Introduksjon

Denne konferansen kommer på et viktig tidspunkt. I dag legges statsbudsjettet for en ny regjering frem. Over hele landet pågår det derfor en debatt om Norges fremtid, om dette landets visjoner. Det er en debatt om vi klarer å kombinerer våre tradisjonelle verdier med fremtidsutviklingen. Det er en debatt om vi kan kombinere velferd med vekst, om vi kan forene omsorg med utvikling.

La oss legge vekk de dystre spådommene og overskriftene i media om at vi i Norge ikke vet hvor vi vil med dette landet. For vi skal innføre viktige reformer som sikrer at folk har arbeid eller utdanning, som skal sikre en aktiv næringspolitikk, som sammen skal hjelpe oss til å finne svaret på hva vi skal leve av i fremtiden. Denne konferansen hvor dere diskuterer karbon, bioteknologi, miljø og materialteknologi, er en del av en dialog om morgendagen.

Dere er flinke til dette med reformer, utvikling og tanker om fremtiden i Kongsberg. Som dere vet, er jeg ny i denne jobben. I løpet av de drøye to ukene jeg har vært i jobb, har jeg holdt fem taler, vært på et statsbesøk og i et bryllup, mitt eget, så det har vært hektisk. Men jeg har også mottatt et ord eller to i øret, og ett av de jeg husker best kom fra en av våre store samfunnsplanleggerne som trakk meg til side og sa:

Dersom en håndterer en krise på en god måte, vil det kunne føre til vekst og fremdistro. Som han sa ”en krise er ikke bare av det onde”. Og det er vel betegnende på hvordan dere i Kongsbergmiljøet har reist dere etter de tunge årene for tyve år siden. Den kraftanstrengelsen dere har utøvd ved å bringe et århundres langt livsgrunnlag inn i en ny tid – ved å tilføre ny og kunnskapsbasert teknologi – står det betydelig respekt av.

Av erfaring vet jeg også at det er slik i politikken, at krise kan føre til vekst. Men suksess må også kunne forvaltes til videre utvikling, og derfor er den samtalen dere har her i dag så viktig. Vi kan ikke bare snakke om rettferdighet, vi må alltid ha en levende dialog om fremtiden også. Men ord vil aldri være nok. Vi trenger verktøy og handlekraft:

Uten statlig eierskap og forsvarskontrakter ville vi ikke hatt høyteknologibedrifter på Kongsberg i dag. Og det er til ettertanke.

Kunnskapens plass i globaliseringen

Vi lever i et høykostland, og kan derfor ikke konkurrere på pris alene. Vi må konkurrere på innhold.

Og noen ganger er det litt vanskelig å vite hva dette ”innholdet” er.

Men la meg ta et eksempel. For noen måneder siden var jeg på bedriftsbesøk på IT-Fornebu. I en av forskningsavdelingene der hadde de laget prototypen til et helt nytt frakteskip, helt ulikt alt annet som har seilt på de syv hav før. Med nye løsninger på alle områder. Forskningssjefen kunne fortelle at denne prototypen kunne ikke vært laget noe annet sted i verden. Kreativiteten og selvstendigheten og nysgjerrigheten og motet i innovasjonen ville han bare finne her, mente han. Og det er vel noe sant i det? Kanskje har vi uante fordeler av fellesskole, av manglende hierarkier og et furet og værbitt land?

Vi må kunne konkurrere på innhold. For dette vet vi – globaliseringen har kommet for å bli. Globalisering er ikke et artig moteord som snart er passé.

Jeg skal ikke dvele for lenge ved dette fenomenet, annet enn å konstatere at globaliseringen fører til at norsk næringsliv møter stadig tøffere konkurranse. I denne konkurransen fremstår kunnskap og kompetanse som stadig mer sentralt. I årene som vil derfor dette være helt avgjørende for nyskaping, innovasjon og verdiskaping.

Evne til å ta kunnskap og kompetanse i bruk, og kombinere den på nye måter, er i dag avgjørende i enhver omstillings- og fornyelsesprosess i alle typer virksomheter.

Skal Norge henge med i den raske internasjonale utviklingen, må vi derfor satse enda mer på kunnskap og kompetanse. Det betyr at vi må styrke kvaliteten og relevansen i utdanningen – samtidig som vi også skal satse mer på kompetansepåfyll i arbeidslivet. Gjennom vår politikk skal vi legge til rette for livslang læring. Å søle med en persons talent, utvikling og arbeidskraft vil gjøre nasjonen mindre vekstkraftig. Arbeidsledighet er ikke bare moralsk feil men det er også økonomisk ulønnsomt. Vi vil investere i de rundt oss, med utdanning, utfordrende oppgaver, og en plass i et samfunnet.

Kunnskap driver teknologien og samfunnet fremover. En forutsetning for å stimulere denne drivkraften er at næringsliv og utdanningsinstitusjoner arbeider tett sammen. Hvordan skal utdanningsinstitusjonene klare å utdanne relevant arbeidskraft dersom de ikke vet nok om hva næringslivet har behov for?

Regjeringen har som målsetting å styrke samarbeidet mellom næringsliv og utdanning. Vi har noen gode eksempler til etterfølgelse hvor næringsliv og utdanning har lykkes i å utvikle og fornye seg i takt – slik som her på Kongsberg hvor man blant annet gjennom dialog har utviklet bransjespesifikk utdanning ved høyskolen i Buskerud.

Aktiv næringspolitikk

Det overordnede målet for næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig verdiskaping i norsk økonomi. For den samlede verdiskapingen er avgjørende for hvilken velferd vi kan oppnå. Uten en næringspolitikk med kontinuerlig fokus på verdiskaping vil vi ikke kunne bevare og videreutvikle dagens velferdssamfunn. Og her må jeg få komme med en liten digresjon, og noen lettere innskutte bisetninger om det totale politiske bildet:

Det er noen som tror at det er en motstrid mellom velferd og vekst. Jeg mener at disse forholdene er påvirket av hverandre og gjensidig avhengige. Den nordiske modellen har vist akkurat dette. Det er landene med de gove velferdssystemene som også har den beste konkurranseevnen. Det er en nær sammenheng mellom et samfunns evne til å skape og å dele goder. Godt utbygde velferdsordninger er viktige i seg selv og for de menneskene som nyter godt av dem, men gode velferdstjenester er også viktige for de private bedriftene og samfunnsøkonomien. Og gjennom en vekstkraftig økonomi kan vi også få gode velferdsordninger. Så var det sagt.

Det er vel ikke så mange som er uenig målet om verdiskapning og vekst. Men det er helt klart at vår regjering ikke er enig med sine forgjengere i hvordan vi skal få dette til. For hva skal egentlig til for å få en størst mulig verdiskaping i norsk økonomi?

Vi ønsker å bruke de muligheter som finnes for å fremme verdiskapingen over hele landet, og til å utvikle nye virkemidler der det er fornuftig. Dere som representerer næringslivet må vel kunne forvente at vi som ansvarlige politikere viser evne til nytenkning og innovasjon i vårt arbeid, slik vi forventer det i deres arbeid?

Aktiv bruk av de mulighetene vi har er faktisk viktig for den nye regjeringen, og derfor gjentar jeg det gjerne.

Vi vil føre en aktiv og moderne næringspolitikk hvor staten er engasjert i partnerskap med næringsliv og arbeidstakere. Det offentlige virkemiddelapparatet skal styrkes og være en fleksibel partner – ikke et byråkratisk hinder – for næringslivet. Vi har varslet en ny kurs for næringspolitikken:

”Staten skal engasjere seg på et bredt felt i næringspolitikken for å bidra til nyskaping og et konkurransedyktig næringsliv, innen forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap”.

Og den nye næringspolitikken skal være både forutsigbar og fremtidsvisjonær.

Nærmere om forskningspolitikken

Den forrige regjeringen la frem sin stortingsmelding om forskning – Vilje til forskning – våren 2005. Stortinget sluttet seg til meldingen, men krevde samtidig at det måtte utredes en tilhørende opptrappingsplan som kan vise veien til de ambisiøse målene som Stortinget var enige om.

Og til spørsmålet om den nye regjeringens vilje til forskning vil jeg si: JA – vi har vilje til forskning.

Samtidig vil jeg referere til forskningsmeldingens innledende formuleringer:

”Forskningspolitikken reflekterer samfunnets vilje til å utvikle ny kunnskap.(…) Skal Norge bli en ledende forskningsnasjon, kreves en felles vilje til forskning.”

Myndighetene har et klart ansvar for å drive forskningen fremover. Men vi skal ikke glemme at det er hele systemet av næringslivsaktører, kunnskapsinstitusjoner og offentlige myndigheter som sammen må gjøre en jobb – dersom vi skal bli det som regjeringen har satt som mål, nemlig:

”en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn.”

I løpet av denne stortingsperioden vil dere få se en regjering som både har vilje og handlekraft til å gjennomføre en aktiv forsknings- og innovasjonspolitikk.

Vi har i den sammenheng mange uløste oppgaver. For en halv time siden [ kl. 10:00] la regjeringen frem sitt første budsjett for Stortinget.

Den opptrappingsplanen som blant annet Arbeiderpartiet ba om i Stortinget, blir videreført av Stoltenberg II regjeringen.

Målet om å øke Norges samlede forskningsinnsats til 3 prosent av BNP innen 2010 befestes.

En av de største utfordringene i dette arbeidet blir å legge grunnlaget for at næringslivet i enda større grad baserer sin virksomhet på forskning og utvikling.

Vi har mange gode virkemidler for å få dette til; men de må tas i bruk i større grad enn i dag og det budsjettet for 2006 som nå er lagt frem er et klart skritt i riktig retning. Kanskje må vi også finne frem til og ta nye virkemidler i bruk. Jeg tror også at et styrket samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og næringsliv kan bidra til at næringslivet får mer utbytte av den offentlig finansierte forskningen. Disse utfordringene vil regjeringen arbeide aktivt med.

Vi skal også styrke kunnskapsbasen gjennom økte bevilgninger til universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Dette vil i seg selv også legge grunnlag for fremtidig næringsvirksomhet.

Regjeringen vil arbeide for at bedriftene i større grad skal kunne sikre seg avkastningen av de forskningsresultater og innovasjoner som bringes ut på markedet. Ved å sikre patenter og design, og ved å bygge opp sterke varemerker, vil bedriftene stå sterkere i den stadige tøffere globale konkurransen. Det er derfor et mål for regjeringen å forbedre norsk patentpolitikk og på den måten bidra til sikre patentrettigheter på høyde med våre konkurrentland.

Tiltak for å styrke forskningsinnsatsen her hjemme er ikke nok. Forskning og kunnskap er internasjonale goder. Vi må derfor være i godt inngrep med kunnskapsfronten internasjonalt. Her må vi bl.a. styrke samarbeidet med viktige samarbeidspartnere for Norge – som EU og USA.

Norges forskningsråd har gjort en aktiv innsats for å sikre god norsk deltakelse i internasjonale forskningsaktiviteter. Jeg er glad for at vi blant annet har god uttelling i flere EU-programmer. Men det er liten tvil om at vi har et forbedringspotensial når det gjelder å styrke vår posisjon på den internasjonale forskningsarenaen. Utfordringene ligger blant annet i å hente hjem flere utenlandske forskningsinvesteringer, øke forskermobiliteten inn og ut av landet og bygge nettverk på tvers av landegrenser.

Dette skal vi imidlertid få til, blant annet ved å styrke broen mellom nasjonale satsinger og internasjonalt forskningssamarbeid.

Vi skal ha ambisiøse mål for forskningen, men vi skal ikke ta mål av oss å være best på alle fronter. Det er kanskje typisk norsk å være god, men vi kan som et lite land ikke være god på alt. Derfor skal vi fremover være enda mer bevisst på å satse på de områdene der Norge har fortrinn og et stort verdiskapingspotensial.

Avslutning

Jeg vil vende tilbake til suksesshistorien om Kongsberg, fordi jeg mener den har noe viktig å fortelle oss. I 1986 gikk kommunens største bedrift, den offentlig eide Kongsberg Våpenfabrikk, konkurs. Og her kunne historien endt med nedleggelser og utflytting av kompetanse til andre teknologimiljøer.

Men Kongsberg er på ingen måte en spøkelsesby med sus av gammel industrifortid. Her er et pulserende næringsliv som har lykkes i å etablere seg på det internasjonale markedet. Dere har lykkes med å holde på kompetansen, og utviklet den videre innenfor noen få utvalgte nisjer – som alle har sine røtter i Kongsbergs tidlige industrihistorie.

Det viser at en kommer langt med vilje til å tenke nytt, i de tider hvor en må. Og denne konferansen viser vilje til å tenke nytt også i de tider det kanskje ikke er så påtvunget som ved konkurs, nedleggelse og krav om omstilling. For å ikke stivne er kanskje en like viktig egenskap.

Dette tar jeg som et bevis på at vi kan få til mye, bare kunnskapen, viljen og handlekraften er tilstede.

Vi gleder oss til samarbeidet om fremtiden.