Innlegg på Norskehavskonferansen 3. april 2008

Statsråd Åslaug Hagas innlegg på Norskehavskonferansen, Stjørdal, 3. april 2008

Takk for hyggelig invitasjon! Jeg kjenner igjen mange hyggelige og flinke mennesker i salen som jeg vet kommer til å snakke om Norskehavet. Dere representerer en uendelig kompetanse. Da får jeg som statsråd prøve meg på politikk: Jeg vil gjerne sette olje- og gass inn i en litt bredere ramme. Jeg skal begynne bredt, og bli mer konkret etter hvert.

Det er ingen tvil om at klima og miljø kommer til å stå øverst på den lokale, den nasjonale og den globale dagsorden også i tida som kommer. Dette utfordrer oss som politikere, men det utfordrer også dem som står for de største utslippene – olje- og gassprodusenter er blant dem. Sektoren står for omtrent 27 prosent av de norske klimagassutslippene, et tall som tilsvarer 14 millioner tonn CO2 i året. Disse tallene må dramatisk ned. Det krever miljøet og det krever folk. Betyr det at vi skal ”skru igjen oljekranen”? Et interessant moment er at i en spørreundersøkelse som nylig ble gjennomført av TNS Gallup for TV2 svarte 50 prosent av de spurte at de var ”villige til å skru igjen kranene nå”. Det er et tankekors. En av grunnene til dette tror jeg er at vi har hatt altfor lite diskusjon om petroleumsaktiviteten i Norge. Altfor mange vet altfor lite om næringa. Vi trenger å snakke om at olje og gass er Norges største eksportnæring, om at den utgjør 50 prosent av våre totale eksportinntekter, og 30 prosent av statens inntekter. Jeg svarer selvsagt nei på spørsmålet om vi skal stanse produksjonen. Det gjør jeg ut fra mine ideer om norsk industri og samfunnsutvikling. Men også av hensyn til den globale utviklingen. En og en halv milliard mennesker på kloden lever i dypeste fattigdom. Det er helt uholdbart. Dersom hvert individ skal komme seg ut av fattigdommen fordrer dette økt energibruk. Slik følger det et stort ansvar med det å være en stor energinasjon. I en verden som trenger energi, har vi et ansvar for å forvalte energien på en god og forsvarlig måte. Vi skal spare 2,4 TWh gjennom energieffektivisering og energiomlegging gjennom Enova. Vi kan ikke si til Reno og Narendra i Calcutta at de ikke får lov til å bruke energi. Hvis vi nekter dem det dømmer vi dem samtidig til et liv i fattigdom. Jeg blir derfor deprimert av folk som sier at det er bra at oljeprisen stiger fordi det bidrar til å tvinge fram ny teknologi. Høye oljepriser er en byrde for budsjettet i fattige land og betyr mindre helse, utdanning og så videre. Norge skal være med å dekke verdens enorme energibehov.

Jeg drømmer om den dagen vi har tatt steget over i den fornybare tidsalder. Men uansett hvor mye vi satser vet vi at det vil ta flere tiår før vi har tatt skrittet fullt ut. Så lenge kan ikke Reno og Narendra i vente. Inntil den dagen vil om lag 80 prosent av energien komme fra fossile energikilder. Denne utviklingen er ganske enkelt ikke bærekraftig. Vi må derfor gjøre to ting samtidig: Vi må drive fram mer fornybar energi, og vi må gjøre det mer miljøvennlig å produsere og forbruke fossile energikilder. Fredsprisvinner Rajendra Kumar Pachauri sa til det norske folk under fredprisutdelingen: ”Dere behøver ikke skamme dere over å produsere den oljen og gassen som verden kommer til å trenge i mange år ennå. Men dere kan bruke rikdommen deres til å gjøre mer for klimaet; til større satsing på biomasse, vind og andre fornybare energikilder”.

Når det gjelder satsingen på fornybar energi tenker vi både kortsiktig og langsiktig. På kort sikt gjelder det å få fram mer bioenergi. På tirsdag la vi fram den nye bioenergistrategien som setter opp et mål om 14 TWh bioenergi innen 2020. Det kommer til å bli vanskelig, men mulig. I tillegg må vi få utnyttet mer av småkrafta, og vi må få opp noe mer vind på land. På lang sikt har jeg stor tro på at Norge vil kunne produsere store mengder offshore vindkraft. Da vil vi ha et produkt det vil være stor etterspørsel etter på kontinentet. Offshore vind er spennende, men først et godt stykke inn i framtida. En god stund til skal vi derfor være eksportør av fossil energi. Jobben vår som politikere er nå å starte arbeidet som skal lede oss over i den fornybare æra.

For å lykkes inviteres det til idédugnad på hvordan vi skal få utslippene på sokkelen ned. Vi vet at Norsk petroleum er blant verdens reineste. Likevel må vi stadig komme opp med nye ideer til hvordan vi skal bli enda bedre. Jeg benytter ofte sjansen til å formane næringa til å snu alle steiner for å få ned utslippene. Det vil tjene petroleumsnæringa å ha et klart miljøfokus. Det vil være med å gi næringa den legitimiteten den trenger til å ta ut ressursene på norsk sokkel.

På den lange brua mellom den fossile og den fornybare tidsalderen er CO2-håndtering, også kalt CCS, helt avgjørende. Det internasjonale en energibyrået IEA mener vi kan få ned 20 til 28 prosent av utslippende våre gjennom fangst, transport og lagring av CO2. Sånn sett er CCS ett av de få virkelig store grepene Norge kan ta internasjonalt. Vi har satt oss høye mål, og snakker om at CCS er Norges ”månelanding”. Når denne månelandingsmetaforen brukes, er det alltid noen som trekker på smilebåndet. Da er det viktig å understreke at dette ikke handler om at vi skal rense CO2-en fra Kårstø eller Mongstad. Månelandinga handler om at vi kan utvikle kommersiell teknologi slik at Kina, India og andre land kan bruke denne teknologien for å redusere sine utslipp. Teknologi må utvikles, fordi den er så viktig for kull og gass, som vil være viktige energikilder fremover.

Det er helt nødvendig å jobbe systematisk med CCS. Vi er i tett dialog med EU på dette. Jeg sier til våre venner i EU at dersom de ”slår” oss i å finne de beste teknologiske løsningene, er det ingen ting som vil glede meg mer. Skal vi lykkes globalt, er det viktig at flere land får opp CO2-håndteringsprosjekter. Derfor jobber vi tett med landene i Gulfen. Det er gledelig å se at mange av dem har endret holdning til CCS. Det er nemlig ikke hele realiteten internasjonalt. Det stilles mange spørsmål som går på om det er trygt å lagre CO2. Dette er relevante spørsmål som man må kunne svare på. Da er det viktig at norske aktører forteller om ti år med CO2-lagring i Utsira-formasjonen. Likevel opplever jeg at en økt forståelse og støtte for rapportene fra blant andre FNs klimapanel i møter med kolleger fra andre land.

Olje og gass gir Norge formidable inntekter og har gitt oss teknologiske miljøer helt i verdensklasse. Det skal vi være stolte av. Funnratene har de siste årene imidlertid vært skuffende. Tall fra Oljedirektoratet viser at produksjonen har falt mer enn forventet, fra 3,1 millioner fat per døgn i toppåret til 2,2 millioner i 2007. Da er det viktig at vi har en god forståelse for hvordan vi forvalter ressursene våre. Vi har mange store felt med avtakende produksjon. Det understreker hvor viktig det er å få mest mulig ut av det resterende i disse feltene. Jeg er usikker på om vi er gode nok på dette i dag. Jeg er urolig for om mange aktører er mer opptatt av den kortsiktige profitten. Dette er et tema vi vil ha blikket festet på fremover. Når det gjelder gassen har det skjedd en tredobling av produksjonen – denne økningen vil fortsette, og vi forventer en dobling det neste tiåret. Vi er en storeksportør av gass til EU, en eksport som tilsvarer Tysklands totale forbruk. Jeg bruker enhver anledning til å understreke at Norge er en stabil og pålitelig gassleverandør. Beslutningen om ikke å forsere gassproduksjonen på Troll faller inn under dette med fornuftig resursutnyttelse. Nå får vi ut både olja og gassen. Den samme mengden gass vil bli produsert, men på et senere tidspunkt. Jeg er helt sikker på at det var en riktig beslutning og klok ressurspolitikk, men det er ikke alltid enkelt. Det er min og vår jobb som myndigheter og fatte disse beslutningene.

20 prosent av olje- og gassutvinningen vil komme fra foreløpig uoppdagede områder. Dette fordrer at ulike typer selskaper opererer på sokkelen. Regjeringen har en ambisjon om å holde produksjonen på sokkelen oppe. Derfor vil vi lyse ut en 20. konsesjonsrunde, og TFO 08 er like rundt hjørnet. Mange i næringslivet diskuterer Barentshavet om dagen. Vi skal legge til rette for at vi har et godt beslutningsgrunnlag før 2010 når beslutningene for Barentshavet skal fattes gjennom at partene diskuterer Forvaltningsplanen. Det er ingen stor spådom å si at uansett hvilken regjering som styrer på det tidspunktet, blir dette et kontroversielt tema med mange diskusjoner. Personlig legger jeg ikke skjul på min skepsis til å åpne for oljeleting i Lofoten og Vesterålen.

Olje og gass er viktig for Norge, og er ei næring i endring. Vi har en meget solid leverandørindustri, som stilles overfor et krevende internasjonalt marked. For å holde oss i front er det viktig å holde forsknings- og utviklingsarbeidet (FoU) på et høyt nivå. Det er blant annet en oppgave for myndighetene, selv om del fleste FoU-kronene kommer fra næringslivet. Her vil jeg oppfordre alle til å engasjere seg i arbeidet som blir gjort av Energi21.

For en norsk sokkel i endring har det oppstått et stort behov for økt kompetanse og å sikre seg de gode hodene. Det er blant annet for få kvinner i næringa. Energibransjen samlet har en kvinneandel på 20 prosent og bare 15 prosent kvinnelige ledere. Jeg har stor tro på at kreativitet er avhengig av mangfold. Det å få flere kvinner inn er derfor viktig for veksten og suksessen i norske energibedrifter. Jeg oppfatter at næringa tar dette på alvor og jeg har observert at det har blitt satt i gang konkrete tiltak.

For å skape legitimitet for petroleumsvirksomheten fremover må den ha en offensiv holdning til klima og miljø. For å få større letearealer, fordrer dette at myndighetene opplever legitimitet bakover i rekkene. Ringvirkninger bidrar også til økt legitimitet. Olje- og gassnæringa bidrar i dag med arbeidsplasser over hele landet. Ikke bare kyststrøkene på Sørvest-landet, men også i fylker som Buskerud og Akershus. Likevel ser vi for få ringvirkninger i fylker som Sogn og Fjordane og i Finmark. Her må selskapene bidra mer. Legitimitet handler også om åpenhet. Mange har hatt en oppfatning av petroleumssektoren som lukket. Dette har jeg villet gjøre noe med og har blant annet åpnet Topplederforum og skapt større skille mellom Konkraft og myndighetene. Folk skal være trygge på at det ikke foregår noe ”kokkelimonke” innenfor møterommene.

Det siste jeg vil si leder oss tilbake til innledingen. Vi som myndigheter har et ansvar for å spre kunnskap til folk om betydningen av næringa, fortelle om mangfoldet, hvor avansert teknologi og forskning som benyttes, fortelle om en næring som bidrar til store ringvirkninger over hele landet og vise hvor fascinerende virksomheten på sokkelen er. Dette er ei næring vi skal være stolte av. Vi må bli mer bevisste. Oljeproduksjon er ikke ei kvern på havets bunn som pumper opp penger i statskassa. Vi må fortelle om en levende, dynamisk og kreativ næring, som tar miljøet på rammeste alvor og som bidrar med mer enn rikdom for oss selv.

Takk for oppmerksomheten!

Må kontrolleres mot fremføringen