Petroleumsvirksomheten - drivkraft for regional utvikling.

Jeg er veldig glad for at vi har fått til dette seminaret. Det har vært store utskiftinger i det politiske mannskapet i så vel fylkeskommunene som i departementene siden dette dialogmøtet ble avtalt, men dette prioriterer også vi som er nye koster. Dette er temaer som er viktige og som vi er opptatt av. Jeg synes det er fint at vi kan samarbeide om et slikt seminar.

Jeg synes også vi har klart å samle en spennende samling av innledere. Vi har det beste grunnlag for å få belyst og få til en god dialog om petroleumspolitikk og regionalpolitikk – med fokus på de store mulighetene vi har for å få ting til å skje. Vi er her for å lytte.

Utgangspunktet er todelt – hvordan kan vi trekke mest mulig lærdom av erfaringene fra tidligere utbygginger – og hvordan legge mest fornuftig til rette for ringvirkninger av framtidige utbygginger.

Problemstillingene vi diskuterer gjelder for sokkelen generelt – men har særlig relevans for utviklingen i nord. I Sør-Norge har vi lenge sett hvordan petroleumsvirksomheten gir regional utvikling, men også i nord ser vi eksempler på at petroleumsvirksomheten gir sterke vekstimpulser der vi har aktivitet. Men vi ønsker å få til mer!

Petroleumsvirksomhetens bidrag står sentralt i innholdet i regjeringens nordområdestrategi.

Petroleumsindustrien på norsk sokkel
For en generasjon tilbake hadde Norge lite kunnskap om petroleumsvirksomhet. I dag er StatoilHydro et av verdens største oljeselskap. Norskbasert leverandørindustri leverer til det norske og internasjonale markedet og er i verdensklasse innenfor flere områder. Oppbygging av norsk og norskbasert petroleumskompetanse har vært et viktig element i norsk petroleumspolitikk.

I den imponerende utviklingen av norsk sokkel har interaksjonen mellom internasjonale oljeselskap og norske interesser (både offentlige og private) spilt en avgjørende rolle. Norge grep muligheten og lærte seg teknologi av de utenlandske oljeselskapene som så på Nordsjøen som et laboratorium for utprøvelse av teknologi.

På Vestlandet har samarbeidet hatt en anglosakisk akse og mot kontinentet. I Nord-Norge vil aksen mot øst være interessant – se til Sverige, Finland og ikke minst Russland. Regionale ringvirkninger kan gå hånd i hånd med ambisjoner om eksport og internasjonalisering.

Vi skal bare utvinne våre naturressurser i de områder og på det vis som er miljømessig bærekraftig og etter høyeste HMS-krav. Men vi vet også at utvikling av kunnskap og innovasjon krever aktivitet. Med Barentshavet som det minst utforskede område på norsk sokkel finnes det fortsatt store muligheter.

I en studie fra Senter for næringsforskning (SNF) 2006 er anslaget for leverandørindustriens internasjonale omsetning i 2005 nærmere 50 milliarder kroner. Dette gjelder både salg direkte fra Norge og fra norske selskap i utlandet. Dette er en vekst på 40 % relativt til SNFs anslag for 2003. Leverandørindustrien selv mener tallene i dag er mye høyere. F.eks NODE-klyngen på Sørlandet omsetter i år for flere og tjue milliarder kroner alene. Det meste av dette er eksport. Ordrene står i kø.

Det er gode tider for norske olje- og gassbedrifter. Vi er flinke på dypt vann og under tøffe værforhold. Fremtidens oljeressurser vil utvinnes på stadig dypere vann og under vanskeligere teknologiske utfordringer. Norge har en kjempemulighet, men det krever videreutvikling av vår kompetanse innenfor disse områdene. Tilsvarende håper jeg på norsk utvikling unnenfor miljø- og klimateknologi. Norsk petroleumskompetanse er rustet til å levere her, hvis forholdene ligger til rette.

OED følger opp leverandørindustrien på flere måter for å sikre verdiskapning i Norge. Vi har dialog med operatører, organisasjoner og leverandørindustri. Vi følger opp kontraktsstrategi for viktige utbygginger og har flere prosjekter på gang for videreutvikling av næringen, bl.a. som en del av arbeidet med en strategi for petroleumsnæringen- og virksomheten.

Sammenslåingen av Statoil og Hydro kan føre til strukturendringer i markedet og OED følger opp dette både i forhold til andre oljeselskap, leverandørindustrien og FoU. Det nye selskapet vil bety utfordringer også for etablerte og nye leverandører – men samtidig store muligheter. Selskapet understreker selv at det har egeninteresse i å stimulere til mangfold. Vi må ta dem på ordet.

Leverandørindustrien – en viktig næring for Norge
Leverandørbedrifter i Norge driver virksomhet innenfor de fleste leddene i verdikjeden – fra letevirksomhet og utbygging til produksjon og disponering. Tidligere undersøkelser viser at om lag 80 000 personer er sysselsatt i petroleumsvirksomheten og leverandørindustrien er representert i alle landets fylker. Det er et økende antall foretak lokalisert i Norge med leveranser som er spesialtilpasset olje- og gassvirksomheten. Nord-Norge har her et uforløst potensiale, og må gradvis utvikle høykompetanse i leverandørindustri.

Det er grunn til å tro at antall sysselsatte personer i petroleumsvirksomheten øker bl.a. fordi investeringsnivået på norsk sokkel er høyere i dag enn tidligere, og det er en økt aktivitet i internasjonale markeder. Investeringsnivået på norsk sokkel i 1998 var nærmere 80 milliarder og har økt til over 110 milliarder i 2007.

Kunnskapsinvesteringer i den norske olje- og gassklyngen
Petromaks, som er det største forskningsprogrammet til Norges Forskningsråd, har som mål å finne og produsere mer olje og gass, innovasjon i leverandørindustrien og effektive og miljøvennlige operasjoner. I 2007 er bevilgningen 244 millioner kroner. Prosjektporteføljen inkludert industrifinansiering er på 2,1 milliarder kroner.

92 % av prosjektporteføljen til Petromaks ligger i Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag, Oslo og Akershus. Lite forskningsmidler innen petroleumsforskning går til Nordområdene. Dette kan tyde på at de nordligste fylkene på nåværende tidspunkt er en liten kunde av Petromaks. Dette må vi gjøre noe med. Her må også kunnskapsmiljø i næringsliv, offentlig sektor og utdanningsinstitusjoner samarbeide for å få en større andel av dette programmet. Kunnskap er bærebjelken i nordområdestrategien.

Oppfølging av ringvirkninger fra feltutbygginger
Når utbyggingsplaner for felt eller rørledninger legges fram for regjering og storting er det vanligvis allerede tatt mange viktige beslutninger om utformingen av prosjektet. Slik må det i alminnelighet være – det er vanligvis ikke praktisk eller økonomisk mulig å modne flere ulike konsepter fram til det detaljnivå som kreves for en utbyggingsbeslutning.

Dette kan være et dilemma. Vi kan ikke akseptere at beslutningene er bundet opp når sakene skal myndighetsgodkjennes.

Det er derfor viktig at myndighetene er i inngrep for å sikre innflytelse på viktige valg, for eksempel miljøløsninger, mulig ilandføring, kraftforsyning, ressursutnyttelse osv. Vi må påse at ikke attraktive alternativer for samfunnet blir valgt bort før sakene kommer på myndighetenes bord.

Myndighetene har derfor rutiner som sikrer at vi er i inngrep med selskapenes beslutninger i den såkalte pre-PUD-fasen, dvs. før utbyggingsplaner innleveres. Når viktige veivalg treffes er derfor myndighetene på banen for å sikre at den løsningen som velges er i tråd med de overordnete samfunnsinteressene.

Et godt eksempel på dette er konseptvalg for Goliat. Det vil ikke være mulig å modne fram flere hovedalternativer, slik at Stortinget kan velge mellom ulike konsepter. Dette valget må foretas før utbyggingsplanen utarbeides. Dette arbeidet følger derfor myndighetene meget tett. Det er da selvsagt en forutsetning at den løsningen som velges er den vi mener er mest attraktiv fra et samfunnsmessig perspektiv.

I konsekvensutredningen blir så konseptvalget presentert. Samtidig presenteres alternative konsepter som har vært vurdert. Og alternativene må være tilstrekkelig belyst, slik at det tydelig framstår at det har vært et reelt valg mellom alternativer.

Så vil det være en offentlig høring av konsekvensutredningen. Den vil klarlegge om den valgte løsningen er tilstrekkelig utredet og belyst, og ikke minst vil konsekvensutredningen eksponere konseptvalget for offentlighetens skarpe lys. Dermed får vi en test på om den valgte løsningen faktisk tåler dette lyset – om valget innebærer en fornuftig avveiing mellom de ulike hensyn. Selskapene kjenner de politiske forventninger og har et samfunnsansvar samtidig vil jeg understreke at myndighetene ikke skal diktere de kommersielle vurderinger, - de må selskapet stå for.

Tidlig fase-involveringen til myndigheten er særlig viktig ift. konseptvalg. Når det gjelder de øvrige sidene ved en utbyggingssak som gir ringvirkninger, er det konsekvensutredningsprosessen som er viktigst. Det er klare forventninger til utbyggere at de leverer på dette, og det har utviklet seg en praksis blant oljeselskapene – ut over myndighetenes krav – som innebærer analyser av ringvirkninger og hvordan utbygger kan stimulere regionale leverandører.

Departementet arbeider i disse dager med oppdatering av sin såkalte PUD/PAD-veileder. Denne veilederen er et hjelpemiddel for oljeselskap som skal utarbeide utbyggingsplaner og konsekvensutredninger. Oppdateringen innebærer bl.a. en formalisering av den praksis myndighetene har med involvering i tidlig fase. Videre tydeliggjøres  hvilke forventninger vi har til selskapene når det gjelder å legge til rette for ringvirkninger. Vi vil vurdere å gjennomføre en høringsrunde om denne veilederen med interesserte aktører.

Sameksistens
Jeg mener regjeringen og OED har verktøy i plan-prosessen til å nå målene om økte regionale ringvirkninger. La meg avrunde denne innledningen med å si noe om sameksistens. En god sameksistens med de ulike aktørene som petroleumsvirksomheten samhandler med er en vesentlig forutsetning for at petroleumsvirksomheten skal blomstre.
Dette handler særlig om:
• Å oppfylle strenge miljøkrav om nullutslipp ved normal drift og å arbeide for minimal risiko for akutte utslipp. Den største frykten med petroleumsvirksomhet i verdifulle og sårbare områder, er den store ulykken med store oljeutslipp. Petroleumsvirksomhet i disse områdene må være den sikreste i verden. Her har industrien en stor oppgave i å demonstrere at en mulig virksomhet kan drives med absolutt minimal risiko.
• Det handler om sameksistens med andre næringer. Petroleumsvirksomhet må ha gode relasjoner til annet næringsliv, og særlig fiskeriene. Petroleumsvirksomheten skal styrke det lokale næringsliv og komme i tillegg til andre; ikke erstatte eller fortrenge dem.
• Og at dagens tema – regionale og lokale ringvirkninger er en sentral del bildet – er vi alle enige om.