Trygg håndtering av kjemikalier - en global utfordring

Sjekkes mot fremføring

For å oppnå regjeringens mål om å stanse miljøgifter innen 2020 har offentlig utvalg gitt råd, overlevert meg i går. Utvalgsleder Ketil Hylland presenterte denne her på Kjemikaliedagene i går. Må se ordentlig på det, men vil si at utredningen vil være det viktigste verktøyet vårt i tiden fremover for å lage bedre politikk og bedre regelverk.

• Kjemiske produkter utgjør nå snaut 10 % av verdenshandelen. Bruk og handel med kjemikalier bidrar til økt velferd og bedre produkter og tjenester. Både i industriland og i utviklingsland. Derfor et gode vi alle skal høste gevinsten av.
  
• Veksten nå størst i utviklingsland. Dette er i utgangspunktet godt nytt for utviklingsland, og for mange er dette en viktig del av den økonomiske utvikling de opplever. Men industriell vekst kan også ha nedside gjennom forurensninger.
  
• Hvis noen i dag sa til deg at Norge skulle slutte med forurensningskontroll
• at vi igjen skulle la urensede gruve- og industriutslipp slippe ut i luft og vann
• at vi ikke burde sette noen krav til farlige stoffer i produkter
• at vi ikke burde bry oss om det var miljøgifter i maten vi spiser 
• da ville de fleste av oss slitt med å ta vedkommende alvorlig
  
• Vi ser på forurensingskontroll som grunnleggende del av vår egen velferd og utvikling. Ingen vil tilbake til smog og forurensende industri. Vi godtar verken helserisiko for oss selv eller våre barn på grunn av miljøgifter i mat, ei heller at naturen forurenses.
  
• En slik holdning ikke unik for oss. Også i utviklingsland er de opptatt av at mat, produkter eller industriutslipp ikke skal føre til sykdom eller skader. Ikke grunnlag for å være i mot at utviklingsland skal vokse på kjemikalieområdet.  Men for god håndtering av kjemikalier og farlig avfall – for at økt økonomisk utvikling skal levere økt velferd. Dette gjelder i utviklingsland, akkurat som her hjemme.

Mitt hovedbudskap er at vi må tenke internasjonalt for å møte utfordringene ved kjemikalier og farlig avfall. Dette fordi:

1. Verden forandrer seg – utviklingslandene blir stadig viktigere aktører i global handel og industri.

• Kjemikalieindustrien har tradisjonelt hørt hjemme i OECD-området. Europa, med Tyskland i spissen, har vært dominerende. Veksten er nå størst i utviklingsland, bl.a. fordi leverandører ønsker å være nær de voksende markedene i Asia (Kina/India).
  
• Asia fremstår som global leverandør av industrivarer, og mye av kjemiske produkter som eksporteres til Asia kommer tilbake i ulike produkter. Sør-sør handelen øker også. Brasils største handelspartner er ikke USA, men Kina. Vi ser også at de voksende økonomier er bevisst sine nye rolle og er stadig mer aktive på den internasjonale arena.
  
• Men globale varestrømmer gir også globale avfallsstrømmer. Produkter ender i økende grad opp i utviklingsland som avfall, ofte farlig avfall; dette gjelder f. eks. vår elektronikk, våre skip. For utviklingsland kan dette av og til være en ønsket næring, men det er ofte helt ute av kontroll når det gjelder helse- og miljørisiko. Mange utviklingsland opplever da også dette som et problem, og opplever avmakt overfor avfallsstrømmene som kommer til landet.

2. Fremdeles har utviklingsland dårlige, eller helt manglende, systemer for å håndtere kjemikalier og farlig avfall på en god måte

• Forskjellen i kapasitet mellom rike og fattige land på dette området minsker ikke, den er tvert i mot økende. Noen er i ferd med å bygge opp forurensningskontroll, andre mangler helt. Også de voksende økonomiene er i startfasen når det gjelder å bygge opp en effektiv foruresningskontroll.
  
• Forskjellene øker også fordi industriland har bedret sitt regelverk vesentlig de siste 10-15 år. Ikke minst gjelder dette nå Europa der det europeiske kjemikalieregelverket (REACH) setter en helt ny standard for kjemikaliekontroll, og der jeg vet mange her er opptatt av å gjennomføre dette nye regelverket. Noen utviklingsland vil hevde at vi bør slakke på kravene for å ikke stenge dem ute. Dette mener jeg er en helt feil vei å gå – verdenssamfunnet må derfor bidra til at utviklingslandene selv etablerer godt regelverk og fungerende kontrollsystemer.
  
• Flere internasjonale organisasjoner jobber også for grunnleggende kapasitetsbygging i utviklingsland for trygg håndtering av kjemikaier og farlig avfall, særlig FNs utviklingsprogram og FNs miljøprogram. De globale konvensjonene har også en viktig rolle. Norge støtter arbeid i multilaterale organisasjoner og har også et eget vellykket samarbeid i Kina

3. Bruk og utslipp av miljøgifter ender opp i vårt eget matfat fordi de langtransporteres.

• Utfordring at miljøgifter er ”over alt” - luft- og havstrømmer fører stoffene til Norge og Arktis, kjemikalier i produkter spres med handel. Jeg tok selv nettopp en blodprøve for å sjekke nivået av miljøgifter. Den viste at jeg – ikke overraskende - er eksponert for mange miljøgifter jeg aldri har hørt om. Selv om nivåene ikke utgjør noen direkte helserisiko, er det en utfordring at utslippene stort sett kommer fra andre deler av verden. Samtidig vet vi også fortsatt lite om langsiktige effekter av miljøgifter.
  
• På kjemikalieområdet finnes et internasjonalt samarbeid i globale konvensjoner. Dette er et område der internasjonal regulering og samarbeid har gått fremover. Etter at Basel-konvensjonen om grensekryssende transport av farlig avfall ble opprettet i slutten av 80-årene, har vi bl.a. fått Stockholm-konvensjonen om organiske miljøgifter som trådte i kraft i 2004.
  
• Vi har felles regelverk med EU på kjemikalieområdet. Europa er fortsatt et viktig marked, og derfor setter vårt kjemikalieregelverk en viktig standard for beskyttelse av helse og miljø som resten av verden forholder seg til. Det gjelder ikke bare utviklingsland, men også land som USA og Japan. Dette er bra, og bidrar til at vi trekker i riktig retning.

Avslutning

Norsk industri har en viktig rolle i å møte utfordringene globalt – dere representerer globalt sett det beste i verden når det gjelder kjemikaliehåndtering. Og norsk næringsliv er et eksempel på at vi faktisk klarer å kombinere et høyt beskyttelsesnivå for helse og miljø med å tjene penger. Dette mener jeg det er viktig å være stolt av, og det er viktig å forsøke å ta med disse standardene når man arbeider i andre land. Dere er derfor viktige og gode ambassadører for trygg kjemikalieforvaltning.