Kraftig brems i lederlønninger

Under den rød-grønne regjeringen har veksten i lederlønninger bremset kraftig opp. I selskaper der staten er hel- eller deleier har veksten gått fra nesten 29 prosent i 2006 til rundt seks prosent i 2008. Veksten i styrehonorarer har tilsvarende gått fra 18 prosent i 2006 til 8 prosent i 2008. Spesielt i de børsnoterte selskapene har nedgangen vært sterk.

Dette viser at regjeringens politikk virker. Ledere har nå en lønnsvekst omtrent på nivå med resten av samfunnet. Dette kan ikke skyldes finanskrisen ettersom tallene for 2008 er et resultat av lønnsjusteringer som ble gjort på et tidspunkt da utviklingen ennå så lys ut for de fleste selskaper i Norge.

Da vi tok over i 2005, var utviklingen i ferd med å gå helt av skaftet. Lukrative opsjonsordninger florerte, og mange ledere kunne innkassere himmelhøye lønninger, i tillegg til å ha gullkantete utsikter til fete pensjoner og etterlønn.

Dette var en utvikling regjeringen ville stoppe. I 2006 fastsatte vi nye og klare retningslinjer for lederlønninger. De innebar blant annet at staten skal gå i mot opsjonsordninger og annen lønn som er avhengig av aksjekursen. I tillegg har vi sagt at fast lønn skal være det viktigste elementet i lederens lønn, og lagt til grunn at bonus og annen variabel lønn ikke skal utgjøre mer enn 50 prosent av den faste lønnen. Også pensjon og etterlønn er områder vi har uttrykt klare holdninger til.

Regjeringen ønsker et samfunn med mindre forskjeller. Skyhøye lederlønninger bryter med den samfunnsmodellen Norge er bygget på. Vi kunne derfor ikke godta utviklingen den forrige regjeringen hadde lagt opp til med lederlønninger som var i ferd med å løpe helt løpsk. Vi trenger gode ledere som kan bringe selskapene videre og som inngir tillitt i samfunnet. Vår holdning er derfor at lederlønninger skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. Ledere som ønsker å gjøre en god jobb i de statlig eide selskapene, bør være motivert av annet enn kun lønn.