Nærings- og handelsminister Odd Eriksen

Partnerskap mellom det offentlige og private for økt nasjonalt eierskap og verdiskaping

Innlegg på Eierskapskonferansen 2006, 30. mars 2006

Jeg åpnet denne konferansen med å si noen ord om Ingvar Kamprad og IKEA. Selv startet jeg mitt yrkesaktive liv ved tungindustribedriften Elkem i Mosjøen. Som industriarbeider lærte jeg tidlig at verdiskaping ikke er en selvfølge. Som min fagforeningsleder Audun Almås sa: ” Pengene må tjenes før de kan brukes og fordeles”. Vi må skape for dele.

Verdier skapes gjennom industrielle prosesser. I bedriften jeg arbeidet i, skjer det ved at aluminiumoksid foredles ved hjelp av karbon og elektrisk kraft til flytende industriell aluminium, og skipes til globale markeder.

Hver dag skapes det store verdier i deres bedrifter. Det er disse verdiene som er grunnlaget for velferdssamfunnet vårt – i dag og i fremtida. Som jeg sa - vi må skape for å dele. På årets eierskapskonferanse er temaet ” nasjonalt eierskap i internasjonale virksomheter”. Temavalget kan illustrere hvilke utfordringer og muligheter norsk næringsliv står ovenfor. Er det mulig å sikre nasjonalt eierskap i et globalisert kapitalmarked? Hvilken rolle vil staten ta i dette?

Oslo Børs blir en mer og mer sentral og internasjonal markedsplass. Omsetningen ved Oslo Børs har økt betydelig de senere årene bl.a. ved notering av Telenor, Statoil og Yara. Staten har i dag et eierskap i 8 børsnoterte selskaper. Verdien av disse selskapene nærmer seg 500 milliarder kroner, som tilsvarer i overkant av 31 % av samlet børsverdi av noterte selskaper.

I tillegg til det private norske eierskapet på børsen, utgjør også tusenvis av små familiebedrifter en viktig del av vårt nasjonale eierskap.

Vi har en unik sjanse.

Norge er et lite land med en åpen økonomi. Vi har alltid vært avhengig av å handle med utlandet. Etterkrigstiden var preget av kapitalmangel og investeringer fra utlandet var svært verdifulle.

I dag har industrien generelt god tilgang til kapital gjennom et godt fungerende kapitalmarked.

På mange områder har norsk industri en ledende rolle globalt. Shipping og offshoreteknologi er et eksempel - fiskeri- og havbruksnæringen et annet. Og det finnes flere.

Totalt har norske selskaper aldri hatt en bedre posisjon internasjonalt enn i dag. Eksporten øker år for år.

Denne gode utviklingen har skjedd i en periode hvor staten har hatt en stor eierandel i norsk næringsliv. Et blandet eierskap, der det offentlige og private opptrer side om side, i et partnerskap. Dette har vist seg å være vellykket.

Statens eierandel er konsentrert om relativt få, viktige selskaper. 95 % av statens eierandeler ligger i de fire største norske selskapene. Dette er viktig for å sikre nasjonalt eierskap med hovedkontorfunksjoner i Norge.

Mange suksesshistorier kan fortelles.

Telenor har med lille Norge som utgangspunkt mer enn 80 millioner mobilkunder i sine virksomheter. Det gamle Televerket har dannet grunnlaget for dagens børsnoterte Telenor med et blandet eierskap. Telenor har vokst til å bli en stor internasjonal og lønnsom aktør innenfor telekom. Dette er utrolig når man tenker på at mange for 20-30 år hadde ventetid på å få fasttelefon. Gjennom statens eierskap i Telenor på 54 % sikrer vi norsk forankring av selskapet.

Yaras virksomhet ble etablert av Norsk Hydro på Rjukan i 1905. Med høykostlandet Norge som utgangspunkt har Yara International etablert seg som den mest kostnadseffektive leverandøren av mineralgjødsel i verden. Selskapet har virksomheter i mer enn 120 land. Statens eierandel på 36 % bidrar til å sikre hovedkontor og FoU-virksomheter i Norge.

Tilsvarende gjelder for Cermaq, som ble børsnotert høsten 2005. Statens kornmonopol har siden 1928 utviklet seg fra kornimport og nasjonal monopolomsetning til å bli et av verdens ledende og mest lønnsomme innenfor akvakultur-næringen.

Cermaq har vist en god evne til å håndtere utfordringene. Statens eierandel på 43,5% gir selskapet en stabil nasjonal forankring. Verdiene i denne næringen skapes gjennom virksomhet i distriktene.

Hva kan staten bidra med?

Det grunnleggende bidrag enhver regjering kan gi for å sikre verdiskapingen i Norge vil være å føre en økonomisk politikk som sikrer et konkurransedyktig pris- og kostnadsnivå. Men samtidig må vi sørge for god infrastruktur, et velfungerende utdanningssystem og et høyt nivå på forskning og utvikling.

Dette ligger også i bunnen for denne regjeringens politikk.

Men også som eier kan staten bidra. Regjeringen vil føre en aktiv eierskapspolitikk for å bidra til nasjonalt eierskap og norsk forankring av virksomheter som er viktige for landet.

I løpet av denne våren vil jeg legge frem en melding for Stortinget hvor vi går nærmere inn på hva dette vil innebære. Jeg kan ikke røpe for mye av innholdet her, men kan allerede nå si klart at vi vil at staten skal være en aktiv eier.

Ikke i betydningen at vi skal gå inn og overprøve styrene i forretningsmessige beslutninger; vi vil respektere lovreguleringen mellom styrets og eiernes ansvar, og vi vil forholde oss til alminnelige prinsipper for god eierstyring.

Men – vi vil være langt tydeligere enn tidligere på hvilke forventninger vi har til styrene i de selskaper hvor staten er eier.

I tillegg til de forretningsmessige forventninger vi allerede kommuniserer til selskapene i dag – for eksempel om avkastning og utbytte, vil vi også klargjøre våre forventninger til selskapenes vilje og evne til å ivareta andre hensyn.

Staten er eier i disse selskapene for å sikre langsiktig verdiskaping. Selskaper kan bare overleve og utvikle sin konkurranseevne over tid dersom de er i rimelig balanse med sine omgivelser. Verdiskapning er med andre ord mer enn resultatutvikling fra kvartal til kvartal.

Mange av selskapene som staten er eier i har håndtert vanskelige omstillinger i lokalsamfunn på en god måte.

Denne evnen til å ta samfunnsansvar som bygger goodwill mot lokalsamfunn og familier som ser at arbeidsplasser blir borte, gir kanskje ikke økonomisk uttelling for selskapet i neste kvartal. Men det viser et selskap i balanse med sine omgivelser, som er levedyktig på sikt.

Men kravet til langsiktighet stopper ikke her: Det gjelder også evne til å utforme systemer for lederlønner og insentivprogrammer som ikke bringer selskapet i vanry. Høye etiske standarder i alle forhold vil være nødvendig for å opprettholde selskapets verdier og legitimitet.

Staten vil klargjøre sine forventninger på slike forhold, slik at selskapene vet hva vi som stor eier forventer. Også private aksjonærer skal vite om hvilke forventninger staten har i de selskaper de er aksjonærer i, sammen med private.

Men staten vil opptre ryddig: En aktiv eierskapspolitikk fritar ikke selskapenes styrer for ansvar, snarere tvert i mot. Selskapenes styrer er ansvarlig for å vurdere forventningene som aksjonærer og andre måtte ha til virksomheten. Slik skal det fortsatt være. Selskapene har et selvstendig ansvar for denne vurderingen. Så får aksjonærene i sin tur vurdere styres prestasjoner. Slik skal spillereglene fortsatt være.

Mangfold er viktig!

For å forstå sine omgivelser og få gode beslutningsprosesser trengs flere og ulike innfallsvinkler i diskusjoner.

Folk fra like miljøer har en tendens til å tenke likt. Vi trenger forskjellighet i ledergrupper og i styrer.

I Likestillingsbarometeret for 2005 kom det frem at næringslivet er den sektoren i Norge som er dårligst på likestilling.

Kvinner er fortsatt sterkt underrepresentert både i lederposisjoner og i styreverv. Dette er ikke noe å være stolte av. Jeg er bekymret over at vi har få kvinner i ledende stillinger i norsk næringsliv.

Kvinner er en stor ressurs som kan bidra til å videreutvikle selskapene. Omtrent like mange kvinner og menn har høyere utdanning i dag. Nesten like mange kvinner som menn er yrkesaktive. Det bør derfor være en bedre fordeling av kvinner og menn i lederstillinger og i styrene.

Dette må det gjøres noe med. Vi jobber aktivt med dette fra statens side i alle nominasjonsprosessene vi er inne i.

Og det gir resultater. Det er mulig å finne frem til kvalifiserte kvinner som kan gå inn i styreverv. Noen ganger krever det ekstra innsats – men det er det verdt. Min utfordring går nå i første rekke til dere som ledere i selskaper og i fagforeninger: dere må også bli flinkere til å få frem kvinnelige kandidater til posisjoner på alle nivåer i de organisasjonene dere leder.

Det er bare slik vi etter hvert kan dra full nytte av den store ressursen vi her har. Over tid vil dette også bidra til at det blir enda enklere å skaffe velkvalifiserte kvinner til våre styrer.

Verdiskapingen skjer i virksomhetene og kan ikke vedtas. Som næringsminister vil jeg legge forholdene godt til rette for at norsk næringsliv skal kunne utnytte muligheter nasjonalt og internasjonalt, og som eierminister kan jeg bidra til at staten er en god partner i et verdiskapende eierskap.

Men det er i den enkelte virksomhet at metallet skal smeltes, som vi sa på verket i Mosjøen.

Vi må se fremover. Jeg vet at det er store muligheter for norsk næringsliv. Snøhvit og Ormen Lange er eksempler på prosjekter som åpner en ny virkelighet.

Dette illustrerer at norsk næringsliv er i verdensklasse. Dette skal vi videreutvikle, og det vil skje i et partnerskap mellom private eier og et aktivt statlig eierskap.

Tusen takk for oppmerksomheten.