Statssekretær Karin Yrvin

Den nordiske modellen

Innlegg i Aftenposten tirsdag 9. mai 2006

Den nordiske modellen anses av mange økonomer for baktung. De hevder at dersom en har en stor offentlig sektor, som det er kostbart å finansiere, så klarer en ikke samtidig å ha et dynamisk næringsliv, og god konkurranseevne. Erfaring viser at disse økonomene tar feil. De nordiske landene har høy økonomisk vekst og høye plasseringer på en rekke konkurranse-evneindekser, samtidig som de har en stor velferdsstat og et relativt høyt skattenivå. En kan sammenligne den nordiske velferdsstatene med en humle. Teoretisk sett skal den ikke kunne fly, men den flyr allikevel.

Fortsatt vet teoretikerne for lite om hva slags faktorer som konkret som fører til koblingen mellom en positiv vekst og velferd. Dette skyldes muligens modellens kompleksitet.

Noen faktorer er allikevel tydelige. Vi har en liten, åpen økonomi og et omstillingsdyktig næringsliv. I Norge er det en godt utbygd infrastruktur og en høyt utdannet befolkning, hvilket også kommer næringslivet til gode. Arbeidslivet er hensiktsmessig regulert, og vi har en god kombinasjon mellom nødvendig fleksibilitet og trygghet, både for å ha arbeid og for at sikkerhetsnettet vil ta vare på den enkelte dersom samfunnsendringer krever omstilling.

Videre har den nordiske samfunnsstrukturen elementer som er vanskeligere å stadfeste enn retten til arbeid. Alle landene scorer høyt på stabilitet, mulighet for innsyn i politiske prosesser og på effektivitet i det politiske systemet. Modellen bygger på en god og effektiv offentlig sektor som tar ansvar for det vi har sammen, helse, skolegang, infrastruktur, og stabile og konkurransedyktige vilkår for næringslivet.

Jeg skal være den siste til å hevde at den nordiske modellen er perfekt. Dersom vi ikke stadig er oppmerksomme på behovet for forbedring, kan den lett bli tungrodd. Konsensus, inkludering og koordinering av arbeidsmarkedet er typiske trekk ved Norden. Imidlertid har vi problemer med å inkludere nye grupper i arbeidslivet. Vi har utfordringer knyttet til å få nok unge til å velge relevante utdanninger for næringslivet, og vi har en rekke demografiske utfordringer, som for eksempel alderssammensetningen i befolkningen. For mange mennesker faller helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet, og på sikt kan dette forrykke balansen i den nordiske modellen. Vi er heller ikke så mange mennesker i dette landet, og det betyr at vi må satse målrettet der vi er gode for å kunne hevde oss i en stadig tøffere internasjonal konkurranse. Vi må også sørge for å ta hele landet i bruk. Dette er utfordringer vi er nødt til å ta tak i, og som Regjeringen allerede jobber med.

Utfordringen er å få denne modellen til å bli enda bedre. Allikevel snakker vi om justeringer, ikke om å endre en modell som tjener innbyggerne i Norge vel. Den største hovedutfordreren til denne samfunnsmodellen vi har valgt i Norge, er Fremskrittspartiets nyliberalistisk Norge, bygget på andre verdier enn det som den nordiske modellen representerer. Siv Jensen burde, isteden for å hakke løs på Regjeringens modell, presenterer hva slags samfunn hun arbeider for, nemlig et samfunn med større forskjeller, hvor noen skyves ut. Det er på tide at vi får en reell debatt om hva som er best for alle oss som lever i dette landet, nå og i fremtiden.