Vannressursene er sikret

Vannkraft er en evigvarende og ren kilde til energi. Framsynte og handlekraftige politikere sikret at denne ressursen skulle forbli i folkets eie da hjemfallretten ble innført i 1909. Enkelt sagt er hjemfall vederlagsfri overføring av kraftverk til staten når konsesjonstiden har utløpt. I og med at hensikten med hjemfall var å sikre offentlig eierskap, har hjemfall kun omfattet private aktører. I 2001 ble imidlertid Norges praktisering av hjemfall utfordret av ESA, og i 2006 gikk ESA til sak mot Norge.

26. juni tapte Norge rettsaken i EFTA-domstolen. Å sikre hjemfall er grunnleggende for Norge. Det var derfor nødvendig å snu hver stein for å sikre målet om at vannkraft fortsatt skal være i folkets eie. Selv om vi tapte rettsaken, nektet regjeringen å gi opp kampen om offentlig kontroll over våre egne naturressurser.

I hele sommer har regjeringen, embetsverket og regjeringsadvokaten jobbet raskt, hardt og kreativt. For å oppfylle domstolens krav til offentlig eierskap, har regjeringen gjort tre grep:

1)      bare offentlige kraftselskaper får nye vannkraftkonsesjoner
2)      private kan som tidligere fortsatt eie inntil 1/3 av offentlig eide vannkraftverk
3)      foregrepet hjemfall forsvinner, det vil si at private aktører ikke får kjøpe tilbake og dermed fornyet sine konsesjoner før konsesjonstidens utløp.

Med disse grepene mener regjeringen at Norge er innenfor EØS-avtalens rammer, samtidig som vi sikrer at vannkraften skal tilhøre allmennheten. Det er en seier i seg selv. Det som imidlertid gjør den såkalte konsolideringsmodellen unik, er at eierskapet kan være kommunalt og fylkeskommunalt så vel som statlig. Jeg vil derfor ta avstand fra å omtale regjeringens løsning som en nasjonalisering. Vi sikrer de kommunale og fylkeskommunale eierne, og bidrar dermed til desentralisert eierstruktur. Det er også forunderlig at en ordning som åpner for at private kan eie inntil en tredjedel av vannkraften, omtales som nasjonalisering.

Da det ble avklart at Norges praktisering ikke var i overensstemmelse med EØS-avtalen, måtte vi handle raskt. Ordningen som er presentert er derfor en såkalt provisorisk anordning. Det er en midlertidig lovgivning som vil gjelde inntil Stortinget har vedtatt den endelige loven. Dette gjør at ordningen slik den er skissert allerede er trådt i kraft. Det bidrar til å forhindre spekulasjon og sikrer stabilitet i kraftsektoren. Den provisoriske anordningen gir også regjeringen mulighet til å gjennomføre grundige utredninger og høringer før den endelige loven skal behandles i Stortinget. Løsningen forener dermed nødvendig handlekraft med god saksbehandling i en sak av sjelden stor viktighet.

Enkelte medier har sådd tvil om den nye modellen vil stå seg i EØS-sammenheng. Regjeringen ville selvsagt ikke fremmet en modell som vi ikke mente lå innenfor EØS-avtalens rammer. Siden EFTA-dommen ble avsagt, har vi hatt en løpende dialog med ESA om innholdet i modellen, og denne dialogen skal fortsette utover høsten. Den endelige utforming av konsolideringsmodellen vil vi presentere i proposisjonen som senere skal legges frem for Stortinget.

Det har vært enkelte som har spurt meg om hva som skjer med mikro, mini- og småkraftverk. Erverv av vannfall som utbringer inntil 4000 naturhestekrefter vil ikke omfattes av hjemfallsordningen. Det tilsvarer kraftverk med en produksjon på om lag 20 GWh/år. Dette vil med andre ord fortsette som før, og uten konsekvenser for alle de rundt om i distriktene som ønsker å bygge og drifte småkraftverk. Også dette bidrar til desentralisert eierskap, og mulighet for verdiskaping og næringsutvikling over store deler av landet.

Man skal være varsom med å bruke ord som historisk når man snakker om politiske vedtak. I denne saken vil jeg imidlertid gjøre et unntak. I 1909 innførte Stortinget hjemfall som konsesjonsvilkår for vannkraftutbygging for å sikre offentlig eierskap. 100 år senere tar vi de nødvendige grep som trygger offentlig eierskap fullt ut. Gjennom handlekraft og kreativitet har vi sikret at den fornybare og rene energien, som vannkraft er, forblir i offentlig eie – da kan vi tillate oss å bruke store ord som historisk.