Oljeprodusentens ansvar

• Jeg er glad for at klima og energispørsmålet i dag belyses i nordisk sammenheng. Med klimautfordringene og i dagens krevende økonomisk situasjon har Norden en viktig rolle å spille. De nordiske land har troverdighet som miljønasjoner, troverdighet i politikk for å kombinere industri med høye miljøkrav, og Norden har relevante samfunnsmodeller for å møte utfordringen. Vi kan ikke parkere klimaspørsmålet på grunn av den økonomiske situasjonen; økonomi og klima er parhester som må dra i samme retning.

• Norge er store på vannkraft; vi er 6tte største vannkraftprodusent i verden, vannkraftproduksjon utgjør om lag 99 prosent av den totale kraftproduksjonen i Norge.  Norge har en fornybar energiandel på 60 % av det totale energiforbruket. Men: vi er også store på petroleumseksport; vi er 3 største eksportør av gass, 7ende største eksportør av olje.  Jeg synes det er fint å få innlede under overskriften ”oljeprodusentens ansvar”. Norge er både en produsent av fornybar og fossil energi. Norge har profil som miljønasjon, samtidig står vår petroleumsproduksjon for store klimagassutslipp og vi har del av vårt felles ansvar for å adressere klimautfordringen. Petroleumssektoren står for om lag 1/3 av nasjonale utslipp. Det er imidlertid også en annen viktig tredjedel: norske utslipp av CO2 per produserte oljeenhet er kun 1/3 av gjennomsnittlig utslipp internasjonalt.

• Oljeprodusentens ansvar er å levere energi som verden trenger. Vi vet at den globale energietterspørselen vil øke med mer enn 50 % inntil 2030, og fossile brensler vil fortsatt være viktige i en verden der fornybar energi ikke finnes i tilstrekkelige mengder ennå. Vi må ha en overgangstid inntil vi når fornybarsamfunnet.  Det er da viktig at fossile energikilder produseres så miljøvennlig som mulig.

• En av hovedprioriteringene for den norske regjering er å bidra til utviklingen av CO2 fangst og lagring (CCS). Dette tar utgangspunkt i en blanding av realisme, vi trenger fossil energi fremover, og idealisme, vi må ta vare på miljøet.

• CCS-satsingen krever: tre ganger bokstaven i: Store investeringer: Norge investerer store beløp til CCS – både fullskala og demonstrasjonsanlegg.  Infrastruktur: Det må etableres lovgivning for transport og lagring. Norge ønsker i den forbindelse EUs forslag til direktiv for transport og geologisk lagring av CO2 velkommen. Det er også viktig at det utredes hvilke områder som er egnet for lagring av CO2. Ideer om å vurdere mulighetene for slik lagring på norsk sokkel er lansert av flere og Norge har foretatt de første seismiske undersøkelser.   Internasjonalisering av løsningene: Det er viktig med samarbeid, bilateralt, regionalt og internasjonalt. Det nordiske samarbeidet er en viktig plattform for samarbeid.

• Norge (Norden) og EU har felles mål: begrensning av temperaturøkningen til 2 grader, satsing på forskning og utvikling av fornybare energikilder, CCS og å øke fokuset på energieffektivisering. CCS må være en del av løsningen. Det er derfor også viktig at CCS aksepteres fullt ut som et klimavirkemiddel herunder som prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen.

• Vi tror også på handelsmekanismer som del av ”klimamenyen”, dvs. en pris på CO2, på grønne elsertifikater, at fornybar direktivet som forhandel i EU-systemet nå faller på plass og på en slik måte at det gir rom for vårt grønne sertifikatmarked. Vi håper også på plass her til flere enn Norge og Sverige.

• I tilfellet CCS i Norge har staten tatt på seg industriherreoppgaver i partnerskap med private aktører. Jeg tror vi vil se mer av slike public-private partnerskap, for klimaproblemet kan ikke løses av staten alene, og heller ikke av næringslivet alene.

• Fremtidige ressurser for petroleum befinner seg i stor grad i en strategisk elipse: Russland, sentral Asia, nord Afrika, midt Østen. I mange land har ikke petroleum skapt velstand for de mange, men styrket nasjonen og de få. Norge kan med sin track record på miljø og på samfunnsansvar – kunne spille en rolle for nye land med petroleumsproduksjon ift fokus på åpenhet og anti-korrupsjon. Derfor har Norge blant annet støttet Extractive Industries Transparency initiativet (EITI) siden 2003. Formålet med EITI er å styrke godt styresett gjennom publisering av inntektsstrømmer fra olje- og gass- og gruveselskaper til staten i land som er rike på naturressurser. Dette er også en del av en oljeprodusents ansvar – i den norske tolkningen.