Ambisjoner i klimapolitikken

”Regjeringens satsning på karbonfangst og –lagring er et slående eksempel på at klima settes i høysetet. I statsbudsjettet for 2010 foreslås det bevilget omlag 3,5 milliarder kroner til CO2-håndtering. Det er tidenes største satsning”, skriver olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) i et innlegg i VG i dag, som tilsvar til kritikk fra Erna Solberg (H) i samme avis.

Utfordringene vi står foran i klimapolitikken kan knapt overvurderes. Derfor fører den rødgrønne regjeringen en svært ambisiøs klimapolitikk. Jeg er glad for et bredt flertall i Stortinget forstår alvoret i de menneskeskapte klimaendringene, og at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre stod sammen med regjeringen i Stortingets behandling av klimameldingen. Bredden i klimaforliket er en styrke.

I innlegget ”Nytenkning i klimapolitikken” 15. oktober gir Høyreleder Erna Solberg regjeringen ros. Det synes jeg er både hyggelig og fortjent. Hun etterlyser imidlertid regjeringens evne ”til å sette klimapolitikken øverst på dagsorden også når det går foran andre hensyn.” Underlig nok er det regjeringens satsing på karbonfangst og –lagring hun bruker for å eksemplifisere sin påstand. Det er feil, la meg forklare hvorfor.

Regjeringens satsning på karbonfangst og –lagring er et slående eksempel på at klima settes i høysetet. I statsbudsjettet for 2010 foreslås det bevilget omlag 3,5 milliarder kroner til CO2-håndtering. Det er tidenes største satsning. Internasjonalt er Norge et foregangsland når det gjelder satsning, og senest denne uken var Norge sammen med Storbritannia vertskap for et viktig ministermøte på CO2-håndtering i London. Tema var kommersialisering av karbonfangst- og lagring og internasjonalt samarbeid på feltet.  Som medarrangør av konferansen blir Norges engasjement for CO2-håndtering i forkant av København tydeliggjort.

Solberg etterlyster at Teknologisenteret på Mongstad må ta for seg et bredt spekter av ulike teknologier. Målet med teknologisenteret er blant annet å skape en arena for målrettet utvikling, testing og kvalifisering av teknologi. Valget av teknologier som skal testes ut er gjort på grunnlag av vurderinger av teknologienes forbedringspotensial, egnethet for implementering i eksisterende anlegg, mulig fullskala anvendelse, teknisk modenhet, miljøbelastning og mulighet for rensing av gass fra ulike kilder som kull, gass og raffinering. Det vil neppe være slik at én teknologi vil fremstå som vinneren. I tillegg til arbeidet på Mongstad, satser vi derfor også tungt på flere, mer umodne teknologier gjennom Gassnova og CLIMIT-programmet. Målsettingen er å bidra til viktige reduksjoner i klimagassutslippene på kort sikt, samtidig som mer moderne og effektive teknologier kan realiseres på litt lenger sikt. Jeg er sikker på at denne satsningen vil medvirke til å gjøre Norge verdensledende på CO2-håndtering, og bidra til internasjonal spredning av disse erfaringene slik at kostnader og risiko av CO2-fangst kan reduseres.

Det er under to måneder til toppmøtet i København. Det er et historisk viktig møte. Jeg er glad Solberg deler ambisjonene om å få på plass en avtale. Solberg skriver imidlertid i kronikken at tidsplanen gjør at vi ikke får de beste løsningene når det gjelder CO2-håndtering.  Jeg mener vi har dårlig tid for å redde klimaet, og det gode må ikke bli det bestes fiende. Pionerer venter ikke til veien er lagt. Noen må gå først, og vårt mål er å utvikle CO2-håndteringsteknologi som kan bli brukt over hele verden, og som kan bli avgjørende i kampen for å redde klimaet.