Aktiv og grønn Europapolitikk

Som olje- og energiminister, kan man kontinuerlig reise kloden rundt for å delta på møter og konferanser. Jeg har gjort et bevisst valg om å holde meg mye hjemme fordi vi har store oppgaver å løse i Norge. Det finnes imidlertid ett reiseunntak. Brussel er byen jeg alltid vil og må vende tilbake til. Grunnen til dette er ikke at jeg ønsker å få med meg julemarkedet på Petit Sablon, rusle over en vinteropplyst Grand Place eller spise praline. Ei heller kommer det av det yrende internasjonale livet i EU-kvarteret. Det er heller ikke senterpartilederen som driver selvplaging med å oppsøke EU-hovedstaden. Nei, grunnen til at turene mine så ofte, og stadig oftere, går til Brussel, er at jeg er delaktig i å føre en aktiv europapolitikk til det beste for Norge.

Stortingsmeldingen om gjennomføring av euopapolitikken, som kom våren 2006 og følger opp Soria Moria-erklæringen, sier at den rød-grønne regjeringen skal føre en aktiv, tydelig og åpen europapolitikk. Europameldingen slår fast at regjeringen skal føre en mer offensiv europapolitikk som ivaretar norske interesser overfor EU, basert på eksisterende tilknytningsformer. Erfaringer hittil er at det gjelder å være iherdig og tydelig i møte med EU. Dette gir gode resultater. Som kommunal- og regionalminister arbeidet jeg med å gjeninnføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Det intense arbeidet fremstår for meg som en illustrasjon på at det er mulig å oppnå viktige resultater i forhandlinger med EU og ESA.

Energipolitikk har stor betydning for å opprettholde bosetting og sysselsetting over hele landet. EUs interesser på energifeltet gjør Norge til en ytterst relevant samarbeidspartner for EU og EUs medlemsland. Naturlig nok kan det oppstå spenninger mellom Norge som leverandør og andre land som mottakere. Min beslutning om å stoppe forsert gassuttak fra Troll-feltet for å ivareta mulighetene for å hente ut store oljemengder fra feltet, er et eksempel på dette.

Som et ledd i det nære samarbeidet mellom Norge og EU på energiområdet, er det naturlig at jeg har kontakt med energikommissær Andris Piebalgs. Vi har utvilsomt en rekke målsetninger som er sammenfallende.  Vi jobber begge for å oppnå bedre forsyningssikkerhet, enda tettere samarbeid på fornybar energi, og ikke minst er vi enige om å få til gode CO2-håndteringsprosjekter i Europa. Hva angår fangs og lagring av CO2, ligger Norge langt framme i konkretisering av prosjekter. På dette feltet er det ikke om å gjøre å komme ”først i mål” – her skal Norge, i nært samarbeid med EU, sørge for at vi jobber helhetlig og målretta for å finne god teknologi for rensing og håndtering av CO2.

Som olje- og energiminister må jeg også ta et stort ansvar for klimaarbeidet. I det daglige europaarbeidet står fornybar energi og CO2-håndtering øverst på agendaen. For å kunne jobbe effektivt må jeg også å ha tett kontakt med kommissærer på andre politikkområder enn energi. Blant annet møtte jeg konkurransekommissær Neelie Kroes i november for å diskutere problemstillinger knyttet til EUs konkurranseregelverk i forhold til statlig engasjement på utvikling av CO2-rensing på Mongstad. Også miljøkommissær Stavros Dimas og representanter fra Europaparlamentet er det naturlig å være i dialog med.

De siste årene har det blitt større fokus på EUs energipolitikk. Mye av dette angår Norge gjennom EØS-avtalen. Jeg tenker spesielt på det indre energimarkedet, fornybar energi og energieffektivisering. Her jobber vi tett opp mot EU-systemet, både på programmer og gjennom ulike initiativer. Et godt bilateralt forhold til EU er en sentral del av en aktiv europapolitikk, men vi må ikke glemme at det er helt essensielt for norske myndigheter å få til en god håndtering av EØS-avtalen, både der det er enighet og der det er nyanseforskjeller. Dette tar tid, det fordrer at vi kommer tidlig inn i prosessen, og krever at vi jobber systematisk gjennom nettverk på ulike nivå med ulike aktører.

Aktiv europapolitikk er med andre ord noe langt mer enn dialog mellom regjeringer og mellom regjeringer og Kommisjonen. Det er også viktig å ha kontakt på tvers av de politiske arenaene, i mitt tilfelle med generaldirektorater, parlamentarikere, næringsliv og organisasjoner. Jeg ønsker at det skal være tilsvarende mange bånd mellom norske aktører og aktører i Brussel. Jeg er opptatt av at disse båndene skal brukes aktivt for å fremme norske interesser, der det er naturlig og man har sammenfallende interesser. Jeg ønsker også å styrke kontakten med organisasjoner og næringsliv, som har vist seg å ha vært gode kontakter inn i de ulike EU-prosessene. Her vil jeg trekke frem det europeiske Eurelectric-nettverket der den norske kraftbransjen skaffer seg informasjon og kontakter med kraftbransjen i Europa og norske aktører deltar i 25 ulike arbeidsgrupper.

Når alt dette er sagt, har Brussel likevel mer å by på enn politikk. Jeg har ingenting imot å ta en kaffe på en fortausrestaurant i St. Géry, spise moule og frittes eller å sitte på en pub i Rue Archimède. Brussel ligger mitt ”diplomathjerte” nær, og det gjør derfor ingenting at jobben min gjør at jeg stadig må vende tilbake til Brussel!