Hva vil vi med olje- og gassnæringen i Norge?

Statsrådens innlegg var basert på følgende manus:

Kjære venner,
Det er en stor glede for meg å stå her i dag på Offshore strategikonferansen 2009 for å delta i debatten om energinasjonen Norges strategi og virkemidler i disse turbulente tider.

Oljeindustrien har siden funnet av Ekofisk i 1969 skapt betydelige verdier for det norske samfunnet. Gjennom 40 år med petroleumsaktivitet på norsk sokkel har Norge bygget opp en betydelig petroleumsklynge som er verdensledende på mange områder, og i stor grad bidrar til norsk verdiskaping. Den norske leverandørindustrien har utviklet seg til en av Norges viktigste næringer gjennom økt aktivitet på norsk sokkel og stadig høyere markedsandeler internasjonalt. Jeg ønsker at konkurransedyktighet, kompetanse og teknologi skal være nøkkelordene for norsk petroleumsindustri også i fremtiden.

Men norsk olje- og gassvirksomhet står også overfor store utfordringer. Klimakrisen og stor usikkerhet i internasjonal økonomi med både finanskrise og fallende oljepriser representerer et helt annet scenario enn bare for et år siden. Jeg vet at mange norske leverandørbedrifter nå kjenner den økonomiske usikkerheten på kroppen – vi står overfor en situasjon som vil kunne vedvare, og som kan få dramatiske konsekvenser for sysselsettingen i Norge. Derfor må både industrien og regjeringen trekke i samme retning. Og derfor har regjeringen valgt å legge frem en tiltakspakke og en ny kredittpakke. Kredittpakken skal bedre kredittilførselen til både foretak og husholdninger. På denne måten skal den stimulere til å opprettholde investeringer, drift og vedlikehold, og målet er at dette også skal komme den kapitalintensive petroleumsbransjen til gode. Leverandørindustrien er en stor næring med både små og store aktører. Kredittpakken vil være med på å bedre finansieringssituasjonen også for de små selskapene, og på den måten styrke forsyningskjeden som helhet. Det må likevel understrekes at det ikke bare er finanskrisen som bekymrer leverandørindustrien. Signalene jeg har fått fra næringen er at den største utfordringen selskapene står overfor i øyeblikket er en fallende oljepris og dens betydning for investeringer og fremdrift i prosjekter fremover. På bakgrunn av dette følger jeg derfor utviklingen både i finansnæringen og oljemarkedet svært nøye.

La meg fokusere på aktivitetsnivået på norsk sokkel. Aktivitetsnivået i 2008 var meget høyt historisk sett. Et høyt aktivitetsnivå er nødvendig for å motvirke den fallende oljeproduksjonen på norsk sokkel. Min vurdering er at det høye aktivitetsnivået vil fortsette inn i det nye året. Prosjekter er påbegynt og kontrakter er inngått. Samtidig, og sett i lys av finansuroen, betyr ikke dette at enkeltbedrifter vil unngå å oppleve en krevende tid med mangel på nye oppdrag. Finansuroen kan også føre til at prosjekter blir utsatt. Hva som skjer etter 2009 er svært vanskelig å forutsi. På kort og mellomlang sikt mener jeg likevel at vi ikke vil oppleve noen dramatisk negativ utvikling på norsk sokkel. Bildet kan likevel endre seg dersom den økonomiske krisa blir enda mer omfattende og/eller oljeprisen forblir svekket.
Norsk leverandørindustri har et stort internasjonalt marked, men vi må forvente at konkurransen hardner til også her.

Aktørbildet på norsk sokkel har endret seg. Det er nå over et år siden Statoil og Hydro slo seg sammen til ett selskap. Dette var en stor hendelse for selskapene og også en stor hendelse for Norge. I behandlingen av saken understreket regjeringen at vi skulle følge med på hvordan sammenslåingen påvirker mangfoldet blant oljeselskapene, leverandørindustrien og forskning i petroleumsvirksomheten. Det er for tidlig å si hvilke endringer sammenslåingen fører med seg.

I dag legger jeg frem en rapport som er et første skritt i arbeidet med å følge konsekvenser av sammenslåingen av Statoil og Hydros petroleumsvirksomhet.  Rapporten tegner et bilde av petroleumsnæringen før sammenslåingen, slik at vi i årene fremover kan analysere og vurdere strukturendringer etter denne. I arbeidet med rapporten har vi hatt en dialog med om lag 50 aktører i næringen – fra både oljeselskaper, leverandørindustri og forskningsinstitusjoner. Innspillene har gitt oss meget nyttig informasjon om hvilke utviklingstrekk dere i næringen mener vil være viktige fremover.

Rapporten gir kun et grunnlag for at man, når man senere foretar en ny gjennomgang av situasjonen, kan vurdere hvilke endringer som har skjedd i norsk petroleumsvirksomhet, og om endringene er negative. Vi tar sikte på å foreta en ny gjennomgang i 2011.  Jeg er svært opptatt av at vi skal følge opp prosjektet i årene fremover - i dialog med aktørene.

I dag tror jeg det er stor enighet om at det ikke bare er sammenslåingen som vil føre til strukturendringer i norsk petroleumsvirksomhet – også den finansielle krisen kan påvirke situasjonen. Den økonomiske utviklingen gjør det enda viktigere at vi klarer å bevare et mangfold i petroleumsvirksomheten som fører til at vi fortsatt får et mangfold av ideer, en god utvikling og verdiskaping fra norsk sokkel.

Jeg har klare forventninger til at det sammenslåtte StatoilHydro skal bli mer enn summen av delene. Jeg har også forhåpninger om at samspillet mellom StatoilHydro og norsk leverandørindustri skal gi positive virkninger internasjonalt. Jeg forventer at StatoilHydro fortsatt er opptatt av å ivareta det mangfoldet som er i norsk leverandørindustri.

Så til kjernen i det jeg vil si: Hva vil vi med norsk olje- og gassvirksomhet? Vi må ha en langsiktig ressursforvaltning. I norsk petroleumspolitikk er det flere ting jeg er spesielt opptatt av. I denne sammenhengen vil jeg trekke frem tre ting; verdiskaping, ringvirkninger og klima. Vi ønsker fremdeles et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Dette innebærer ikke minst en aktiv letepolitikk. Vi skal derfor lete, finne og bygge ut felt på en kostnadseffektiv måte. Men samtidig som vi skaper verdier, skal vi forvalte ressursene på en bærekraftig måte og slik sikre grunnlaget for generasjonene som kommer etter oss.

Sameksistens er et bærende element i norsk ressursforvaltning. Å sikre sameksistens innebærer å finne teknologiske løsninger der det er interessemotsetninger, og dette må gjøres i samarbeid med de berørte parter. Vi har klart å samarbeide med berørte parter her i landet, og på denne måten har vi opprettholdt en god sameksistens mellom viktige interesser og næringer som petroleum, fisk og miljø. Dette skal vi fortsette med.

Vi skal fortsette å bygge landet. Ringvirkningene denne næringen har klart å skape gjennom 40 år med petroleumsvirksomhet er betydelige. Over 100 000 mennesker spredt rundt om i hele landet arbeider i dag i direkte tilknytning til petroleumsbransjen. I tillegg genererer virksomheten arbeidsplasser i andre næringer utenfor kjernevirksomheten. For eksempel innenfor bygg og anlegg, hotell og restaurantvirksomhet, og IKT-sektoren.

Internasjonalisering av næringen skaper også ringvirkninger. Jeg må innrømme at møtet med denne bransjen har åpnet mine øyne for den betydningen olje- og gassvirksomheten til havs har av industrielle ringvirkninger lokalt og regionalt. Norsk leverandørindustri hevder seg nasjonalt og internasjonalt, og omsatte i 2007 for om lag 195 mrd. kroner. Samlet har investeringene inkludert leting på norsk sokkel økt fra 80 mrd. kroner i 1998 til om lag 130 mrd. kroner i 2008. I tillegg kommer drifts- og vedlikeholdsmarkedet som var på om lag 57 mrd. kroner i 2008. Det forventes at investeringene fremdeles kommer til å være høye, men usikkerheten i økonomien påvirker selvsagt dette bildet.

Dette innebærer at norsk sokkel sannsynligvis vil være det nest største offshoremarkedet etter Mexicogulfen også de neste årene. De fleste aktører i bransjen legger vekt på at et godt hjemmemarked er grunnlaget for internasjonalisering. I så måte må utsiktene sies å være relativt gode.

Fra 1995 har omsetningen til norsk leverandørindustri økt fra om lag 15 mrd. kroner til om lag 95 mrd. kroner i 2007. Norsk leverandørindustri omsetter for nesten like mye ute som hjemme. Industrien har med andre ord allerede nådd sitt mål om å nå 80 mrd. i internasjonal omsetning innen 2010. Og norske leverandørbedrifter er offensive; INTSOK har på vegne av leverandørindustrien satt det nye målet til å være 120 mrd. kroner innen 2012.

Det er interessant å se KonKraft-studien om internasjonalisering og de sterke vekstimpulsene internasjonalisering har på lokalmiljøet. I kjølvannet av industrieventyret til havs, har det bygd seg opp store, internasjonalt orienterte klynger av industribedrifter flere steder i landet: NODE klyngen på Sørlandet er ett eksempel. De er verdensledende på boring, laste-, losse- og forankringssystemer. De har seksdoblet sin omsetning fra 2000 til 2006.

Regjeringen er klar over det internasjonale markedets betydning for norsk leverandørindustri. Utvidelsen av rammene til GIEK og Eksportfinans er noe jeg vil fremheve som viktig også for denne bransjen. Maritim industri og olje- og gassindustrien er blant de største brukergruppene av disse virkemidlene. Med disse rammeutvidelsene har eksportnæringens økte etterspørsel etter slik finansiering og garantier vist at tiltaket har truffet målgruppen. 
 
Jeg vil trekke frem det pågående arbeidet med forhandlingene av frihandelsavtaler med både Kina og India. Dette er viktige markeder også for norsk leverandørindustri, og jeg ser det derfor som viktig at norsk leverandørindustri får sikret markedsadgang på gode vilkår til disse landene.

Utfordringer og nye muligheter – klima og miljø:
Til slutt; uansett hvilket forum man befinner seg i, er det vanskelig å komme utenom klimautfordringen vi står overfor. Sett bort fra finanskrisen, er det er ingen tvil om at akkurat denne representerer en av vår tids største utfordringer.

Internasjonalt står vi overfor to trender som har meget stor effekt på klimaet; stor befolkningsvekst og sterk økonomisk vekst. Begge disse medfører økt energietterspørsel. Uten vekst i energiforbruket er det ikke mulig å oppnå økonomisk og sosial utvikling i disse landene. Samtidig med at verdens energiproduksjon må økes, må utslippene av klimagasser minske for å hindre store skader på klimaet. Å forene disse hensynene er svært krevende, men det er også nettopp dette som er kjernen i å få til en bærekraftig utvikling.

I mange år fremover vil Norge og verden for øvrig være avhengig av fossile energikilder, men satsing på fornybar energi vil også være en bærebjelke. Min mening er at det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang.  Broen mellom den fossile tidsalder og en fornybar fremtid må bygges nå. Det er mange verktøy som må til for å bygge denne broen.

Flere virkemidler må til for at vi skal kunne redusere klimagassutslippene tilstrekkelig. Jeg er opptatt av at det å løse klimautfordringen er mer enn en intellektuell eksersis. I denne sammenheng vil jeg derfor spesielt legge vekt på CO2-håndtering som er et av Norges viktigste bidrag for å redusere klimautslippene. I tillegg representerer også utvikling av offshore vind store muligheter for norsk industri – både ute og hjemme. 
Regjeringen har nettopp lagt frem en proposisjon for Stortinget om  TCM – Teknologisenter for CO2-håndtering på Mongstad. I 2009 planlegges det at vi skal bruke om lag 1,8 mrd. kroner på Mongstad. Det er en målsetting for regjeringen at TCM skaper en arena hvor brukere og leverandører av teknologi kan møtes, for målrettet utvikling, testing og kvalifisering av teknologi. To typer teknologi skal testes, aminteknologi levert av Aker Clean Carbon og karbonatteknologi levert av Alstom. En vellykket gjennomføring av dette prosjektet vil kunne danne grunnlaget for videre teknologiutvikling i mange år fremover. Målet er at kostnader og risiko reduseres, slik at CO2-håndtering blir et kraftig virkemiddel for å redusere CO2-utslipp i verden. Jeg tror CO2-håndtering kan representere et stort markedspotensiale for norske leverandører i tiden som kommer.

Gjennom en tung satsing på forskning og teknologiutvikling nå, kan vi også realisere det som er vår ambisjon, nemlig å bli en stor eksportør av fornybar energi til Europa. Samtidig skal vi skape et konkurransedyktig næringsliv basert på energieffektive løsninger og fornybar energiteknologi.

Norsk leverandørindustri har gjennom mange år vist seg slagkraftige, omstillingsdyktige og i front når det gjelder innovasjon. Dette er egenskaper man vil få bruk for også innen ny fornybar energi. Tradisjonelt har norsk leverandørindustri innen olje og gass trukket veksler på teknologien og kunnskapen som har vært til stede i Norges hjørnesteinsbedrifter i den maritime sektoren, nå har jeg tro på deres bidrag til å skape synergi mellom våre energisektorer og bygge bro mellom to tidsaldre.
De tre bærende elementene i ressursforvaltningen innebærer at vi skal ha stabile, langsiktige og forutsigbare rammebetingelser. Og vi skal i konsesjonstildeling og fastsettelsen av vilkår ivareta fellesskapets interesser. Det betyr at vi også må sikre det nødvendige økonomiske grunnlag for næringen. Vi skal bidra til at petroleumsnæringen får den oppmerksomhet og anerkjennelse som bransjen har fortjent og som den behøver.

Samtidig er det helt nødvendig at bransjen trekker i samme retning. Det er helt nødvendig å fortsette å skape positive regionale ringvirkninger.
Industrien spiller også en hovedrolle i arbeidet med å møte framtidens krav til klima og miljø. Dere må finne løsningene!

For å summere opp vil jeg derfor legge vekt på tre ting:
•       Til tross for finanskrisen ser næringen ut til å være relativt godt rustet for fremtidige utfordringer. På kinesisk er ordet krise representert av to tegn; et for fare og et for muligheter. Selv om vi skal ta finanskrisen på alvor, skal norsk olje- og gassvirksomhet fortsatt være en motor i norsk økonomi. Dessuten har leverandørindustrien historisk sett vist seg omstillingsdyktig. Dette gjelder ikke minst mitt eget distrikt Grenland, hvor sterke industritradisjoner har gjort omstilling fra aluminium- og papirindustri til en offensiv satsing på offshorevirksomhet mulig.
• Det andre er at det fortsatt er et stort behov for olje og gass, og markedet for leverandørindustrien hjemme og ute er stort.  Vi skal fortsatt ha stø kurs i letepolitikken, med regelmessige konsesjonsrunder.
• Jeg vil si at det er vanskelig å se for seg at energinasjonen Norge skal ta steget ut i en ny fornybar æra uten at denne industrien spiller en hovedrolle.