Tenk nytt!

Det er ingen tvil om at finanskrisen utfordrer oss hele tiden. Ikke bare har den fått oss og mange andre til å se etter nye løsninger. Jeg er sikker på at den også vil tvinge oss til å legge på hylla flere gamle holdninger om forholdet mellom statlig og privat kapital.

Det siste halvåret har vi sett flere nye måter å koble ulike typer kapital. Et eksempel er det nye Statens finansfond som skal tilføre bankene kapital blant annet gjennom statlige lån som kan konverteres til aksjer. Et annet er at staten har åpnet for å gi lån til Eksportfinans for å sikre finansiering av norske bedrifters eksportkontrakter.

Samtidig skjer det for øyeblikket store ting internasjonalt som vi vil bli berørt av, for eksempel tiltakspakker med virkemidler vi aldri har sett før og som få kan gjennomskue alle virkninger av. Vi vil se endrede næringsstrukturer i andre land, og norsk næringsliv vil bli møtt med andre typer konkurrenter enn tidligere. Det kan få betydning for konkurranseforhold i internasjonal handel. Det er ingen tvil om at norsk næringsliv, særlig de internasjonalt orienterte, går andre tider i møte, og at vi må tenke nytt også her hjemme.

Det er politisk uenighet i Norge om hvor mye staten skal bidra til utviklingen av næringslivet, og hvor mye staten skal eie i norske bedrifter. Det forstår jeg. Men jeg håper vi kan få til en konstruktiv debatt om næringspolitikken. Tiden er inne for å legge bort stivbeinte holdninger, både hos dem som tror at det offentlige klarer alt best på egenhånd, men også hos dem som sier at staten skal holde seg lengst mulig unna det private næringslivet.

Jeg vil invitere næringslivet til å komme med innspill omkring hvordan vi kan løse de utfordringer vi står overfor. Hvordan kan den statlige kapitalen brukes sammen med privat kapital for å utvikle morgendagens næringsliv? Finnes det nye måter å bruke den på? Bør staten gå mer eller mindre aktivt inn i norske selskaper som eier? Gjør regjeringens tiltakspakker for lite eller for mye for utsatte selskaper? Syr vi puter under armene på selskaper som heller burde vike for mer lønnsom virksomhet? Eller gjør vi for lite for selskaper som burde bestå?

Regjeringen har sagt, og vi holder fast ved, at vi er villige til å sette inn de tiltak vi mener er nødvendige for å bekjempe arbeidsledigheten. Det skal med andre ord ikke stå på oss. Likevel må vi se i øynene at det ikke vil være mulig – og heller ikke ønskelig – å bevare alt som det var. Alle arbeidsplasser kan ikke reddes. Heller ikke nå. Vår ambisjon kan ikke være mindre enn at vi skal komme styrket ut av denne krisen, men det forutsetter at vi gjør de riktige grepene nå.