I ti måneder har Senterpartiet, SV og Ap sittet i regjering. I ti måneder har vi arbeidet for en politisk kurs vi lovet velgerne våre. Etter ti måneder kan vi konstatere at vi har kommet godt i gang, samtidig som det er viktig å minne oss selv på at vi har 38 måneder igjen til å fullføre dette fireårsprosjektet.

Som olje- og energiminister ble jeg fra første dag i ny jobb gjort oppmerksom på den krevende energisituasjonen vi står overfor i Midt-Norge. Det er ikke akutt fare for strømmangel, selv om det kan se sånn ut i avisoverskriftene. Når Ormen Lange starter opp i 2007 og når aluminiumsverket på Sunndalsøra utvider stort i 2009, øker forbruket av strøm uten at det fram til nå har vært bygd ut tilstrekkelig produksjon i området. Det er heller ikke god nok nettkapasitet til å importere strøm for å dekke det økte forbruket. Nye kraftlinjer kan ta mellom fire til seks år å bygge. At disse linjene ikke er meldt før i år, setter ekstra press på situasjonen. Det gjør at regjeringen må arbeide med både langsiktige og kortsiktige løsninger. At det ikke fantes noen planer fra den forrige regjeringen, gjør at et slikt arbeid tar tid. Løsingene kan ikke være lettvinte.

Arbeidet med å bygge nye linjer er begynt. Det er også nødvendig å øke produksjon av strøm. Det er gitt energikonsesjon til gasskraftverk på Tjeldbergodden. Skogn har hatt konsesjon for å bygge gasskraftverk i snart 10 år uten at gasskraftverket er blitt bygd. Et gasskraftverk tar om lag tre år å bygge. Tas beslutningen om å investere i 2006 vil et gasskraftverk tidligst være på plass i 2009. Det betyr at vi har det travelt. Allerede i januar inviterte jeg kraftbransjen til å komme med innspill til hvilke prosjekter de kunne bidra med, det være seg vind, vann, gasskraft og fjernvarme. Jeg har hatt flere møter med aktive selskaper som har arbeidet konstruktivt i forhold til å komme opp med prosjekter. Det nylig opprettede fondet på 20 milliarder kroner til fornybar energi skal også være med på å stimulere til ny produksjon. Fondet vil bidra til langsiktighet og forutsigbarhet for investorer.

Lite snø sist vinter og mindre nedbør enn normalt har gitt lave tilsig til vannkraftsystemet i vår og i sommer. Det er normalt med store variasjoner, både innen året og fra år til år. Men dagens situasjon med lav magasinfylling gir et dårligere utgangspunkt foran høsten og vinteren enn det vil pleier å ha i kraftsystemet i august. Det er for tidlig å si i dag om kraftsituasjonen kan bli anstrengt til vinteren. Vanligvis kommer det store mengder nedbør og tilsig til kraftmagasinene fram til midten av oktober, men det er selvsagt stor usikkerhet knyttet til både nedbør og temperaturene i månedene som kommer. Regjeringen følger utviklingen, og vurderer løpende kraftsituasjonen utover høsten og vinteren.

Til høsten legger jeg fram en plan for kortsiktige og langsiktige løsninger på utfordringene i Midt-Norge. Vi trenger gjennomtenkte løsninger for å sikre industri, skoler, sykehus og ikke minst de som bor i Møre og Romsdal og Trøndelag nok strøm. Jeg har forståelse for at usikkerheten og frustrasjonen er stor blant innbyggerne i Midt-Norge. Arbeidet burde ha kommet i gang da beslutningen om Ormen Lange ble tatt i 2004. At ingen tok fatt i dette før i høst, bør et samlet politisk Norge ta lærdom av.

Utfordringen i Midt-Norge synliggjør også en annen viktig sak jeg har arbeidet med – å sikre at norske vannkraftressurser er i offentlig eie gjennom å bevare hjemfallsordningen. Flere og flere ser ut til å forstå at offentlig nasjonalt, regionalt og lokalt eierskap til vannkraftressursene er av viktig verdi. Derfor har regjeringen valgt å si klart fra til EFTAs overvåkingsorgan ESA at vi vil beholde hjemfallsinstituttet slik det er i dag. I ei tid der behovet for energi øker nasjonalt og globalt, er det viktig at vi som nasjon har herredømme over våre egne natur- og energiressurser. Offentlig eierskap er viktig for verdiskapingen og gir ringvirkningene rundt om i hele landet. Norske kommuner og fylkeskommuner tok gjennom sitt eierskap i kraftverk ut fem milliarder kroner i 2005. Dette er penger som er blitt investert i skoler, eldreomsorg og andre kommunale tjenester. Kompetansen norske kraftselskaper besitter gir gode ringvirkninger som nærmiljøet gjør seg nytte av. Å bevare hjemfallsinstituttet er en god sak som er verdt å kjempe for.

Regjeringen ønsker å legge til rette for en politikk som tar hensyn til både miljø og naturressurser, samtidig som vi skaper verdier til glede for fellesskapet. Det betyr at mange avveininger må tas, og at konflikter alltid vil være tilstede. Vi kan ikke komme bort fra at vårt økte energiforbruk har konsekvenser. All ny energiproduksjon gir miljøvirkninger, nye kraftledninger vil måtte gå over noens eiendom og utbygging av vannkraftverk vil påvirke vannføringen lengre ned i elva. Her er det viktig at alle fakta kommer på bordet slik at vi kan finne løsninger som er bærekraftige.

Forvaltningsplanen for Barentshavet og området utenfor Lofoten er en sak jeg arbeidet mye med. Planen er etter min mening ett av bevisene på hvordan denne regjeringen har greid å kombinere miljø og ressurser på en bærekraftig måte.

I løpet av disse månedene har jeg møtt et utall av enkeltmennesker, miljøorganisasjoner, aksjonsgrupper, interesse- og bransjeorganisasjoner som kjemper for nettopp sin sak. Alle har viktige momenter å komme med. Allikevel er det noen som setter sterkere spor enn andre. Det er i møte med mennesker som har kjent naturens krefter på kroppen. Mennesker som har mistet alt de eier i elveflom, mennesker som lever i frykt for ras og for å miste hus, hjem og liv. Å høre disse menneskenes historier gjør dimensjonene i energipolitikken enda tydeligere. De sørger for å minne om at energiutfordringene – å temme og utnytte naturkreftene – må være bærekraftig. Til syvende og sist handler lys og varme om livskvalitet for dagens og framtidens generasjoner.