper en framtid.

En annen milepæl i naturmanfdoldåret er at  nasjonalparkplanen blir sluttført. Da vil vi ha 35 nasjonalparker i Norge, og 16 til 18 prosent av  landarealet vil være vernet. Nasjonalparkene skal bidra til å sikre store, robuste leveområder for planter og dyr. De gir oss dessuten gode naturopplevelser, og de kan gi grunnlag for naturbasert næringsutvikling i distriktene. I 2010 er det planlagt omfattende vern av skog på statsgrunn i fylkene Nordland og Nord-Trøndelag, i tillegg til frivillig vern av private skogeiendommer.

I 2010 skal vi også legge fram en naturindeks for Norge, som sier noe om tilstanden i norsk natur. I Naturmangfoldåret vil vi jobbe for å øke kunnskapen, engasjementet og forståelsen av hvorfor bevaring av naturmangfold er så viktig.

Naturmangfoldåret skal markeres verden over. FNs hovedforsamling skal diskutere naturmangfold en hel dag i New York i september. Det er noe nytt, men egentlig helt naturlig: Naturmangfoldet er menneskenes livsgrunnlag. Fattige mennesker og urfolk er ofte de som først og hardest blir berørt av naturødeleggelser. Men også vi i den vestlige verden er helt avhengige av den levende naturen, selv om mange ikke tenker over dette i det daglige.

Et viktig eksempel på konkrete tiltak er regjeringens klima- og skogprosjekt. Norge har vedtatt å bevilge inntil tre milliarder kroner årlig til arbeid mot klimautslipp fra avskoging i utviklingsland. Dette gjør vi fordi avskoging står for nesten 20 prosent av de globale CO2-utslippene. Tiltak for å stoppe avskoging er altså et av de viktigste klimatiltakene vi kan investere i. Vi jobber for å få også flere land til å gjøre tilsvarende. Jeg vil også prioritere naturmangfold i utviklingspolitikken for øvrig, fordi dette er viktig for fattigdomsbekjemping.

Det er blitt gjort enorme miljøskader verden over på grunn av måten vi styrer økonomien på. Den anerkjente økonomen Pavan Sukhdev anslår at vi i hele verden forbruker naturkapital tilsvarende 30 norske statsbudsjetter i året. Sukhdev leder et omfattende prosjekt som skal dokumentere naturmangfoldets verdi, også økonomisk sett.

I en virkelig grønn økonomi tar alle inn over seg at varig velferd bare kan bygges på et levende naturgrunnlag. I sin avslutningstale under Trondheimskonferansen sa finansminister Sigbjørn Johnsens at vi må diskutere hvordan økonomien kan støtte opp om naturen og ikke motsatt, slik som ofte har vært tilfelle. Da må vi i mye større grad enn i dag verdsette naturmangfoldet og de tjenestene naturen gir oss, som for eksempel matproduksjon, bestøving av frukttrær, rensing av vann og luft og opplevelser. Vi må gjøre naturmangfold og økosystemer synlige i økonomien, i markedsprisene og i våre økonomiske modeller, så de blir tatt hensyn til. Vi må fjerne subsidier eller andre virkemidler som fører til tap av naturmangfold.

Det å ta vare på arter og økosystemer er ikke bare et økonomisk spørsmål. Naturmangfoldet er livsnødvendig for å opprettholde økologiske systemer og prosesser. Samspillet mellom de ulike artene, utviklet gjennom evolusjonen i millioner av år, er så finstemt at utryddelsen av en art kan få store konsekvenser for andre arter i næringskjeden.

Vi kan kanskje klare oss uten en bille, en sommerfugl, tiger og isbjørn. Men hvor går grensen for når et økosystem bryter sammen? Hva er egentlig de totale konsekvensene av at vi taper noen arter her og der? Det vet vi lite om. Det vi vet, er at en utryddet art er tapt for alltid. Tap av naturmangfold ødelegger menneskenes livsgrunnlag og gjør vårt livsmiljø fattigere og mer sårbart. Ikke minst i en framtid der klimaendringer påfører naturen ekstra store belastninger – fordi de skjer så raskt. Vi har et moralsk ansvar for å bevare naturen – for naturens egen del og for kommende generasjoner. Derfor må vi handle nå. Det gjelder rett og slett livet.