Handelspolitikk for arbeidsplasser

Internasjonal handel rammes hardt av finanskrisen. I en rapport fra Verdens handelsorganisasjon (WTO), som ble offentliggjort 23. mars, regner WTO-økonomene med at verdenshandelen vil gå ned med 9 prosent i år. Senere er andre kommet ut med enda verre anslag, blant annet IMF, som 23. april anslår at årets nedgang blir på 11 prosent. Det vil i så fall være den største reduksjonen siden 2. verdenskrig.

Jeg er styrket i troen på at handelspolitikk er et svært viktig bidrag for å løse problemene som følger i kjølvannet av finanskrisen. Og jeg er overbevist om at denne krisen bare vil bli verre dersom vi og alle andre land blir mest opptatt av vår egen situasjon. Vi må for all del ikke gjenta feil fra mellomkrigstiden og bygge opp handelshindre og tollbarrierer. Internasjonal handel vil være helt avgjørende skal vi snu nedgangskonjunkturen til ny oppgang.

Vi er for tiden inne i viktige forhandlinger om bilaterale handelsavtaler med land som representerer betydelige markeder og store muligheter for norsk eksportindustri. Det gjelder for eksempel Kina, India og Ukraina. Dette er land som er spesielt interessert i å videreutvikle handelsforbindelsene med Norge, og som har markeder som betyr noe for norske bedrifter. Kina seiler opp blant våre viktigste handelspartnere, i tillegg til at flere enn 120 norske bedrifter har valgt å etablere seg der. Potensialet for økt næringsaktivitet med India og Ukraina er også stort.

Målet er å sikre forutsigbar markedsadgang for norske produkter. Norge, som en åpen økonomi, med mange små og store konkurransedyktige bedrifter, har sterk interesse av at konkurransen skjer på like vilkår. Vi er imot diskriminering i handelsavtaler og arbeider for å få dette prinsippet ned på papiret. Så snart vi greier å unngå diskriminerende tiltak i en handelsavtale, ser vi også at konkurransedyktige, seriøse og langsiktige utenlandske bedrifter satser i landet. Dette fører igjen til at landets egne bedrifter og forbrukere får bedre produkter til en billigere pris enn tidligere. Som oftest ser vi at land som ønsker mer samhandel med oss, også er villige til å gi norsk næringsliv bedre rammevilkår.

Vi er også opptatt av gunstige tollprosedyrer, åpenhet og enkelhet i gjennomføring av eksporten. Ikke minst er vi opptatt av å få med klausuler om immaterialrett. Dette dreier seg indirekte om rammevilkår for ansatte i industrien. Ta f.eks. møbelindustrien i Norge. Den er konkurransedyktig på verdensmarkedet ikke minst pga god kvalitet og god design. Det er klart møbelindustrien ville bli skuffet om våre forhandlere oppnår tollfrihet på møbler, men glemmer beskyttelsen av den norske møbelprodusentens design. Det ville kunne medføre at vi ikke får nytt godt av tollfrihet på mer enn kanskje tre stoler, kjøpt av stedets piratkopiprodusenter!

Et annet viktig poeng er at handelsavtaler medfører regelbundethet og åpenhet, som igjen kan bidra til et bedre styresett i utviklingsland. Handelsavtaler kan dessuten gjøre det enklere for fattige lands myndigheter å stå imot press fra mektige multinasjonale selskaper som ønsker seg skreddersydde og gunstige ordninger.

For den rød-grønne regjeringen er det spesielt viktig at vi er i stand til å praktisere handelspolitikk på en måte som gjør den til en naturlig del av en helhetlig rød-grønn politikk. Vi satser derfor hardt på å ta hensyn til utviklingslands særlige behov i avtalene og ikke minst i vektlegging av temaer som menneskerettigheter og miljø i handelsavtalene. Nå arbeider to EFTA-arbeidsgrupper på høytrykk for å vurdere hvordan EFTA-avtalene kan forbedres. Den ene ser på mulige miljøbestemmelser, den andre på hvordan arbeidstagerrettigheter kan ivaretas. Begge gruppene kom til på norsk initiativ.

Handelsavtaler er viktige for Norge, for norsk eksportindustri og alle som lever av å selge varer eller tjenester til norske eksportører, og ikke minst alle lokalsamfunn som drar nytte av at det finnes lokale bedrifter som er konkurransedyktige internasjonalt. Dette handler ikke minst om arbeidsplasser.