Statssekretær Karin Yrvin

Flere nøtteknekkere!

Innlegg på fagseminar om realfag 3. april 2006

Denne dagen har jeg sett frem til. Jeg synes det er flott at vi er samlet her – fra utdanning og arbeidsliv – for å diskutere noe som etter hvert har utviklet seg til å bli en større og større utfordring for samfunnet: Det at vi ikke har nok realfagskompetanse i arbeidslivet.

Dette er ikke noe særnorsk problem – de samme trendene gjør seg gjeldende i Europa og ellers i den industrialiserte delen av verden. Et annet utviklingstrekk på tvers av landegrenser er den lave rekrutteringen av jenter til realfagsutdanningen. Denne utviklingen må vi forsøke å snu!

Jeg har store forventninger til å få høre deres meninger om hvordan vi kan løse denne utfordringen.

Hvorfor er realfagskompetanse viktig for samfunn og næringsliv?

Realfagene har en viktig begrunnelse: De er nyttige. De gjør at vi kurerer dødelige sykdommer, at vi har mobiltelefon og pc, og at vi kjører bil i stedet for hest og kjerre. Kort sagt: Realfagene er grunnlaget for vår velstand.

Realfag er så mye mer enn matematikk. Uten realfagkompetanse kan vi ikke drifte det næringslivet vi har i Norge i dag. En stor del av vårt næringsliv har sitt opphav i landets geografiske eller naturgitte forutsetninger. Fiskeri og havbruk, kraftkrevende industri, maritim virksomhet og petroleums­virksomhet er alle eksempler på næringsvirksomhet som forutsetter arbeidskraft med betydelig realfagskompetanse.

Mange vil kanskje hevde at det er en selvfølge at vi, som leverer olje og gass over hele kloden, er verdensledende på olje og gassteknologi. Men dette er slett ingen selvfølge. Vår posisjon på teknologifronten er et resultat av en målbevisst politisk satsing fra det norske oljeeventyrets opprinnelse. Gjennom konsesjonspolitikken har vi bygget opp kompetansemiljøer i Norge, slik at vi i dag ikke er avhengig av kompetanseimport for å drifte utvinningen av naturressursene.

Det norske bedrifter tjener penger på i dag er også ofte et resultat av langvarig og tøff konkurranse med land med lavere produksjonskostnader og mindre krav til for eksempel miljøsikkerhet. I denne konkurransen har kunnskap og kompetanse blitt vårt viktigste kort på hånden. Innenfor en rekke teknologiområder er vi i dag i tet på det internasjonale markedet.

I dag er vi for eksempel ledende på høyteknologisk produksjon av skipsutstyr.

Tjenestesektoren er særlig aktuell for realfagene. Den burde jeg faktisk nevnt først. Eurostat har gjort en undersøkelse som viser at 80 prosent av naturvitenskap- og teknologiyrkene i Europa finnes innenfor tjenesteytingen. I Norge i 2005 jobbet for eksempel 38 prosent av sivilingeniører og andre med høyere naturvitenskapelig utdanning innenfor finansiell og forretnings­messig tjenesteyting. Til sammenligning arbeidet 15 prosent av sivil­ingeniørene innenfor industrien.

Vi ser i dag en formidabel vekst i kunnskaps­intensive tjenester. Størst verdiskaping fra kunnskapsintensiv tjenesteyting har vi fra teknologi­områdene telekommunikasjon og utvikling av programvare.

Flere nystartede norske bedrifter har gjort seg internasjonalt bemerket innenfor programvare – som Opera Software og FAST Search & Transfer.

Fellesnevneren for å drive teknologiutviklingen videre på disse områdene jeg nå har nevnt, og mange flere, er – ja nettopp: Realfagskompetanse. Vi trenger mer realfagskompetanse til næringslivet. Vi trenger realfags­kompetanse som er relevant for næringslivet, og vi trenger realfags­kompetanse av høy kvalitet.

Det er en viktig samfunnsoppgave å sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på relevant realfagskompetanse, fordi vår velferd avhenger av verdiskaping fra næringslivet. Og uten realfagskompetanse stopper AS Norge, har jeg lest i dagens program [Morten Loktus (Statoil) innlegg om realfagskompetanse inn i fremtiden].

Dette er en av grunnene til at regjeringen satte seg som mål å styrke realfagsundervisningen og rekrutteringen til realfagene – gjennom hele utdanningsløpet.

Hvordan skal vi få mer verdiskaping ut av våre investeringer i utdanning?

Få land kan skilte med høyere investeringer i utdanning enn Norge. Resultatet er at vi i dag har en høyt utdannet befolkning. Utfordringen fremover er å få mer tilbake for disse investeringene i form av økt verdiskaping.

Et kunnskapssamfunn trenger mangfold og en stor variasjon i utdanningsbredden. Bekymringen melder seg når det blir alt for lite av én utdanningsretning - slik som for realfagene.

I dag er det i stor grad studentstrømmene som avgjør produksjonen av kandidater fra utdanningsstedene. Men utdanningstrender hos elever og studenter samsvarer så absolutt ikke alltid med virkeligheten i næringslivet – og det er mange grunner til dette.

Ett poeng er at virkeligheten i næringslivet også forandrer seg. Men er det riktig å la studentstrømmene styre produksjonen fra utdanningen? Hvordan kan næringslivet være med å påvirke produksjonen?

Det er en komplisert oppgave å få til et bedre samsvar mellom det utdanningssystemet produserer av kandidater, og den kompetanse næringslivet har behov for. Derfor skal realfagstrategien for 2006 ha en utvidet dimensjon:

Vi skal vurdere realfagkompetansen i en bredere sammenheng – fra grunnopplæringen til sluttbruker i næringslivet. Jeg vil oppfordre alle aktører fra utdanning og arbeidsliv til å til å bruke dette initiativet til samarbeid om en felles målsetting om å styrke realfagene.

Fra næringslivets ståsted er det særlig to utfordringer jeg ønsker å få konstruktive tilbakemeldinger på:

1. Bedre dimensjonering av utdanningen – hvordan skal vi få til bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel i arbeids- og næringsliv?
2. Økt relevans i utdanningen – Hvordan kan vi øke yrkesrettingen av utdanningen, på alle nivå, fra grunnskole til forskerutdanning?

Gjennom media kan man fort få den oppfatning at behovet for ingeniører er skrikende – samme hvilket slag ingeniører vi snakker om.

Men vi vet jo at situasjonen er mer akutt for enkelte utsatte bransjer, slik som den konjukturavhengige bygg- og anleggsbransjen, for eksempel.

Eller olje- og gassindustrien. I Dagens Næringsliv 6. mars kunne man lese at Rogaland alene mangler over 1000 ingeniører i olje- og gassindustrien.

En konserndirektør som ble intervjuet hevdet at ” Kommer det 100 mann, får de jobb på timen” (jeg antar at det her er snakk om ingeniører, og at disse ingeniørene gjerne også kan være kvinner….).

Hvis det er så lett å få seg jobb for ingeniørene kan man jammen undres over hvorfor ikke flere velger denne studieretningen. Er vi flinke nok til fortelle elevene og studentene dette? Hvordan kan vi gjøre kommunikasjonen mellom næringsliv og elever mer effektiv?

Nylig fikk jeg høre om et tiltak for å øke rekrutteringen av elektroingeniører, et tiltak som flagges under navnet ”Y-veien”:

Søkere med yrkesfaglig studieretning elektro kan søke seg direkte til 3-årig ingeniørutdanning ved Høgskolen i Telemark; søkere som tidligere måtte gå veien om forkurs eller fagskole. Resultatene står i sterk kontrast til myten om umotiverte yrkesskoleelever:

Studentene med fagbrev oppnår både bedre karakterer enn studentene som har kvalifisert seg direkte til studiene, og de er mer attraktive for næringslivet.

Og hvorfor tror dere studentene med fagbrev er mer attraktive for næringslivet? Jeg tror at svaret ligger i at praksis og teori begge er viktige og uerstattelige ingredienser i realfagkompetansen.

Kompetanse med hovedvekt på teori er kanskje like uinteressant for næringslivet som en Subaru uten firehjulstrekk for Petter Solberg. Derfor skal vi arbeide målbevisst for å øke praksisinnholdet i utdanningen; fra grunnskole til høyere utdanning.

Vi har konstatert at realfagene er nyttige, og de er avgjørende for vår velferd. Vår historie er beviset for dette. Hest og kjerre er som nevnt ikke lenger det mest aktuelle fremkomstmiddelet her til lands.

Vi har også all grunn til å mene at realfagene vil få en ny og enda større betydning i fremtiden. Vi skal bekjempe nye sykdommer og nye trusler. Vi skal gi en voksende verdensbefolkning tilgang på energi. Vi har også en formening om at nye teknologiområder vil vokse frem og påvirke vår hverdag og vårt arbeid, slike som bioteknologi, IKT og nye materialer/nanoteknologi.

Med disse ordene vil jeg oppfordre dere alle om å være med på en felles dugnad for å løfte realfagene – til den plassen de fortjener, øverst på pallen.